Hva heter tak eller rips på engelsk? Tak heter vel roof, men også ceiling er tak, uten at roof og ceiling er det samme. Og rips heter vel currant, men også solbær gjør det, uten at rips og solbær er den samme bærsorten – eller er det det? Og hva heter fargen blå på russisk og på pashto? Er det egentlig samme farge? I denne språkpraten diskuterer vi forholdet mellom ordenes form og betydning i et tverrspråklig perspektiv. 

Av Ugnius Vizgirda Mikučionis, førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet, campus Bergen 

Ifølge den kjente sveitsiske lingvisten og semiologen Ferdinand de Saussure (1857–1913) har alle språklige tegn to sider: signifikant (uttrykk, form) og signifikat (betydning, innhold). Et språklig tegn kan for eksempel være ordet hest. Her er uttrykket kjeden av språklydene /h/-/e/-/s/-/t/ (i talespråket) eller rekken av bokstavene <h>-<e>-<s>-<t> (i skriftspråket), mens betydningen er den mentale forestillingen om dyret som vi på norsk kaller hest.

Forholdet mellom uttrykket og betydningen av et språklig tegn er det vi kaller arbitrært, det vil si vilkårlig eller umotivert. Det er ingenting ved hesten, eller ved vår mentale forestilling om den, som gjør at hesten må hete hest. De samme betydningene kan godt være knyttet til helt ulike uttrykk i ulike språk. Hest heter jo horse på engelsk, caballo på spansk og koń på polsk. Det er altså ikke naturgitt at dette dyret må hete det ene eller det andre. Delvis unntak har vi i såkalte lydhermende ord, for eksempel mjau eller ding-dang, der uttrykket henger tett sammen med hvordan vi mennesker oppfatter visse lyder. I dette tilfellet er altså ikke forholdet mellom uttrykk og betydning helt vilkårlig, men også her er det visse forskjeller språk imellom. På norsk sier for eksempel frosken kvekk, kvekk, mens på engelsk sier den ribbit. 

Samtidig finnes det ord med likt uttrykk, men ulik betydning i ulike språk, såkalte falske venner. Den som tror at uttrykkene fart og smell er knyttet til de samme betydningene i engelsk som de er i norsk, og sier «It’s not the fart that kills, it’s the smell», har en overraskelse i vente når hen finner ut at dette ikke stemmer helt. Og substantivet hen på engelsk betyr selvfølgelig noe helt annet enn pronomenet hen i den foregående setninga.  

Det er blant annet dette arbitrære forholdet mellom uttrykk og betydning som gjør at det i det hele tatt finnes ulike språk. Det vet vi vel alle av egen erfaring, og vi kan smile av historien – som sannsynligvis er en vandrehistorie – om en tyskspråklig reisende fra Tyrol som ble sjokkert over italienere som ikke visste bedre og kalte hesten for cavallo når det jo var allment kjent at dette husdyret i virkeligheten het Pferd. 

Hadde det vært så enkelt som at ulike språk besto av ord med ulikt uttrykk (signifikanter), mens betydningene (signifikatene) var de samme på tvers av språk, hadde livet til oversettere, tolker og alle språkinteresserte blitt nokså kjedelig … Da ville nemlig alle ordene i ett språk hatt fullstendige ekvivalenter, dvs. ord med akkurat samme betydning, i alle andre språk! Vi hadde ikke engang hatt bruk for ordentlige tospråklige ordbøker med ordforklaringer, eksempler på bruk m.m. Det hadde vært tilstrekkelig å finne de uttrykkene i et annet språk som svarte til de ordene vi hadde i vårt eget morsmål, og betydningen ville vi visst uten videre. Slik er det heldigvis ikke. Virkeligheten er mye mer kompleks og interessant. Betydningen av et ord på et språk kan for eksempel være videre eller snevrere enn betydningen av det tilsvarende ordet på et annet språk. Betydningene kan dessuten være delvis overlappende. Et skoleeksempel på dette er at betydningen av det norske tak dekker både ‘innvendig tak’ og ‘utvendig tak’. Mange språk har to separate ord for dette, som for eksempel engelsk, der det henholdsvis heter ceiling (innvendig tak) og roof (utvendig tak).  

Et annet eksempel er at det ikke er alle språk som har et ord med nøyaktig samme betydning som rips. På norsk kan vi snakke om rød rips og hvit (eventuelt gul) rips. Men solbær er – for norsktalende – en annen, egen type bær. Vi kan si at den betydningen som er knyttet til uttrykket solbær i norsk, ikke er knyttet til uttrykket rips. På engelsk derimot snakker man om ulike varianter av currant: red, white og black currant. Også på tysk snakker man om rote, weiße og schwarze Johannisbeere, og på litauisk skiller man mellom raudonieji, baltieji og juodieji serbentai. I alle disse tre språkene har altså ett og samme ord (henholdsvis currant, Johannisbeere, og serbentai) en betydning som tilsvarer både betydningen av det norske ordet rips og betydningen av det norske ordet solbær. Mens vi er inne på litauisk. Betydningen av det litauiske ordet pirštai omfatter både ‘fingre’ og ‘tær’. En kan selvsagt snakke spesifikt om fingre og spesifikt om tær på litauisk, men da er en nødt til å si rankų pirštai og kojų pirštai, noe som henholdsvis betyr «pirštai på hendene» og «pirštai på føttene». Men samtidig kan en godt si «Žmogus turi dvidešimt pirštų» ‘Et menneske har tjue pirštai’, mens det på norsk må hete «ti fingre og ti tær».  

Et godt eksempel på slike forskjeller er såkalte grunnleggende fargeord i ulike språk. Med grunnleggende fargeord i et språk menes det fargeord som 1) ikke er satt sammen av flere ord eller orddeler, 2) ikke blir oppfattet av talerne som en nyanse eller en variant av en annen farge, 3) ikke bare blir brukt for et avgrenset område (som for eksempel hår- eller pelsfarge) og 4) som har et forståelig og meningsfullt innhold for talere flest. Verken rødbrun, blåaktig, cyan, blond, skimlete eller samme farge som på kjøleskapet til besta mi er dermed grunnleggende fargeord.  

Folk med vanlig godt syn kan se millioner ulike fargenyanser uavhengig av hvilket språk de snakker, men antallet grunnleggende fargeord i ulike språk varierer. Det har for eksempel blitt hevdet at språket pirahã, som blir snakket av et par hundre brukere i Amazonas, mangler fargeord i det hele tatt, men dette er noe de lærde strides om. Om et annet Amazonas-språk, tsimane’, sies det at det har tre allmennkjente fargeord, som tilsvarer våre svart, hvit og rød. Norrønt hadde visst åtte eller sju grunnleggende fargeord.  

I moderne industrialiserte kulturer er det vanligst med elleve allmennkjente fargeord: svart, hvit, rød, grønn, gul, blå, brun, oransje, rosa, lilla og grå. Dette stemmer nok også for norsk. Her ser vi en tabell fra et læreverk i norsk som andrespråk som inneholder nettopp disse elleve fargeordene og dessuten lyseblå og mørkeblå. 

Men de grunnleggende fargeordene er altså ikke felles for alle språk. En hel del språk mangler egne fargeord for fargene blått og grønt. Pashto, som er ett av de to offisielle språkene i Afghanistan, for eksempel, bruker ordet shīn, som dekker både blått og grønt. Det betyr selvsagt ikke at pashto-talere ikke kan skille mellom disse to fargene. En kan alltid ty til uttrykk som «shīn som himmelen» eller «shīn som gresset». Men en kan fint la være å spesifisere hvilken variant av shīn en mener. På norsk er en derimot nødt til å bruke ordene grønn og blå, mens lyseblå og mørkeblå er noe en kan, men ikke trenger å skille mellom. Ordet blå dekker på norsk alle lyse og mørke nyanser av blått, fra blekblå, isblå og himmelblå til dypblå, kongeblå og marineblå. Slik er det ikke i russisk, som har to adjektiv, голубой ‘lyseblå’ og синий ‘mørkeblå’, men ikke noe som dekker begge deler. 

Grønt blir ellers på mange språk gjerne knyttet til det å være ung, ny, umoden (jf. uttrykkene grønnskolling og i sin grønne ungdom) eller det å mangle kunnskap og erfaring («være grønn i faget»). Det litauiske adjektivet žalias betyr – i tillegg til ‘grønn’ (og i overført bruk ‘ung’, ‘umoden’ eller ‘uerfaren’) – også ‘rå’, altså, ikke bearbeidet, ikke kokt, stekt eller røykt. Så når en litauer forteller deg at det blir servert žalia lašiša (som i prinsippet kan bety ‘grønn laks’) til forrett, er det mest sannsynlig ikke så ekkelt som det kan høres ut som, for frasen betyr helst ‘rå laks’.  

Vil du vite mer? 

Vil du lese noe mer populærvitenskapelig om det arbitrære forholdet mellom uttrykk og betydning? Språkprat har et par innlegg, begge skrevet av Elwira Pawak, om falske venner: «Å be eller to be? – språklige fallgruver» (19.08.21), som du finner her, og «Kan falske venner bli venner?» (22.04.22), som du finner her.  

Vil du lese mer om semiotikk, lingvistiske tegn, signifikant og signifikat, kan du se på følgende bøker og artikler:  

de Saussure, F. 2011. Course in General Linguistics, translated by Wade Baskin, edited by Perry Meisel and Haun Saussy, Columbia University Press. 

Stoltz, D.S. 2021. Becoming a dominant misinterpreted source: The case of Ferdinand de Saussure in cultural sociology. Journal of Classical Sociology 21(1), s. 92–113. 

Svendsen, L. F. H. (publisert 2009, senest oppdatert 3.3.2022). Semiotikk, i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 16. desember 2022 fra https://snl.no/semiotikk  

Er du interessert i ord og språk, er denne klassikeren verdt å ta en kikk i: 

Jakobson, R. 1971. Word and Language. Walter de Gruyter. 

Ble du nysgjerrig på fargeord i ulike språk, kan følgende anbefales: 

Berlin, B. & Kay, P. (1969). Basic Color Terms: Their Universality and Evolution. University of California Press. 

Gibson, T. & Conway, B.R. 2017. Languages don’t all have the same number of terms for colors – scientists have a new theory why. The Conversation, 18. september 2017. Hentet fra https://theconversation.com/languages-dont-all-have-the-same-number-of-terms-for-colors-scientists-have-a-new-theory-why-84117  

United Language Group. (u.å.). Piraha: Brazil’s Extraordinary Language. ULG’s Language Solutions Blog. https://www.unitedlanguagegroup.com/blog/piraha-brazils-extraordinary-language  

Følgende to artikler handler spesifikt om fargeord i norrønt: 

Wolf, K. 2007. The Colors of the Rainbow in Snorri’s Edda. Maal og Minne 99(1), s. 51–62. Hentet fra http://ojs.novus.no/index.php/MOM/article/view/267 

Crawford, J. 2013. Blåe og svarte augo: skipnaden av fargeuttrykk i norrønt. Norsk Lingvistisk Tidsskrift 31, s. 147–164.