«Din fantunge!», kalla eg det vesle danske fadderbarnet mitt. Mor hennar forstod det som «fandens unge», og stussa over den kjærlege bruken av ordet. Ein fantunge er ingen djevelunge, men då eg skulle forklara uttrykket, møtte eg fortida. Slike uttrykk kan fortelja om verdi- og samfunnsendringar, om språkkontakt og om kvar opphavet til det uventa, fantestrekane, vert plassert. Eg skal her boltra meg i ord som fantunge, rakkar og skøyar, og visa korleis desse språklege uttrykka har opphav i det som ligg på sida av den vanlege samfunnsordninga.
Av Ingvil Brügger Budal, førsteamanuensis i norsk ved NLA Høgskolen