Kontrastiv lingvistikk er en del av språkvitenskapen som fokuserer på forskjeller og likheter mellom språk, for eksempel ut fra fonetikk (uttale), semantikk (betydning) og morfologi og syntaks (dvs. grammatikk). I dette innlegget skal vi ha fokus på semantikk og sammenlikne norsk med to andre germanske språk (engelsk og tysk) og et slavisk språk (polsk). Fenomenet vi skal se nærmere på, heter homonymi.

Av Elwira Pajak, master i anvendt lingvistikk og oversettelsesteori (engelsk og tysk)

Homo som forstavelse stammer fra gresk og betyr «like-» ifølge Store norske leksikon. Homonymer er dermed ord som enten skrives, uttales eller både skrives og uttales på samme måte, men som har forskjellig betydning (jf. «Oxford Dictionary of Literary Terms» av Baldick 2015). Vi skal ha fokus på de to første gruppene: de som skrives likt, som heter homografer, og de som uttales likt, som heter homofoner. Først skal vi se på noen eksempler på homografer og homofoner i hvert av de fire språkene.

Homografene og homofonene krever en språklig eller utenomspråklig kontekst (sammenheng) for at vi skal forstå ordenes betydning. De er derfor et mer avansert – og ofte forvirrende – fenomen for nye språkinnlærere.

Homografene, altså ord som skrives likt, tilhører heldigvis ofte ulike ordklasser, så den språklige konteksten gir ofte en pekepinn på hva ordet betyr. I norsk har vi tre som tall og tre som substantiv, vær som verb og vær som substantiv eller ved som preposisjon og ved som substantiv. Når disse ordene opptrer i setningen, hjelper konteksten oss med å forstå den riktige betydningen.

Her er et eksempel på homografer som tilhører ulike ordklasser. Den språklige konteksten gjør at vi vanligvis ikke blander disse sammen.

Homofonene, altså ord som uttales likt, kan derimot være et skriftlig mareritt for de med lese- og skrivevansker og de som lærer et nytt språk: gjort og hjort, hær og her, jul og hjul eller har og hard. Noen ord i norsk skilles i tillegg av to ulike tonelag. Tonelagene er betydningsskillende, men for et utrent øre kan de høres likt, for eksempel gjenta og jenta, stupet og stupe eller bønder og bønner. Sånne ord kan da ikke kalles for homofoner, men kan oppfattes slik av noen språkinnlærere.

I engelsk, som også er et germansk språk, kan homofonene gi enda sterkere hodepine på grunn av engelskens ortografiske raffinement: write, right, rite og wright (skrive, riktig, ritual og bygningsarbeider/snekker i skotsk og nord-engelsk dialekt), which witch (hvilken heks), straight og strait (rett og sund), draught og draft (trekk og utkast, kladd), wade og weighed (å vasse og veide), there og their (der og deres), jeans og genes (olabukse og gener), I og eye (jeg og øye), flu og flew (influensa og preteritumsformen av å fly), piece og peace (stykke, bit og fred) eller  flower og flour (blomst og mel). Noen ganger går skrivemåten ut over grammatikken, og da har vi et dilemma – en apostrof eller ikke en apostrof, for eksempel heel og he’ll (hæl og han skal), heed og he’d (omtanke, oppmerksomhet og han ville/han hadde) eller aisle og I’ll (midtgang og jeg skal).

Engelske homografer gjør ikke livet enklere, dessverre – de har ofte forskjellig uttale av vokaler. I tillegg, som i norsk, tilhører ordene ofte ulike ordklasser:

Noen homografer har samme uttale, men tilhører ulike ordklasser: bear (substantiv: bjørn) – bear (verb: å tåle), type (substantiv: en type/slags) og type (verb: å skrive på tastaturet). Andre homografer har nesten samme uttale, men forskjellig trykk ut fra hvilken ordklasse de tilhører: verb eller substantiv. Verbene har da trykk på siste stavelse og substantivene på første, for eksempel:

Polsk, som er et slavisk språk, har ikke så mange homografer som engelsk og norsk. Et eksempel er:

som likner på den engelske i ordet measure. Homofoner er det flere av i polsk fordi noen av lydene kan skrives med ulike bokstavkombinasjoner. For eksempel har polsk to måter å skrive o-lyden på (u og ó), to måter å skrive lyden \ȝ\ på (rz og ż) og to måter å skrive h-lyden på (h og ch). Dermed blir disse ordene uttalt likt, selv om de ser forskjellige ut:

Tysk, som også er et germansk språk, kommer her til unnsetning for å gjøre innlærernes liv enklere – språket har nemlig enklere ortografi enn både polsk og engelsk. Homofonene har ikke så store forskjeller i skrivemåten: mehr Meer (mer hav), heute og Häute (i dag og skinn/hud i flertall), fiel og viel (troende og mye/mange), bis og Biss (til og bitt) eller Lerche og Lärche (lerke og lerk).Homografene, som i de andre språkene, tilhører ulike ordklasser: die laute Laute (høye lyder), alt og Alt (gammel og alt, som er en dyp kvinne- eller barnestemme) eller fort og Fort (bort(e), av gårde og et fort). (Substantivene skrives med stor forbokstav i tysk.)

Til nå har vi sett på homografer og homofoner i de enkelte språkene norsk, engelsk, polsk og tysk. Men kan vi også ha homonymi på tvers av språk? Homofoner er dessverre ikke mulig å finne på tvers av disse språkene på grunn av fonetiske forskjeller og ulik kvalitet i uttalen av enkelte lyder. Men det finnes homografer på tvers av språkene. Vi sammenlikner nedenfor norsk med de tre andre språkene. Her er først en sammenligning av homografer i norsk og engelsk – to germanske språk:

Det er også homografer mellom norsk og tysk, som også tilhører samme språkfamilie: 

Norsk-tysk blei – Blei (bly) bunt – bunt (fargerik) helle – Helle (klarhet) heiser – heiser (hes) kam – kam (preteritum av å komme) kappe – Kappe (caps, skyggelue) klein – klein (liten) nett – nett (hyggelig) panne – Panne (punktering; feil) pute – Pute (kalkunhøne) sein – sein (å være) slips – Slips (truser) stelle – Stelle (sted) tier – Tier (et dyr) toll – toll (flott)

Norsk og polsk har også en del homografer selv om begge språkene tilhører ulike språkfamilier:

Norsk-polsk dom – dom \dåm\ (hus/hjem) ekstra – ekstra (super) grad – grad (hagl) ja – ja (jeg) krok – krok \kråk\ (skritt) kos – kos \kås\ (svarttrost) lek – lek (legemiddel) modne – modne \mådne\ (moderne, i mote) mur – mur \mor\  (samme betydning, men annen uttale) sekret – sekret (hemmelighet) sen – sen (drøm) tak – tak (ja) tam – tam (der) te – te (disse i hunkjønn)

Selv om engelsk, tysk og norsk tilhører samme språkfamilie, kan det lingvistiske skinnet bedra – vi kan ikke alltid ta likheter for god fisk. Polsk, derimot, som tilhører en helt annen språkfamilie, kan se ut til å ha noen fellestrekk med norsk. Likevel må vi være like forsiktige for ikke å falle i en språkfelle.

Du kan nå sjekke hvor mye du husker fra teksten, ved å ta denne quizen.

Vil du vite mer?

Hvis du kan polsk, kan du lese mer om engelske homonymer og andre språklige kuriositeter i min bok Small Is Beautiful: The Charm of English Words fra 2011.

Hvis du kan tysk, kan du lese litt mer om homonymer i tysk på tysk på tutoria.de: Erfahre alles über Homonyme – tutoria.de

Ønsker du å teste deg i homonymer på norsk, kan du prøve den enkle quizen på ordriket.no: Sett strek mellom homonymer (ordriket.no).

For deg som kan eller er interessert i fransk kan Språkprat-teksten til Ingvil Brügger Budal om franske falske venner i fagspråket være av interesse.

Kan du andre språk, prøv å leke litt språkdetektiv og finn eksempler på homonymi – det er en fin hjernetrim.