Når det dukker opp et runefunn, starter den grundige prosessen med å undersøke innskriften. Målet er å identifisere runetegnene, lese og tyde teksten og si noe om dens betydning for samtiden. Veien fram til et tolkningsforslag inneholder flere etapper, og disse er ikke strengt atskilt fra hverandre. Selv den første kartleggingen av de synlige tegnformene vil bygge på forventninger og fortolkninger. Forskeren tar en del avgjørelser, og dette vil ha sine følger for videre forståelse. Hvordan inngår vurderinger av det en ser i prosessen med å lese og tolke innskrifter? Dette innlegget forteller om runeforskeres arbeid med å se og ikke se runer.   

Av Kristel Zilmer, førsteamanuensis ved Kulturhistorisk museum, UiO

Hvem kunne lese og skrive runer i middelalderens Norge? Det finnes ulike meninger om hvor utbredt runekyndigheten kan ha vært i samfunnet. Ofte blir det lagt vekt på at runer utgjorde skriften til vanlige folk, mens latinskriften ble brukt av de lærde. Men hva med middelalderens kvinner? Kunne de lese og skrive runer? Dette emnet er med på programmet til konferansen «Women’s Literary Culture and the Medieval Canon» som foregår ved Universitetet i Bergen 22.–24. juni 2017.

Av Kristel Zilmer, førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet

Stadnamn kan fortelja oss mykje om ein plass, og om folk og samfunnet omkring plassen på det tidspunktet namnet blei til. Noko me har vore interesserte i innanfor norsk og nordisk namnegransking, har vore å fortelja om den gamle religionen vikingane i Skandinavia brukte før kristendommen blei statsreligion. Kva for nokre plassar var heilage, og på kva måte var dei heilage? Korleis var kultplassane organiserte, og kven var prestar?

Av Krister SK Vasshus, ekstern lektor i norsk ved Roskilde Universitet og Københavns Universitet