Når vi snakker om klart språk, forbinder vi det gjerne med tekster skrevet av det offentlige, men klart språk er også relevant i andre sammenhenger, om enn gjerne på en annen måte. I bacheloroppgaven min på studiet i Klart språk ved Universitetet i Oslo analyserte jeg derfor hvilke forbilledlige lesere, også kalt modellesere, som fantes i tekstene i underholdningsmagasinet Din Fritid. På den måten kunne jeg nærme meg en bedre forståelse av hvordan man som klarspråkmedarbeider kan jobbe med klarspråk i et litterært magasin.

Av Erika Ribu, master i journalistikk og bachelor i Klart språk fra Universitetet i Oslo og jobber nå som frilansjournalist, forfatter og lærer

”Bedre føre var enn etter snar” heter det i ordtaket. Og i medisinens verden snakker man også om at det er bedre å forebygge sykdom enn å behandle den. Men hvordan er det i kommunikasjon? I utgangspunktet ser det ut til at vi følger det samme prinsippet der, for når vi snakker med noen som ikke har fullgod beherskelse av norsk, forenkler de fleste av oss språket og gjør tilpasninger som skal forebygge forståelsesproblemer. Vi bruker enklere ord, gjør setningene kortere og omformulerer det vi vil si for at det skal bli enkelt å forstå. Men bidrar dette faktisk til bedre forståelse? Vi gjorde et forsøk for å finne ut av det.

Av Jan Svennevig, professor i språklig kommunikasjon ved Universitetet i Oslo

I 2015 døydde det 40.727 personar i Noreg, om lag like mange som året før, og som i resten av åra mellom 2004 og 2014. Det vil seie at det til ei kvar tid er ei stor mengde arvingar i landet. Alle vil på eit tidspunkt bli arving, dersom dei lever lenge nok. For mange er det å bli arving, og vere den som skal syte for å gjennomføre eit økonomisk oppgjer etter den avdøde, ei påkjenning. Ikkje minst fordi det kan vere svært vanskeleg å forstå kva det faktisk går ut på, til dømes kva rettar og plikter det medfører. Styresmaktene gir hjelp, men det er ikkje lett når hjelpa kjem i eit uforståeleg språk.

Av Elin Espe Stensvand, master i nordisk språkvitenskap.

Språket i stat og kommune skal være utvetydig og klart. Du som privatperson og mottaker skal finne den informasjonen du trenger, forstå den informasjonen du får, og kunne bruke informasjonen til det formålet den er gitt. Men språket i offentlige brev er langt fra alltid slik. Hva kjennetegner dårlig kommunikasjon i brev fra for eksempel helsevesenet, og hvordan kan man med enkle virkemidler unngå slike problemer?

Av Lydia Eidsnes, master i nordisk språkvitenskap