Få lydkontraster volder så stor frustrasjon for de som skal lære seg norsk, som den mellom «u» og «y», for eksempel i ordene sur og syr. Det er ikke så mange språk som har disse to lydene slik de forekommer i norsk, og i alle fall ikke begge to!  Det har ikke vært helt enighet om hva norsk u og y, henholdsvis transkribert /ʉ/ og /y/, skal kategoriseres som. I denne språkpraten skal vi se på historien til disse lydene og hvordan de opptrer i moderne norsk.

Av Cecilie Slinning Knudsen, universitetslektor i norsk for utlendinger ved NTNU

Når vi tenker på «y» og «u», tenker vi gjerne på bokstavene vi skriver.[1] Disse vil i denne teksten markeres med < >, mens fonemer (lydtyper) skrives mellom / / og faktisk uttale markeres mellom [ ]. Bokstavene <u> og <y> har sitt opphav i det greske alfabetet som Y, ypsilon. På latin kalte man <y> for I graeca, den greske i, og i mange språk kalles denne lyden fremdeles noe tilsvarende. Dette er fordi <y> i flere europeiske språk uttales [i] av forskjellige språkhistoriske grunner. Engelske /y/ sluttet for eksempel å runde leppene som i norsk for flere hundre år siden og fikk i stedet lydverdien /i/. I dag kan engelske <y> uttales som blant annet [j, i, aɪ]. Dette ser vi i disse eksemplene: you [j], funny [i] og my [aɪ]. 

På norsk og andre skandinaviske språk blir <y> normalt uttalt som [y]. Disse språkene har noe så uvanlig som rundede fremre vokaler som /y/. Det betyr at leppene føres sammen i munnvikene mens tunga ligger langt framme i munnen. Vokalen /y/ oppstod som eget fonem i synkopetida (ca. 500–750), i overgangen fra urnordisk til norrønt. Selve lyden [y] er eldre, og oppstod først som allofon (uttalevariant) av /u/ i forbindelse med i-omlyd, altså som en alternativ uttale av /u/ i visse ord som også inneholdt en /i/.

I tillegg til å være en vokal i norsk kan bokstaven <y> opptre som en konsonant i uttale av lånord, altså ord fra andre språk som vi har tatt i bruk. I slike tilfeller opptrer bokstaven /y/ som fonemet  /j/. I noen av disse ordene har norsk endret skrivemåten, for eksempel fra yoghurt til jogurt, som begge er godkjente former. Noen europeiske språk beholder bokstaven <y> i lånord, men som oftest blir den realisert som en annen vokal. Vi finner et eksempel på dette i fransk, hvor det greske lånordet systeme uttales [si.stem].

Uttalen av <u> er også annerledes i norsk enn i mange andre europeiske språk. Bokstaven <u> kan uttales både som [u], ung, og [ʉ], hus, i norsk. En av grunnene til denne forskjellen i uttale er ei kjedeforskyving som skjedde i sen mellomnorsk tid og vises i skriftlige tekster fra midt på 1400-tallet. I denne forskyvinga «flyttet» noen av vokalene seg. Når vi snakker om uttale av vokaler, bruker vi å plassere vokalene i en såkalt «vokalfirkant», som skal illustrere hvor vokalene blir uttalt i munnen. For eksempel bruker man resonansrommet framme i munnen når man uttaler fremre vokaler, og har tunga langt nede når man uttaler en lav vokal.

I figuren over ser vi at uttalen av de lange bakre vokalene forskjøv seg oppover, og den allerede høye vokalen /uː/ ble forskjøvet framover til /ʉː/. Slike endringer kalles ofte for ei kjedeforskyving fordi en endring fører til en annen: Hvis én vokal endrer uttale, skifter også andre vokaler uttale i stedet for at to vokaler blir svært like. Konsekvensen av denne forskyvinga var at ganske mange vokaler nå ble uttalt med tunga høyt oppe i munnen, og norsk fikk den sjeldne kontrasten mellom /ʉ/ og /y/. For bedre å skille mellom disse to lydene som ligger så tett inntil hverandre, ble forskjellige former for lepperunding introdusert i språket.

Forskjellene i lepperunding er noe av det mest påfallende for de som skal lære seg norsk som andrespråk. Den norske y-lyden er uttalt med særlig fremskutte lepper, noe som ikke er vanlig for de fleste y-lydene i andre språk. Med fremskutte lepper menes det at man kan se noe av innsiden av leppene, og denne posisjonen demonstreres ofte med «kyssemunn» i klasserommet for å lette innlæringen (jf. denne språkpraten).

Det er denne lepperundingen som gjør at <ü> i München blir uttalt annerledes på norsk og tysk selv om den transkriberes, altså skrives med lydskrift, som /y/ i begge språk. Denne transkripsjonen får ikke fram at den tyske lepperundingen er noe annerledes enn den norske.

Det er også verdt å merke seg at selv om norsk og svensk begge har vokalen /ʉ/, uttales den ikke på samme måte. Den svenske varianten er mer fremre enn den norske, og leppene beskrives som innrundet i større grad på svensk enn på norsk.[2]

Nå er det jo ikke slik at nordmenn går rundt og tenker på språkhistorien eller på ulikheter med andre språks y-er og u-er. Likevel klarer vi å si [y] og [ʉ] i sine norske varianter. En forklaring på dette kan vi finne i fonologien, som er de mentale strukturene vi har av lydene, og dem ser vi i sammenheng med hele lydsystemet. Vi kan beskrive lydene ved hjelp av distinktive (betydningsskillende) trekk. I typiske fremstillinger er disse binære, altså at det bare finnes to valg, pluss eller minus. Et eksempel er at /y/ er [+fremre, +rund], altså at lyden er både fremre og rund. Vi skal ikke gå dypere inn i teorien, for her er det mye å ta hensyn til, men heller se på følgende fremstilling av vokalene i norsk fra boka Innføring i norsk fonologi (2015) av Gjert Kristoffersen:

Her er /ʉ/ kategorisert som verken fremre eller bakre, og nettopp dette gjør norske /ʉ/ spesiell, siden de fleste vokaler enten er fremre eller bakre. Denne kategoriseringen er informasjon vi tar med oss i møte med nye språk. Når en nordmann hører tysk /y/, som i München, blir denne realisert som en norsk [y]. Norskspråklige oppfatter her den tyske vokalen som en vokal som tilsvarer det som i norsk er [+fremre], og derfor blir den ikke «oversatt» i hjernen vår til en norsk /ʉ/, men til en /y/.

Norske /y/ og /ʉ/ er altså ikke gruppert under samme trekk, fremre, men ofte er dette en kontrast som er vanskelig for innlærere av norsk som andrespråk å etablere. De vil kanskje i begynnelsen kategorisere disse lydene som den lyden de har i fonologien sin, før de etter hvert lærer seg å høre forskjellen og å uttale disse forskjellig. De fleste lærere vil være enige i at det brukes mye tid på å øve inn denne forskjellen i andrespråksklasserommet. Det er da ofte forskjellen i lepperunding det fokuseres på for å skille disse to lydene fra hverandre.

For noen innlærerne oppfattes altså /ʉ/ mer fremre enn bakre, men det finnes også mange innlærere som grupperer /ʉ/ sammen med /u/. Et vanlig eksempel her er /duː/, do, for /dʉː/, du. For å gjøre dette kompliserte bildet av de trange vokalene komplett kan det nevnes at i noen norske ord kan både /ʉ/ og /u/ bli brukt for å uttrykke det samme, som i humle, men som oftest opptrer ikke disse lydene i samme omgivelser. I østnorsk er det vanskelig å finne minimale par med disse lydene, der et minimalt par viser til to ord i språket som bare har én lydlig forskjell. Noen minimale par har jeg likevel klart å finne, mur – mor, suss – soss. Disse, og egentlig alle de trange lydene, kan det altså være lurt å undervise i hvis man er lærer i norsk som andrespråk. Du finner et fiks ferdig opplegg her. Lykke til!

Vil du vite mer?

Ønsker du å lære mer om lyden /y/ og skillet til /i/ i norsk, og hvordan du kan undervise om disse lydene for andrespråksinnlærere, kan du lese denne tidligere språkpraten av meg: «Meningsdrevet uttaleundervisning i klasserommet» (30. mars 2017).

Hvis du vil lese mer om de trange rundede vokalene i norsk, kan du gjøre det i masteroppgaven min Perceptual Acquisition of Norwegian Close Rounded Vowels by Mandarin Chinese Learners of Norwegian, som du finner her.

Vil du vite mer om norsk fonologi, vil jeg anbefale The Phonology of Norwegian (2000) eller Innføring i norsk fonologi (2015). Begge tekstene er skrevet av Gjert Kristoffersen.

William Labov har ei god forklaring på kjedeforskyvinger i boka Principles of linguistic change. Volume 1: Internal factors. (1994), og du kan lese mer om den norske kjedeforskyvinga i «Fonologi» av Gjert Kristoffersen og Arne Torpi Helge Sandøy (red.), Norsk språkhistorie I: Mønster (Vol. I) (2016).

---

[1] Takk til Gjert Kristoffersen, Jardar Eggesbø Abrahamsen, Ivar Berg og Perlaug Marie Kveen for nyttige kommentarer og innspill! Alle gjenværende feil er forfatterens egne.

[2] Kilde: Kristoffersen, Gjert: Innføring i norsk fonologi (2005).