Hva mener vi nordmenn når vi sier at vi bør alle bidra til å redusere klimaendringene? Er det slik at alle monner drar, eller faller vi lett tilbake til en unnskyldning om at hva «lille jeg» gjør har ingen betydning?

Av Kjersti Fløttum, professor i fransk språkvitenskap ved Institutt for fremmedspråk, Universitetet i Bergen

Klimaspørsmålet er sammensatt, og det kan ofte være vanskelig å se hvordan vi som individer kan bidra til å løse de store utfordringene som forskere og politikere peker på. Samtidig sier både forskning og politikk at både enkeltmenneskets innsats og politiske tiltak er nødvendige. Stort sett er vi som enkeltmennesker flinke til å sortere avfall og å minske energibruken, men er vi villige til å redusere på det som vi ser på som helt naturlige goder i velferdssamfunnet vårt? Språkbruken i klimadebatten gir oss et solid innblikk i hvilke holdninger som sirkulerer blant oss og i mediene om dette. 

Svenske Greta Thunberg startet høsten 2018 med en enkel skolestreik for klimaet som etter hvert engasjerte ungdom over hele verden. Dette ungdomsengasjementet blir ikke bare lagt merke til, men gjør at politikere forsøker å komme med nye løfter om klimatiltak. Under FNs hovedforsamling 23. september 2019 i New York, hvor hun henvendte seg direkte til verdens politikere, uttrykte hun sin og andre ungdommers frustrasjon og sinne slik: «Vi er i begynnelsen av masseutryddelse, og alt dere snakker om, er eventyr og evig økonomisk vekst. Hvordan våger dere?» Hennes klare tale er imidlertid også blitt kritisert fordi det hevdes at den kan føre til ytterligere polarisering i debatten. Uansett har dette engasjementet ført til kraftigere ordbruk i flere sammenhenger, blant annet i mediene. 

Den britiske avisen The Guardian annonserte i mai 2019 at de istedenfor det relativt nøytrale ordet klimaendring ønsket å bruke ord som krise eller sammenbrudd (‘breakdown’) for å understreke alvoret. Samtidig kan det være grunn til å vise varsomhet i bruken av ord som krise. Dette påpekes av psykologer, som blant andre Per Espen Stoknes. Han mener at dersom man bruker ordet krise, bør man samtidig peke på noe positivt. Hvis man for eksempel legger vekt på muligheter og løsninger, kan det bidra til engasjement for handling. 

Et annet uttrykk som har vist seg svært produktivt i det siste årets debatt er skam i alle mulige kombinasjoner, som kjøttskam, flyskam og bilskam. Med slik ordbruk blir diskusjonen gjerne svært følelsesladd. Dette kan i verste fall føre til at den utvikler seg til en krig om ord i stedet for om mulige løsninger på utfordringene. 

For å undersøke hvordan vanlige borgere bruker språket for å uttrykke sine meninger og holdninger om klima, har vi i LINGCLIM-gruppen gjennomført spørreundersøkelser gjennom Norsk Medborgerpanel, som representerer et tverrsnitt av befolkningen. I en undersøkelse fra 2018 stilte vi følgende åpne spørsmål: «For å forhindre eller begrense skadelige klimaendringer hevdes det av og til at vi som enkeltmennesker må bidra ved å endre på vår levemåte. Vi vil gjerne at du forteller oss om din mening om dette.» Denne åpne invitasjonen som deltakerne kunne svare på med sine egne ord, ga et stort materiale på i alt 3217 svar. 

Materialet brukte vi til å gjennomføre en innholdsanalyse, altså en analyse av innholdet i svarene. Vi endte opp med en inndeling i sju generelle temaer. Disse kan sammenfattes slik: Vi bør/må 1) redusere utslipp, 2) ta ansvar, 3) gjøre mindre av noe og mer av annet, 4) vi må alle bidra, 5) vi kan gjøre mye, men må bidra bedre, 6) vi må endre vår levemåte, og 7) politikerne må ta ansvar. Denne innholdsanalysen viser at klimaengasjementet er stort blant nordmenn flest. Vi ser også ved bruken av modale hjelpeverb som bør og må at det er bred enighet om nødvendigheten av å gjøre noe. Samtidig er det mange vage uttrykksmåter av typen «vi må alle bidra». 

Når vi går dypere inn i de språklige formuleringene som brukes i svarene, får vi imidlertid et mer nyansert bilde. Mange språklige innfallsvinkler kan her være aktuelle. Jeg skal likevel begrense meg til noen eksempler på bruken av bindeordet men. Her er to eksempler: 

1. Vi må som enkeltmennesker bidra og være engasjerte, men det er politikernes ansvar å legge til rette for oss å kunne ta de beste valg.

2. Ja, vi må være bevisste i våre hverdagsvalg. Men viktigst hvilke politikere vi velger til å styre landet vårt.

Denne uttrykksformen kan omtales som ‘p, men motargument q’. Det hevdes altså en påstand (p) før det står men og så en annen og motsatt påstand (q). Her fremstår q-argumentet som det viktigste, samtidig som man også godtar argument p. Slik ser vi en slags polyfoni, altså flerstemmighet, i ett og samme svar.

En lignende type argumentasjon fant vi i flere eksempler hvor det stilles spørsmål ved betydningen av enkeltindividets bidrag i den store globale sammenhengen der klimaspørsmålet plasserer seg. Et eksempel kan være følgende:

3. Alle må bidra, men føler at det lille jeg gjør har liten betydning.

Et annet motargument er knyttet til at selv om viljen er til stede, kan gjennomføringen være vanskelig:

4. Eg trur dette er heilt sant men veit av eigen erfaring at det er vanskeleg å gjennomføra.

Dette perspektivet om ikke å strekke til på individnivå finner vi igjen på et nivå om Norge som stat. Her er synspunktene mange, men svarene indikerer det overordnede, nemlig at innsatsen som Norge kan bidra med, er av liten eller ingen betydning:

Svarene gir også uttrykk for at det er andre «syndebukker» enn Norge som må ta sitt ansvar:

7. Enig at vi må endre noe, men Norge er et så lite land, og det hjelper lite dersom ikke andre land også går inn for endringer.

8. Alle kan vi gjøre litt, men det monner lite hvis store land som Kina og lignende ikke gjør noe.

Disse språkanalysene viser at meningene om klimaspørsmålet og ikke minst om hvordan vi kan eller skal løse det, er mange. Dette er kunnskap som de som skal ta de store beslutningene, bør kjenne til. Vi finner i materialet nyanserte syn på spørsmålet samtidig med at mange klart mener at noe må gjøres, og at storsamfunnet må ta et større ansvar. For å avslutte med noe positivt, kan vi bifalle svaret fra flere av deltakerne som peker på at «alle monner drar», og at det kan være fint å gå foran som et godt eksempel.

Vil du vite mer?

På LINGCLIM-gruppens nettside, som du finner her, kan du lese mer om ulike spørsmål knyttet til språk og klima. 

Her kan du lytte til en podkast fra Bjerknessenteret om språkbruk i klimasammenheng.

Vi har også publisert kronikker som handler om levemåter i en klimahverdag, blant annet kronikken «Feriereiser med fly gir vi ikke slipp på» (Bergens Tidende, 21.08.17) og ordbruken i siste års klimadebatt: «Ta til vettet. Ikke gjør klimaspørsmålet til en krig om ord»  (Bergens Tidende, 31.07.19)

Her finner du en artikkel om unges syn på klima og fremtid:

Fløttum, K., Dahl, T., Rivenes, V. 2016. Young Norwegians and their views on climate change and the future: Findings from a climate concerned and oil rich nation. Journal of Youth Studies 19 (8), 1128-1143.