Hørselen er et upålitelig instrument

Historien om tonelag på Strilelandet rundt Bergen handler om forskere som var styrt av egne forventninger, og om hvordan bruk av mer systematiske metoder og måleteknikker kombinert med morsmålskompetanse får fram mer objektiv kunnskap om dialektene våre.

Av Gjert Kristoffersen, professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Bergen

Innenfor naturvitenskapene har utviklingen og bruken av instrumenter vært en nødvendig betingelse for framskritt. Tenk bare på hvordan oppfinnelsen av teleskop og mikroskop revolusjonerte flere disipliner for noen hundre år tilbake. Også nye metoder for å konservere forskningsmateriale, fra nedlegging av biologiske prøver på formalin til moderne fryseteknikker, har vært en nødvendig betingelse for vitenskapelige gjennombrudd.

Kristoffersen.1
Utvikling og bruk av instrumenter har vært en nødvendig betingelse for framskritt innen både naturvitenskapene og språkvitenskapen. Bilde: Silje Drevdal.

Innenfor språkvitenskapen, særlig når det gjelder studiet av uttale, har situasjonen vært den samme. For 150 år siden var øret det eneste instrumentet forskerne hadde til disposisjon, og forskningsmaterialet ble etablert og tatt vare på ved hjelp av lydskrift. Dette endret seg i første halvdel av 1900-tallet da muligheten for å ta vare på lyden i form av opptak kom, og ulike instrumenter for å analysere lyd ble utviklet samtidig. Dermed ble det, om vi forenkler en del, mulig å analysere lydsignalet objektivt, dvs. uten å være avhengig av forskerens subjektive øre og subjektive forventninger. Historien som skal fortelles her, er en om forskere som – kanskje styrt av egne forventninger – hørte egenskaper ved signalet som ikke var der.

Det språklige fenomenet vi snakker om, er de såkalte tonelagene i norsk, dvs. hvordan vi bruker ulike ordmelodier til å skille mellom ulike betydninger. Et eksempel er lånet versus (å) låne. I de fleste dialekter vil disse to ordene inneholde den samme rekkefølgen av konsonanter og vokaler, men uttales likevel ulikt fordi vi bruker systematisk ulike melodier (tonegang) når vi utaler dem. De to melodiene som karakteriserer de to ordene, kalles henholdsvis tonelag 1 (for eksempel lånet ) og tonelag 2 (for eksempel (å) låne).

Her kan du høre uttalen av tonelag 1-ordet lånet (første lydfil) og tonelag 2-ordet (å) låne (andre lydfil) hos en kvinnelig informant i Bergen født på 1950-tallet:

Det er en forskjell på tonegangen i disse to ordene. Denne forskjellen kan også settes opp i en figur som viser hvordan tonehøyden varierer over tid i ordene:

Kristoffersen.2
Denne figuren viser forskjellen i tonegang for tonelag 1 og tonelag 2 for en kvinnelig informant i Bergen født på 1950-tallet. Som dere kan se, er det klare forskjeller mellom tonelagene. Tonelag 1 viser en tidlig tonetopp med et påfølgende fall, mens tonelag 2 har en mye senere tonetopp. Da norske språkforskere oppdaget tonelag midt på 1800-tallet, var det imidlertid ikke mulig å gjøre slike målinger av tonehøyde, så man måtte basere seg på hørselen. Ofte ble melodiene illustrert ved hjelp av musikalske noter.

Da denne forskjellen mellom to tonelag ble oppdaget midt på 1800-tallet, regnet forskerne uten videre med at den karakteriserte alle norske dialekter. Ingen visste at den manglet i dialektene på Strilelandet rundt Bergen.

Den mest nærliggende grunnen til denne praksisen er naturligvis at språkforskerne rett og slett ikke hørte at tonelagsforskjellen manglet på Strilelandet. Med et par unntak var ingen av dem som omtalte og transkriberte (skrev med lydskrift) tonelag i strilemålene fram til 1950 talere av disse dialektene. Det er en god del dialektvariasjon når det gjelder realisasjonen av de to melodiene, og når strilemelodiene var forskjellige fra dem de hadde i egen dialekt, kan det i løpende, naturlig tale ha vært vanskelig for dem å høre at forskjellen ikke var der, særlig når de ikke hadde noen grunn til å tro at den ikke var der.

Kristoffersen.3
Forskerne midt på 1800-tallet tok for gitt at alle norske dialekter hadde et skille mellom to tonelag (tonelag 1 og tonelag 2), med hver sine melodier, som i Bergen. Men dette var ikke tilfelle på Strilelandet rundt Bergen. Foto: Silje Drevdal.

Dette viser at hørselssansen i seg selv ikke alltid er tilstrekkelig når en vil undersøke lydlige forskjeller i språket. Den er nemlig styrt av forventninger som kan få oss til å høre forskjeller vi tror er der.

Her kan du høre uttalen av tonelag 1-ordet lånet (første lydfil) og tonelag 2-ordet (å) låne (andre lydfil) hos en mannlig informant fra Radøy på Strilelandet født på 1950-tallet:

Det er ingen forskjell i tonegangen til disse ordene (ikke noe tonelagsskille). Dette kommer også frem i figuren nedenfor.

Kristoffersen.4
Denne figuren viser forskjellen i tonegang mellom ord som i andre dialekter har tonelag 1 og tonelag 2. Dette er en kvinnelig informant fra Radøy på Strilelandet født på 1950-tallet. (altså en annen person enn innleseren av selve lydopptaket) Som dere kan se, faller tonegangen for tonelag 1 og tonelag 2 her helt sammen i en kontur som minner om det bergenske tonelag 1. Figuren viser altså mangel på forskjell på tonelag.

Hvordan ble så fraværet av tonelag på Strilelandet oppdaget? Tre faktorer spilte inn: morsmålskompetanse, en nyorientering innen språkvitenskapen og utvikling av instrumenter som lot en måle tonegang mye mer presist enn det øret alene kunne.

I 1939–40 ble det levert tre hovedoppgaver ved Universitetet i Oslo skrevet av studenter fra Strilelandet. Disse studentene hadde dermed morsmålskompetanse i striledialekter ved at de snakket dem selv. Alle hadde egne avsnitt om tonelag, og alle pekte for første gang på helt eller delvis fravær av dette. Den viktigste var Ragnar Galtung Hodnekvam, som skrev om stedsnavn i Gjerstad sogn på Osterøy. I en fyldig innledning hevder han at dialekten mangler tonelag, og han belegger dette med tonekurver som viser at det ikke finnes noen forskjell. Tonekurvene var produsert ved hjelp av et instrument utviklet av daværende professor i fonetikk ved Universitetet i Oslo, Ernst W. Selmer. Så her ble med andre ord morsmålskompetanse kombinert med mer avansert observasjon enn det øret alene kunne klare.

I mellomkrigstiden hadde også selve språkvitenskapen gjennomgått en grunnleggende omveltning. Fra å være en disiplin som først og fremst var opptatt av språkhistorie, ble det primære forskningsobjektet nå definert som språksystemet slik det her og nå manifesterer seg i en gitt dialekt eller språk. Sentralt stod det såkalte minimale paret: Om vi i et gitt ord skifter ut bare én lyd, og dette gir en ny betydning, viser dette at de to lydene er det vi kaller betydningsskillende. Et eksempel er utskifting av r i ordet rim med l. Siden lim betyr noe annet enn rim, er r og l betydningsskillende i norsk. Helt parallelt fungerer tonelag i norsk. Om vi i lydsekvensen l-å-n-e skifter fra tonelag 1 til 2, får vi også her en annen betydning.

Her kommer den andre banebryteren inn, nemlig Gunvor Rundhovde fra Osterøy, som senere ble professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Bergen. I 1934–35 var hun som 16-åring elev ved Den norske millomskulen i Bergen. Hun forteller i doktoravhandlingen sin at hun av tysklæreren ble korrigert fordi hun leste tysk med ‘aksent 2’ (= tonelag 2), − «medan dette språket skulle lesast med aksent 1». Læreren demonstrerte tonelagsforskjellen ved hjelp av et minimalt par, og Rundhovde skriver videre: «sjølv høyrde eg tydeleg tonelagsskilnad i hans uttale, men eg kunne ikkje finna at det var nokon skilnad i mi naturlege toneføring når eg skulle uttala desse to ordi». Som vitenskapelig assistent noen år senere, på 1940-tallet, gjorde hun feltarbeid i store deler av Nordhordland uten å finne tonelagskontrast, basert nettopp på testing ved hjelp av minimale par.

Rundhovde publiserte ikke dette før mange år senere, i doktoravhandlingen fra 1964. Men hun var en del av fagmiljøene ved universitetene i Oslo og Bergen, og kolleger må ha kjent til resultatene hennes. Vi kan derfor trygt si at både Hodnekvam og Rundhovde var de to pionerene som la grunnlaget for at kunnskapen om fraværet av tonelag i strilemålene etablerte seg i løpet av 1950-tallet, basert på kombinasjonen av morsmålskompetanse, bruken av nye instrumenter og bruk av nye, språkvitenskapelige metoder.

Kristoffersen.6
Pionerene Hodnekvam og Rundehovde, som begge kom fra Strilelandet, la grunnlaget for kunnskapen om at Strilelandet faktisk ikke hadde et skille mellom to tonelag. Foto: Silje Drevdal.

Vil du vite mer?

Dette innlegget bygger på en artikkel jeg publiserte i Maal og Minne i 2016: «Fraværet av tonelag på Strilelandet: En forskningshistorie». Lenke til artikkelen finner du her.

I boka The Phonology of Norwegian (2000, Oxford University Press) går jeg grundigere inn på tonelag i norsk. En enklere og kortere innføring på norsk finner du i siste kapittel i Innføring i norsk fonologi (4. utgave 2015).

Du kan lese mer om striledialekter og dialektendringene som skjer der i masteroppgavene til Mariann Birkeland og Silje Villanger, og i doktoravhandlingen til Reidunn Hernes. De omhandler imidlertid i liten grad tonelag:

Mariann Birkeland (2008): «Dei e teite og dei e mær stril enn oss.» Ein komparativ analyse av talemål, haldningar og samfunnsforhold i nordhordlandskommunane Meland og Radøy.

Silje Villanger (2010): «Da hadde vært litt kult visst vi hadde snakka strilsk om hondra år.» Ei sosiolingvististisk oppfølgingsgransking av talemålet i Øygarden.

Reidunn Hernes (2006): Talemål i endring? Ein longitudinell studie av talemålsutvikling og språkleg røyndomsoppfatning hjå ungdomar i Os.

Les mer om bergensk i språkpraten «Er det et spørsmål om skjønn eller kjønn?» (01.02.16) av Maria-Rosa Doublet  og om holdninger til strilemål i språkpraten «Haldningar til bergensk, austlandsk og strilemål hjå ungdomar i Bergen» (17.08.17) av Ragnhild Lie Andersson.

Kommentarer er stengt.

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: