Menneskets språkevne er vår mest unikt menneskelige egenskap. Alle språk er uttrykk for det å være menneske i verden, og bor i akkurat samme slags hjerne. Derfor har språk universelle egenskaper. Men språk er også forskjellige, og vektlegger ulike sider av denne felles menneskelige opplevelsen. Når vi snakker samme språk, har vi tilgang til hverandres virkelighet. Å bo i et land der man ikke snakker språket, føles ofte ensomt – nettopp fordi en ikke kan ta del i denne felles opplevelsen med alle andre på samme vis.
Av Kristin Melum Eide, professor ved Institutt for språk og litteratur ved Det humanistiske fakultet, NTNU
Ved hjelp av språket kan jeg konstruere modeller av virkeligheten, og gjerne mange modeller samtidig. Hvis jeg for eksempel lager en «tenk om»- eller «hvis»-modell av virkeligheten, kan jeg holde denne opp og sammenligne den med det som jeg vet er sant:
Hvis du eier tusen plommer, kan du leve hele året.
Har du hull i dine lommer, kan du klø deg selv på låret.
Jeg har verken tusen plommer eller hull i mine lommer.
Jeg har bare godt humør og kan klø meg hvis det klør.
Noen av modellene jeg lager, vil være slike som bare delvis overlapper, og jeg kan putte en modell inni den andre. Så lenge du og jeg snakker samme språk, kan jeg forvente at du også skal kunne henge med på alle disse modellene jeg kaster fram:
Jeg skulle ønske jeg var to hundevalper, for da kunne jeg leke med hverandre.
Dette er et rart utsagn, en rar setning, og på en måte ugrammatikalsk, fordi hverandre vanligvis ikke kan vise tilbake til en eneste person, som jeg. Likevel fungerer setningen på et slags mystisk vis. Den avbilder helt klart en absurd og urealistisk situasjon. Likevel klarte din hjerne øyeblikkelig å forestille seg en slags tolkning av utsagnet, med meg delt opp i to hundevalper, som er meg og samtidig ikke kan være meg. Jeg kan jo ikke være to hundevalper? Men du ser bildet for deg. En film av meg som leker med hverandre, to hundevalper med mitt fjes.
Det faktum at jeg kan injisere bilder i din hjerne ved hjelp av språket, er grunnlaget for all overtalelse, retorikk, reklame og propaganda – men også grunnlaget for poesi, myter, eventyr, fabler, ordtak, festtaler, all skjønnlitteratur og sakprosa.
Ofte later vi som om språket et ei gjennomsiktig glassrute som vi ser på verden gjennom. Vi later som om ord viser direkte til ting og hendelser i verden og virkeligheten. Slik er språket til marekattene, for eksempel. Marekattene har et vokabular som består av tre ulike skrik, eller ord: ett for slange, ett for gepard og ett for ørn. Vaktposten utstøter slangeskriket når den ser en slange. Og dermed kan alle de andre marekattene i flokken spurte opp i tretoppene i trygghet. Mange av flokkens gener kan berges for videreføring på denne måten, så det er absolutt verdifullt å ha et slikt språk, selv ett med tre ord.
For 200 000 år siden (tallet og tidfestinga er omstridt) var menneskets språk kanskje et slikt språk der alle ordene viste direkte til ting i virkeligheten. Men etter den tid har menneskets hjerne endret seg. En klar forskjell på hjernen hos mennesket og andre primater er at primatenes hjerner hovedsakelig oppfatter sanseinntrykk – viser vertskroppen bilder av virkeligheten, mens mennesket i tillegg har et sett med hjerneceller som er spesialiserte for å vise oss bilder av ting som ikke nødvendigvis finnes. I litteraturen kalles disse hjernecellene off-line brain system cells, fordi de ikke er styrt av de sanseinntrykk individet oppfatter her og nå, men gjør at vi kan forestille oss ting. Vi kan gjerne kalle dem TV-celler.
Dette er det virkelig enestående aspektet ved menneskespråk: De er bygd opp av symboler.
Et symbol er en kobling mellom et uttrykk og et innhold, og innholdet er ikke nødt til å være noe som finnes i virkeligheten. På grunn av TV-cellene kan menneskene nå forestille seg ting, og de kan finne opp ord til å betegne disse tingene – enten de finnes eller ikke. Når vi mennesker begynner å begrave våre døde med seremonier og symboler, er det tegn på at vi kan forestille oss en slags tilværelse etter døden. Når vi begynner å framstille hulemalerier, er dette avbildninger eller symboler for levende eller kanskje magiske dyr. Når vi utstyrer verktøy og våpen med utskjæringer og pynt, som kanskje skal bringe lykke eller magisk kraft, antyder dette en mer aktiv forestillingsevne.
Koblingen mellom språket og TV-cellene gjør at vi kan bruke språket til å bygge modeller av virkeligheten, eller av alternative virkeligheter. Så lenge vi har ord for det, kan vi enkelt tenke på for lengst døde forfedre, guder, livet etter døden, den gode tilværelsen i framtiden etter at våpenet er blitt utstyrt med magiske symboler som gir jaktlykke, eller en fjern fortid der gudene gikk omkring blant menneskene. Og vi kan dikte opp myter og oppdragende historier. Vi bruker språket til å bygge alle slags modeller av alle slags mulige virkeligheter. Og disse virkelighetene vil vi gjerne fortelle om til andre i gruppa.
I tillegg til å fortelle om ting (sanne eller oppdiktede), bruker vi språket til å spørre om ting, og til å få andre til å gjøre det vi vil (be eller beordre). I alle tre tilfellene handler det om å lage et bedre samsvar mellom verden og vår modell av verden. Når jeg ber deg om å gjøre noe, for eksempel «Les denne teksten ferdig» instruerer jeg deg om å endre på verden slik at den ligner på en modell jeg har i hodet, en der du har lest teksten ferdig. Jeg ber deg besørge at virkeligheten blir slik som i min modell.
Når jeg spør deg om noe, for eksempel «Hva er klokka?» eller «Kan dette virkelig være sant?» ber jeg deg om å oppdatere min modell med biter av informasjon som jeg mangler i modellen min. Jeg ber deg altså om å fylle ut hvite flekker på kartet mitt.. Og når jeg forteller deg noe jeg vet, ber jeg deg om å oppdatere din modell av verden, ditt kart over virkeligheten, slik at det ligner på mitt eget.
Disse tre språkhandlingene, å spørre, å fortelle og å beordre, innebærer alle handlinger der jeg viser fram for deg deler av de modellene som finnes i mitt hode. Slik framvisning kan skje på ulike vis, ved tale, tegnspråk eller skrifttegn, men et eller annet påvisbart uttrykk ved språket er nødvendig for at jeg skal kunne dele mine indre modeller med deg.
Når jeg viser fram for deg hvilke modeller og tanker jeg har i mitt hode, kalles det kommunikasjon. Kommunikasjon er dermed en egen del av språket. Mange tror at språket er bare kommunikasjon, men vi kan godt bruke språket bare til å bygge modeller av også, til å lage dikt og sanger ingen får se, å snakke med oss selv eller bare leke oss med språket. Dette er altså språk til innvortes bruk, mens kommunikasjon er språk til utvortes bruk.
Når vi kan dele modellene vi har i hodet med andre mennesker, blir det mulig å dele informasjon om verden – hvor det finnes mat og ly, og hva som er smart å gjøre når en råker ut for farlige dyr eller giftige vekster.
Det er en stor fordel for mennesker i ei gruppe å handle i tråd med en felles modell. Hvis våre modeller av verden er altfor ulike, kan vi nesten ikke kommunisere med hverandre i det hele tatt. Hvis ordene mine betyr noe helt annet enn det du tror, hvis min virkelighetsoppfatning er helt annerledes enn din, eller hvis du ikke kan stole på det jeg sier, da vil kommunikasjonen uansett bryte sammen.
Koblingen mellom språk og forestillingsevne var en fantastisk utvikling, fordi den åpnet for at mennesker kan dele og samtale om alle slags virkelige og uvirkelige modeller av verden, noen realistiske, noen fantastiske, andre helt absurde. Men i kommunikasjon åpner denne utviklingen ikke bare for fiksjon – men også for løgn og manipulasjon.
Når du forstår hva jeg sier, maler din hjerne ut bilder og forestillinger av det jeg sier, og du kan ikke engang verge deg mot det, uansett hvor absurde eller urealistiske disse mentale modellene måtte være. Du kan prøve å holde for ørene, du kan bolstre hjernen din med kildekritikk og fornuftige motargumenter. Men du kan ikke hindre hjernen din i å male ut de forestillingene som er din spontane tolkning av mitt utsagn.
På denne måten kan jeg flytte bilder, tanker og følelser fra min hjerne til din. Enten du vil det eller ikke. Det er nesten som at jeg har tilgang på en knapp i din hjerne, en knapp som jeg kan bruke til å printe ut de bildene jeg vil at du skal se. Dette er menneskets superkraft. Og som alle superkrefter kan den brukes til både godt og ondt.
Vil du vite mer?
De temaene som diskuteres i kortform i denne teksten, er behandlet i mye mer utførlig form i boka Språket som superkraft, som ble utgitt i år (2022). Denne boka retter seg mot alle som er interessert i språk, og hvert kapittel er inndelt i tre ulike nivåer etter ambisjonsnivå og vanskelighetsgrad. Dermed vil ulike lesere kunne anvende boka på ulike måter, alt etter hva og hvor mye du kan fra før, og hva du vil bruke boka til.
Vil du vite mer om hvordan ulike språk bygger ulike modeller av virkeligheten, bør du lese kapittel 3 i boka. Kapittel 1 (Å lære et språk) og kapittel 2 (Hva bruker vi språket til) snakker også mer om tema som er berørt i denne artikkelen.
Språkprat har hatt to tidligere innlegg om lignende tematikk. Den første, «Historien om det kontrafaktiske sjakkspråket fra russisk til norsk» (2021), av Atle Grønn handler om alternative modeller av virkeligheten (kontrafaktivitet). Den andre, «Vanskelig å gjøre sånne ting» – tomme innholdsord og språkvansker hos alzheimerpasienter» (2017) av Ingeborg Sophie Bjønnes Ribu handler om språk, hukommelse og andre kognitive ferdigheter.
Ved å trykke på lenkene nedenfor kan du ellers lese mer om dette:
menneskets språk, mental representasjon og utvendiggjøring
sprakprat.no 