Alzheimers sykdom er en av mange sykdommer i hjernen som fører til demens. De vanligste symptomene på Alzheimer er hukommelsesvansker, men jo mer sykdommen utvikler seg, jo større problemer får pasientene med også andre kognitive ferdigheter, deriblant med språket. Det er språkvansker ved Alzheimer jeg skal ta for meg i denne artikkelen.

Av Ingeborg Sophie Bjønness Ribu, stipendiat i lingvistikk ved Universitetet i Oslo

Over 70 000 nordmenn har demens. De fleste av dem har Alzheimers sykdom, og de aller fleste av disse vil få språkvansker i løpet av sykdommen. I doktorgradsprosjektet mitt, som er under arbeid, undersøker jeg språket til personer med Alzheimer i Norge. Hovedfokuset ligger på ordforråd: å forstå og produsere enkeltord. I tillegg undersøker jeg setningsforståelse, altså hvor godt personene forstår setninger, og gjør også opptak av personenes spontantale, altså hvordan de faktisk snakker, for å undersøke hvordan språkflyt påvirkes av sykdommen. Denne artikkelen gir en presentasjon av hva forskningen til nå har kommet frem til om språkvansker ved Alzheimer, og som undersøkelsene mine bygger på. I Norge finnes det fra før lite forskning på språk hos demenspasienter, så artikkelen er i stor grad basert på internasjonal forskning.

Når personer i Norge utredes for Alzheimers sykdom i spesialisthelsetjenesten, er det lite fokus på å undersøke språkferdigheter – selv om de fleste pasienter med Alzheimer altså har språkvansker. Disse språkvanskene er oftest synlige i form av problemer med å produsere og/eller forstå enkeltord. Språkferdigheter er selvfølgelig mye mer enn bare det å produsere og forstå enkeltord, men det er forskning på enkeltord som tradisjonelt har vært vektlagt i studier av språk hos pasienter med Alzheimer. Det er også ordforrådet som kartlegges, hvis noe kartlegges i det hele tatt, under utredning.

Talen hos personer med Alzheimer er gjerne karakterisert som innholdstom. Spesifikke verb, som å plukke eller å løpe, byttes ut med mer generelle verb som å ta og å gjøre, og substantiv, som glass eller bok, byttes ut med ord som ting, greie eller med pronomen, som den og det. Dette er et resultat av at pasientene ikke finner de riktige ordene når de prøver å uttrykke seg verbalt.

Vansker med å finne de riktige ordene er ikke i seg selv et tegn på demens. Det er vanlig – og mer vanlig jo eldre man blir – å oppleve at man har ordet på tunga, uten at det kommer ut som man vil. Hvor mye av denne ordletingen som er normalt ved aldring, og når det bikker over til å bli et symptom på noe mer, er uklart. For å undersøke hvor grensen går mellom normal aldring og demens, sammenligner jeg i doktorgradsprosjektet mitt resultater fra pasienter med  Alzheimer med resultater fra eldre personer uten noen kjente nevrologiske sykdommer eller skader.

Hva er det så som gjør at noen ord er lettere å finne fram til, mens andre ser ut til å forsvinne? Ordets bruksfrekvens, altså hvor mye ordet brukes, er én ting. Men en rekke andre faktorer påvirker også hvordan ord lagres i hjernen, og hvor lett tilgjengelige de er når vi skal bruke dem. Tilegnelsesalder, altså hvor tidlig ordet er lært, er én slik faktor. En annen er ordets billedlighet, det vil si hvor lett det er å danne seg et mentalt bilde av det ordet refererer til, for eksempel er det enklere å danne et mentalt bilde til ordet blomst enn til overtro. Jo oftere ordet brukes, jo tidligere det er tilegnet og jo enklere det er å se for seg mentale bilder av ordet, jo lettere er de å finne fram til. Det spiller også en rolle om ordet betegner levende objekter, som for eksempel mennesker eller dyr, eller ikke. Ord som betegner levende objekter, er lettere tilgjengelige i det mentale leksikonet (den kunnskapen vi har om hvilke ord og ordformer som finnes i språket) til personer. Videre er ord som benevner konkrete objekter, som for eksempel bil og hest, enklere å hente fram enn ord for abstrakte objekter og begreper, som for eksempel spøkelse og kaos. Jeg vil undersøke hvordan alle disse faktorene påvirker ordforståelse og ordproduksjon hos alzheimerpasienter.

Studier av ordforråd hos personer med Alzheimers sykdom og andre demenssykdommer har i stor grad fokusert på produksjon av substantiv og blitt undersøkt ved at personen får se et bilde og blir bedt om å si hva som er avbildet. Slike bildebenevningstester lar seg lett gjennomføre når man skal undersøke substantiv, men er vanskeligere for verb. Det er mye enklere å lage eller skaffe bilder av objekter (jf. substantiv) enn av handlinger (jf. verb). Derfor kan en slik test slå skjevt ut hvis man tester både substantiv og verb på denne måten. Tester som er mer egnet for verb, og tester som analyserer spontantale, bør brukes når man skal undersøke vansker med verb hos pasienter med Alzheimer eller ander sykdommer og skader som påvirker språket.

Det er god grunn til å anta at verb og substantiv påvirkes ulikt av en demenssykdom, blant annet fordi ord fra disse ordklassene ser ut til å være lagret forskjellig og støttes av ulike områder i hjernen. Det er lite enighet om hvorvidt det er verb eller substantiv som er best bevart hos alzheimerpasienter.

Noen forskere mener at verb er lettere å finne fram til enn substantiv for pasienter med Alzheimers sykdom. Dette begrunner de med at områdene i hjernen som støtter verbproduksjon og verbforståelse, påvirkes senere av sykdommen enn de områdene som støtter substantiv.

Andre forskere mener at substantiv er bedre bevart enn verb fordi organiseringen av substantiv i det mentale leksikonet kan være tettere enn for verb. Dette synet baserer de på teorier om at ord er lagret i det mentale leksikonet i nettverk. Jo flere ord som ligner, i form, funksjon eller betydning, jo tettere er nettverkene. Substantiv kan gå inn i mange ulike nettverk, og det er dette som gjør organiseringen av dem tette. I motsetning til dette har verb ofte færre nettverkstilknytninger, siden verb i mindre grad deler funksjon og betydning med mange andre ord.

Videre må man teste både produksjon og forståelse av ord. At en person ikke lenger klarer å finne det riktige ordet når han eller hun snakker, innebærer ikke nødvendigvis at personen ikke forstår ordet. Ord som personen ikke kommer på i spontantale, er dermed ikke nødvendigvis ‘tapt’ fra det mentale leksikonet. Koblingen mellom objektet og uttalen kan være brutt når man snakker, samtidig som koblingen kan være intakt når man lytter, eller omvendt.

Ordleting vil påvirke flere sider ved språkproduksjon og språkforståelse. Dersom en person ikke finner de riktige ordene når han eller hun skal fortelle en historie, vil setningene fort falle sammen og bli uten innhold. På samme måte kan forståelsen av setninger påvirkes av at enkeltord ikke blir riktig oppfattet. Tenk bare på hvordan det er å lese en bok på et språk man ikke behersker fullt ut. Uten ordbok kan viktige momenter glippe fra forståelsen av handlingen.

I tillegg til hyppigere bruk av tomme innholdsord er talen hos personer med Alzheimers sykdom ofte langsommere enn hos personer uten sykdommen. Mange omformuleringer og ulike strategier for å komme fram til poenget selv om ordene mangler, vil også gi lengre ytringer. Samtidig er spontantalen til personer med Alzheimer preget av mange og lange pauser, flere avbrutte setninger og hyppig gjentakelse.

Dårlig hørsel og svekket arbeidsminne – muligheten til å ta inn og bearbeide informasjon – kan også forklare hvorfor setningsforståelsen er problematisk. Lange setninger og setninger med ikke-typisk setningsstruktur, som for eksempel passiver («gutten blir slått av jenta») og relativsetninger («det er jenta som slår gutten») er vanskeligere å forstå enn korte setninger og setninger med typisk setningsstruktur. Dersom man har nedsatt arbeidsminne, slik personer med Alzheimer har, er det ekstra vanskelig å følge med på lange setninger. Det blir også vanskeligere å rydde opp i anaforiske referanser, dvs. referanser der det vises tilbake til noe som har blitt nevnt tidligere i setningen, for eksempel å forstå hvem «henne» viser til i denne setningen: «Jenta sa at det var gutten som slo henne.»

Per i dag vet vi ikke nok om hvordan Alzheimer påvirker forståelse og produksjon av lange og komplekse setninger. Det finnes noe forskning på pragmatiske ferdigheter, dvs. hvordan språket blir brukt, og kommunikasjon, men veldig lite fra et psykolingvistisk perspektiv, der man ser på hvordan språket er organisert i hjernen. Denne type forskning er nødvendig for å forstå de underliggende vanskene som oppstår som følge av sykdommen, og som gir utslag i pragmatiske og kommunikative vansker. For å kunne gi gode tips til hvordan pårørende og helsearbeidere best kan kommunisere med pasienter med Alzheimer, trengs det stadig mer forskning på hvilke problemer som oppstår som følge av sykdommen, både i Norge og internasjonalt.

Vil du vite mer?

Siden det finnes lite forskning på språk hos demenspasienter i Norge, er dette innlegget i stor grad basert på internasjonal forskning. I doktorgradsprosjektet mitt ved Universitetet i Oslo, undersøker jeg demens i Norge. Hvis du vil lese om mitt prosjekt, eller vil komme i kontakt med meg, kan du finne mer informasjon her.

På hjemmesidene til Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved UiO, som du finner her, kan du lese litt om kliniske kjennetegn og språklige og kommunikative vansker som følge av Alzheimers sykdom.

Nasjonalforeningen for folkehelsen har også en kommunikasjonsveileder for personer med demens. Denne kommunikasjonsveilederen finner du her.

The Alzheimer’s Association i Storbritannia har en egen hjemmeside rettet mot helsearbeidere og pårørende og andre som opplever sykdommen fra nært hold, om språk og kommunikasjon hos demenspasienter. Her er lenken til denne siden.