Historia er full av eksempler på at språktrekk på sett og vis har blitt større enn seg selv; de har blitt emblemer eller ikoner for en viss type eller gruppe mennesker. Og når sånne symbolformer har blitt etablert, kan de videre utnyttes til å stilisere og kanskje også parodiere de gruppene som språktrekkene peker mot. Her skal vi se på et eksempel på hvordan visse språktrekk gjennom mer enn hundre år har blitt brukt til å framstille den typiske skandinaven for et amerikansk publikum. Men hva er ikonisk skandinavisk?

Av Stian Hårstad, professor i nordisk språkvitenskap ved Institutt for språk og litteratur, NTNU

På nyttårsaften 2021 døde Betty White, knappe tre uker før hun ville fylt 100 år. Den amerikanske underholdningspioneren, ofte omtalt som «First Lady of Television», hadde gjort omtrent alt som kan tenkes, foran og bak kamera gjennom sju tiår. Likevel vil hun først og fremst bli huska for rolla som Rose Nylund i situasjonskomedien The Golden Girls. Serien som ble lagd fra 1985 til 1992, fikk navnet Pantertanter på norsk og gikk som typisk «ettermiddags-tv» i flere runder fram til 2002.

Rose Nylund er ei av fire aldrende damer i et bofellesskap i Florida, og et sentralt karaktertrekk ved henne er djupe røtter i det skandinaviske miljøet i Midtvesten. Jeg våger den påstanden at Rose er den som har bidratt mest til å gjøre Sankt Olav kjent i USA. Dette gjelder vel å merke i form av stedsnavnet St. Olaf – og for det meste innsausa i diverse temmelig fordreide forestillinger om skandinavisk-amerikansk kultur. Blant Rose Nylunds kjennemerker er nemlig de hyppige (og smertefullt omstendelige) anekdotene fra oppveksten i den avsidesliggende småbyen St. Olaf, hennes bisarre mattradisjoner med skandinavisk opphav og hennes mange eksentriske slektninger. Både barndomsminnene, matrettene og slektshistoria kryr av snodige liksom-skandinaviske navn, som Genügenflürgen Cake, Eggs Geflüfen, Vertugenflürgen, Sperhüven Krispies, Ingrid Kerklavoner, Fritz Sticklemeyer, Gretchen Lillehammer, Hans Christian Lukerhüven og Ingmar von Bergman. I tillegg til dette kommer en drøss med Lars, Sven, Gustav og Nils.

Fra en skandinavisk synsvinkel framstår nok karikeringa som nokså lite treffsikker, men for amerikanere flest maner den trolig fram en gjenkjennelig figur, iallfall var den det da den dukka opp i 1980-årene. På mange måter er Rose Nylund nemlig bare ei videreføring av en stereotypi, altså ei generalisert forestilling, med lang forhistorie i USA, nemlig den enkle og godtroende skandinaven fra Midtvesten. «Enkel og godtroende» har riktignok tidvis strukket seg langt over mot det direkte tomsete, men de som har undersøkt disse kulturelle forestillingene mer systematisk, er iallfall enige om at det sjelden er snakk om noe ondsinnet eller skurkaktig ved denne figuren. «Den dumme nordmannen» er kanskje håpløst blåøyd og enfoldig, men aldri slem.

Her kan dere se et utdrag fra situasjonskomedien The Golden Girls (1985­–92) som viser Rose Nylunds «skandinaviskhet»:

Utover de eiendommelige navnene på bakverk, personer og steder er det få språklige trekk som utnyttes til å konstruere Rose Nylunds «skandinaviskhet». Vi finner noen eksempler på fiktive enkeltord med rimelig bemerkelsesverdig semantikk (betydning), som gerkonanaken (‘det nøyaktige øyeblikket når hundelorten blir hvit’), vorfluganockin (‘en sjømann som ankrer opp i feil fjord’) og kaflügenachen (‘skjellsord brukt om den som legger til med båten sin på en handikapplass uten løyve’). Rose har samtidig ingen av de språklige trekkene som tidligere har blitt stilisert som «typisk skandinavisk aksent».

Allerede i 1870-årene hadde noen slike særtrekk nemlig festet seg og blitt en fast del av vitsinga om de enfoldige skandinavene. I hovedsak gjaldt dette immigranter av norsk og svensk opphav «med mer hjerte enn hjerne», som det ble sagt. Særlig var utbytting av /θ/ (som i think på engelsk) med [t] og av /ð/ (som i that på engelsk) med [d] en gjenganger hos mange skandinaviske innflyttere, som jo ikke kjente lydene /θ/ og /ð/ fra sitt morsmål. Bruken av [t] og [d] på feil plass, sammen med blant annet [v] for [w] (vas for was), ble nokså fort oppfatta som skandinavismer, som da var typiske trekk ved det som etter hvert ble omtalt som «Scandihoovian».

Et vers om «Ole Olson, the Hobo from Norway», som ble til omkring 1880, illustrerer dette:

Ole Olson, yah dey all call me Ole.

Ay don’t know how dey found out my name.

Ay never told none of dem fellows,

But dey all call me Ole yust da same.[1]

Her er ordene they, them og the på engelsk blitt til dey, dem og da. Utover dette finner vi her et eksempel på en annen typisk «Scandihoovian»-markør, nemlig y for j, dvs. [j] for [dʒ], som er den lyden en vanligvis hører først i engelsk uttale av just.

Utbyttinga y for j, dvs. [j] for [dʒ], ligger også bak skrivemåten Yust For Fun som ble brukt som tittel på ei samling vitser som kom ut i 1925. Utgiverne var Eleonora og Ethel Olson, to norsk-amerikanske søstre, som i mye av livet reiste rundt og opptrådte både med sang og framføringer på «Scandihoovian». I en artikkel publisert i Decorah-Posten (13.1.1944) i anledning Ethel Olsons død i 1943 blir det framheva at «hendes Efterligning av den Jargon, som var i Kurs inden den norske Koloni […], var rent mesterlig». Sjargongen det her er snakk om, er altså den engelsken med skandinaviske innslag som ofte var å høre i immigrantmiljøene i Midtvesten, der engelsk var andrespråk for veldig mange. Boka Yust For Fun inneholdt et stort utvalg av historier som kretsa omkring den enfoldige skandinaven, det som har blitt kjent som «Ole and Lena jokes». Her er det ikke minst forvekslinger og misforståelser på språklig grunnlag som utgjør den komiske kjernen. Et eksempel er historia om da «Ole» tolka «Oh, what a handsome face» som «Å, va det han som feis».

Selv om vitsene i Yust For Fun må sies å være nokså uskyldig moro, vakte de en del debatt i samtida. I Scandia, ei norskspråklig avis som kom ut i Chicago, foregikk det et ordskifte etter utgivelsen av Olson-søstrenes bok. I et innlegg den 2. januar 1926 er dr. Nils Juel nokså forarget over karikeringa av skandinaver:

Skandinaverne fremstilles altid som nogen store tosker. De lægges i munden en dialekt, som ikke har spor af lighed med det blandingssprog, som benyttes af enkelte skandinaver, der ikke har kunnet tilegne sig det engelske sprog helt og fuldstændig.

I påfølgende nummer, den 9. januar, får Juel støtte fra Aaslaug Berger: «Uten en eneste unntagelse fremstiller de skandinavene som idioter – komplette fæhoder og latterlige klovner.» Hun fortsetter:

Det er ikke dialekten som er saakalt ‘funny’, det er innhollet som fremstiller en skandinav som en hjerneløs tosk. En skandinav paa scenen er altid en klovn, en som ikke kan telefonere, ikke vet hvad et fotografi er, et Gudsord fra landet, en nar for Gud og hvermann. – Er vi slik i virkeligheten? Er vi fjols?

Som vi ser, går Berger langt i å frikjenne selve språket i Yust For Fun, altså «Scandiahoovian»-innslagene, selv om hun også mener at de er «overdrevne». Hun mener derimot det er innholdet i denne vitsesamlinga som skader skandinavenes omdømme.

En språkviter vil nok ikke uten videre gå med på denne analysen. Språkforma vil måtte tas med i betraktning når vi skal forstå hvilken virkning en tekst kan ha på mottakeren. Og «Scandihoovian»-trekkene vil – uansett om de objektivt sett er overdrevne eller lite autentiske (ekte) – bidra til å skape forestillinga om det skandinaviske fjolset.

Debatten etter Yust For Fun førte imidlertid ikke til at «Scandihoovian»-litteraturen forsvant. Olson-søstrenes bok solgte godt og kom ut i nye opplag i 1929 og 1979. I tillegg kom flere liknende utgivelser, som George T. Springers Yumpin’ Yiminy. Scandinavian Dialect Selections fra 1932 og en mengde innslag i forskjellige underholdningsshow og revyer. Her var ikke alltid språkstilen ment å være direkte lattervekkende, men den fungerte like fullt emblematisk, altså som symbolsk markør, når den prototypiske eiegode og smålåtne norsk- eller svensk-amerikaneren skulle framstilles på scenen.  

Både den overdrevne utskiftinga av j med y og Rose Nylunds kuriøse ordforråd kan sies å være «uekte» språkbruk, men begge fenomenene illustrerer like fullt essensen i språklig stilisering. De bygger på et språklig element – en lydkombinasjon, ei form eller et ord – som har et potensial til å gi visse assosiasjoner, og så utvides og forsterkes dette elementet med overlegg. Ord som

kaflügenachen og ugelflugel er temmelig fremmedarta for oss som snakker et skandinavisk språk, men de har åpenbart noen fonologiske (lydlige) særtrekk som gjør at de fungerer i Rose Nylund-universet. Sammenstillinga av akkurat disse lydene klinger «skandinavisk» i amerikanske ører, og dermed bringer de fram de assosiasjonene som serieprodusentene ønsker.

«Ole and Lena»-tradisjonen lever videre, særlig i Midtvesten. Illustrasjonen viser forsida på to bøker med tekster som kretser rundt den typiske (eller karikerte) skandinavisk-amerikaneren.

Vil du vite mer?

På nettet ligger det mengder av både «Ole and Lena»-vitser og «Uff da»-vitser. Gjør et søk, og så kan du selv se hvordan små språklige justeringer blir brukt for å få fram «skandinaviskheten». Her er et par eksempel:

Lena: Der is trouble vit da car, sveetheart. It has vater in da carburetor.

Ole: Vater in da carburetor? Dat is ridiculous.

Lena: Ole, I tell you da car has vater in the carburetor.

Ole: You don’t even know vat a carburetor is. I’ll check it out. Ver is da car?

Lena: In da lake.

Og:

Ole ran a dairy farm and did pretty well. He adopted a slogan which he hung on the wall: «All dat I am, I owe to udders!»

Flere forskere har skrevet om de språklige sporene skandinaver har satt i USA. Richard Dorson drøfter dialekthistorier med spor av mange ulike innvandrerspråk i en artikkel fra 1948: «Dialect Stories of the Upper Peninsula: A New Form of American Folklore. Journal of American Folklore 61 (240), 113–150. Denne finnes i digital versjon her.

James P. Leary skriver om «Ole and Lena»-vitser i en artikkel fra 2012: «Scandihoovian Space in America’s Upper Midwest: Impersonating Ole and Lena in the Twenty-First Century». American Studies in Scandinavia, 44(1), 7–28. Denne finnes i digital versjon her.

Norsk lingvistisk tidsskrift hadde i 2012 et særnummer om norsk og svensk i Amerika. Hele utgaven er tilgjengelig her,

---

[1] Gjengitt etter Leary (2012, s. 11).