«Mellan høga fjellen vid Ofotens fjord, skall en by anlägas upi høga nord.» Slik begynner rallarvisa som i dag oftest kalles for Rombaksvisa. Som en kan se, varierer teksten mellom svensk og norsk. Her fins både typisk norske ord som by, typisk svenske stavinger av ord som mellan og vid, og mer eller mindre blandede stavemåter som fjellen med norsk e og høga med norsk ø og ellers svensk staving (svensk: höga og fjällen, norsk: høie og Fjeldene). Hva slags tekster er rallarviser? Og hvorfor er denne rallarvisa så språkblanda? Dette skal vi se nærmere på i denne språkpraten.

Av Randi Neteland, postdoktor i nordisk språk ved Universitetet i Bergen

Teksten jeg ga et utdrag fra ovenfor, er en av tre versjoner av Rombaksvisa som jeg har analysert språklig. Rombaksvisa er ei rallarvise som stammer fra bygginga av Ofotbanen omkring år 1900. Rallar var 1900-tallets slangord for de omreisende arbeiderne som drev med jernbanebygging.

Rallare, altså et arbeidslag, på Ofotbanen. Kilde: Jernbanemuseet på digitaltmuseum.no.

Rallarvisa Rombaksvisa ble sannsynligvis skrevet av en av rallarene som jobba på baneanlegget mellom Kiruna i Nord-Sverige og Narvik i Nord-Norge. Rallarviseinnsamleren Hanna Lund oppgir at det var en rallar ved navn Skara-Pelle som skrev visa. Etter den tid har Rombaksvisa blitt inkludert i mange visesangbøker og rallarvisesamlinger, og den synges fremdeles i dag i Narvik, særlig under den årlige byfesten Vinterfestuka.

Her kan du høre noen innspillinger av Rombaksvisa, den første med Björn Ahrab, Ragnar Olsen og Pierre Ström (2003):

Og den andre med Ånen Valan og Tor Valaker (1976):

Rombaksvisa har altså en lang historie, og de mange utgavene gjengir visa i mange forskjellige språklige versjoner. Da jeg skulle analysere språket i visa, valgte jeg derfor å se på de tre eldste bevarte versjonene av teksten: tre skillingstrykk (se forklaring nedenfor) som ble publisert mellom 1900 og 1905. Det eldste skillingstrykket kom ut i Narvik i 1901, og utdraget ovenfor kommer derfra. De to andre skillingstrykkene ble produsert i Bergen og i Oslo kort tid etterpå. I denne språkpraten går jeg nærmere inn på språkbruken i skillingstrykket fra Narvik, som dere kan se starten på her:

Skillingstrykket fra Narvik, trykket i 1901, har totalt 31 vers. Du kan se hele her på Nasjonalbibliotekets nettsider. Kilde: Nasjonalbiblioteket.

Et skillingstrykk kan helt enkelt forklares som et lite, trykt sanghefte med en håndfull vers på rim, gjerne kalt skillingsviser. Skillingsvisene har en lang historie (ca. 1550–1950), og mange ulike temaer har vært populære opp gjennom tidene. Rallarvisene er forholdsvis nye (fra rundt år 1900) og forteller om arbeid og hverdagsliv ved jernbaneanleggene. Rombaksvisa er intet unntak: Den forteller om bygginga av Ofotbanen, men like mye om hverdagslivet til rallarene som jobbet der i grenseområdet mellom Norge og Sverige. Det er levende skildringer av hvordan de bodde, hvilken mat de fikk servert, og hvordan arbeidsforholdene var. Men rallarviseforfatterne hadde ikke nødvendigvis noe mål om å fortelle alt nøyaktig slik som det var – ei skillingsvise var et kommersielt produkt, og det kunne derfor være viktigere å fortelle en god historie enn å fortelle en 100 % sannferdig historie.

Som vi allerede har sett, framstår språket i skillingstrykket fra Narvik (1901) som ei blanding mellom norsk og svensk. Vi skal nå se litt nærmere på hvordan skillingstrykket varierer mellom de to standardskriftspråkene som var i bruk på den tida: svensk og dansk-norsk. Siden svensk og norsk er såpass like språk med mye språklig til felles, kan det være lurt å ta utgangspunkt i noe som er helt klart forskjellig, for eksempel bøyingsmønstrene.

Mens verb i infinitiv ender på -e på dansk-norsk, ender de på -a på svensk (f.eks. toge/toga). I skillingstrykket har alle ord i infinitiv (40 ord) fått den svenske endinga -a. Også substantiv bøyes forskjellig på de to skriftspråkene, for eksempel er bestemt form flertall –erne eller –ene på dansk-norsk (f.eks. Fjeldene), mens det er –na eller –en på svensk (f.eks. fjällen). Også her finner vi bare svenske bøyingsformer i skillingstrykket fra Narvik (8 ord).

I ubestemt form flertall finner vi derimot litt mer variasjon: Her har dansk-norsk et forholdsvis enkelt system med –er eller –e (f.eks. Dale), mens svensk kan ha både –er, –ar, –or, –r og –n (f.eks. dalar). I teksten har 24 av de 25 substantivene fått svensk bøyingsform. Men siden noen av ordene både kan ha –er på svensk og dansk-norsk, kan man også tolke det slik at 8 av de 25 ordene er skrevet på dansk-norsk. Likevel må vi kunne si at alt i alt har denne teksten overveiende svenske bøyingsformer.

Nærbilde av de to første versene og gjennomgang av hver enkeltords staving sammenliknet med svensk og dansk-norsk ortografi i 1901.

Men hva med det språkblanda inntrykket vi fikk i innledninga? Går vi over til å se på rettskriving og ortografi, finner vi mye mer språklig variasjon. Bare i de to første versene (se illustrasjonen ovenfor) finner vi 25 ord som er skrevet med datidens korrekte svenske ortografi, bare 6 ord som er skrevet på datidens korrekte dansk-norsk, og 15 ord som skrives på samme måte på begge språkene. I tillegg er det 11 ord som verken er stavet på korrekt svensk eller dansk-norsk. Som vi har sett eksempler på, er dette gjerne ord som har fått feil vokal (høga er stavet på svensk, hvis man ser vekk fra at ordet har fått dansk-norsk ø i stedet for svensk ö) eller mangler dobbeltkonsonant (anlägas blir korrekt svensk med dobbelt g: anläggas). Enkelte ord har også blitt stavet slik de uttales, for eksempel sjelver (som kommer litt lengre ut i teksten), som skulle vært skrevet skælver på dansk-norsk og skälfver på svensk, men uttales omtrent som «sjelver» på begge språkene. Ut fra dette kan vi konkludere med at teksten har ganske mange innslag av dansk-norsk og fellesspråklig rettskriving, selv om den kanskje domineres av svensk.

Det er fascinerende å tenke på at en såpass svenskspråklig skillingsvise har blitt trykket i Narvik for å selges til hovedsakelig norske (men også svenske) innbyggere i den nye byen. Andre norske rallarviser i skillingstrykk har også innslag av svensk, men da er det bare noen få enkeltord her og der. Hva kan være grunnen til at Rombaksvisa har så mye svensk i seg?

Rombaksvisa er fra en spesiell språklig situasjon med mye språkkontakt mellom norsk og svensk. Visa ble bokstavelig talt skrevet på grensa mellom Norge og Sverige, og vi vet at den ble sunget og nedskrevet både av norske og svenske rallarer. Dette kan være én av forklaringene på at den er såpass språkblanda. En annen forklaring er kommersiell: Trykkeriet i Narvik må ha vurdert det sånn at målgruppa kunne lese teksten i denne språkblanda versjonen, og at de sannsynligvis var mer interessert i å kjøpe en språkblanda versjon av Rombaksvisa enn en versjon der visa var trykket i norsk-dansk språkdrakt.

Et par år senere gjorde et trykkeri i Oslo en helt annen kommersiell vurdering: Skillingstrykket av Rombaksvisa som ble trykket der en gang mellom 1901 og 1905, er trykket på dansk-norsk med noen få innslag av svensk. Det har til og med fått undertittel «Oversat fra Svensk». Her har de sannsynligvis vurdert det slik at målgruppa for skillingstrykket i Oslo ikke var så godt kjent med svensk, eller i hvert fall tenkt at de helst ville kjøpe en oversatt versjon av visa.

Undersøkelsen av de eldste skillingstrykkene av Rombaksvisa viser oss dermed både at språkkompetansen var forskjellig rundt omkring i landet, og at språkkontakt mellom svensk og norsk i unionstida var mer utbredt enn det tradisjonelle språkhistorier gir inntrykk av.

Vil du vite mer?

Artikkelen som denne språkpraten er basert på, heter ««… skall en by anlägas upi høga nord» Språklig variasjon i Rombaksvisa». I artikkelen sammenlikner jeg språket i de tre eldste trykkene av Rombaksvisa fra Narvik, Bergen og Oslo. Artikkelen er publisert i boka Skillingsvisene i Norge 1550–1950. Studier i en forsømt kulturarv, som er åpent tilgjengelig her, og ved å trykke på «material» kan du lese artikkelen min. I boka kan du også lese mange andre artikler om skillingsviser i et historisk perspektiv.

På forskingsbloggen til Siv Gøril Brandtzæg finner du også mange interessante korte tekster om skillingsviser.

Vil du se nærmere på skillingsviser, kan jeg anbefale følgende digitale baser:

Gunnerusbibliotekets (NTNU) samling med skillingstrykk

Nasjonalbibliotekets samling med skillingstrykk

Glomdalsmusseets samling med skillingstrykk

Vil du vite mer om skriftspråk i Norge i unionstida med Sverige, vil jeg anbefale den nye norske språkhistoriens bind 4 Tidslinjer (redigert av Agnete Nesse). Her handler kapittel 7 om denne perioden (skrevet av Oddmund Løkensgard Hoel).

Vil du vite mer om språkforholdene i Narvik omtrent på denne tida, kan du lese språkpraten min om innflytternes talemål: «Bestemmer flertallet?» (2020).