Passiv har fått et ufortjent dårlig rykte. Det sies at det forkludrer språket og at vi helst skal bruke aktiv i stedet, i alle fall hvis vi ønsker å bruke klart språk. Retteprogrammer ber oss ofte om å revurdere passivkonstruksjoner og det kan nesten virke som om passiv er en uting. Så ille er det ikke. Her skal jeg forklare hvorfor passiv er bra og hvorfor vi har flere passivformer på norsk enn på engelsk.

Av Arild Høie Henriksen, førsteamanuensis i engelsk språk og didaktikk ved Universitetet i Agder

Du er kanskje ikke helt sikker på hva passiv er? Jo, det er en måte å omskrive en aktiv setning på slik at fokuset legges på det som ble gjort, og ikke på den som gjør noe. For at dette skal gå, må verbet i aktivsetningen være transitivt, det vil si at setningen må ha et objekt. Bare aktive setninger som har et objekt, kan altså gjøres om til passive setninger.

Et eksempel på en aktiv setning på norsk er «Jeg spiste hele kaken». Her er jeg subjektet, spiste er verbet, og hele kaken er objektet. Hvis vi skal gjøre setningen om til passiv, så fjerner vi subjektet (altså jeg) i starten av setningen og erstatter det med objektet (hele kaken). Samtidig må vi endre litt på verbet slik at det aktive verbet spiste blir gjort om til perfektum partisipp, det vil si, spist, og så må vi i tillegg sette inn hjelpeverbet bli i samme bøyingsform (tid) som det aktive verbet opprinnelig var, i dette tilfellet preteritum (fortid). Da blir passivsetningen slik: «Hele kaken ble spist.»

Denne endringen fra aktiv til passiv innebærer at vi gjør et verb som er transitivt (et verb som tar objekt) til et intransitivt verb (et verb som ikke tar objekt). Siden vi nå har gjort en omskriving (parafrase), fra spiste til ble spist, kalles denne passivformen perifrastisk eller omskrevet passiv.

I tillegg til omskrevet passiv har norsk også noe som kalles s-passiv. Da trenger vi ikke et hjelpeverb (ble i ble spist), men vi legger heller bare til en -s på slutten av verbet. S-passiv er mest vanlig i presens (nåtid), slik at det er lettere og mer naturlig å si «Kaken spises» (presens) enn «Kaken spistes» (preteritum). S-passiv hører man også gjerne på t-banen i Oslo: «Dørene lukkes». Du er kanskje enig i at dette funker mye bedre enn omskrevet passiv («Dørene blir lukket») eller en aktivsetning («Jeg lukker dørene»).

Uansett om vi bruker omskrevet passiv eller s-passiv, er det veldig kjekt å ha passiv i språket, for da kan vi utelate agenten (den som gjør noe, vanligvis subjektet i en aktivsetning) og heller fokusere på det som blir gjort. Dette er jo av og til hensiktsmessig, for kanskje er det litt vanskelig å si hvem som egentlig har gjort noe, for eksempel hvis vi sier at «Regjeringen har blitt avsatt». Eller kanskje hovedsaken er hva som skjer, og ikke hvem som gjør det, som i «Teaterstykket settes opp neste måned». Eller, og dette er ekstra spennende, kanskje vi rett og slett ikke vet eller ikke ønsker å si hvem som har gjort noe: «Hele kaken har blitt spist opp!» (Her kan vi snakke om en «hemmelig agent», selv om du kanskje skjønner at synderen verken er James Bond eller Jason Bourne.)

Norsk har faktisk også en tredje passivvariant. Den kalles upersonlig passiv. Her beholder objektet sin opprinnelige plass etter verbet, og vi setter inn det tomme pronomenet det på subjektsplassen i stedet. Nå kan vi for eksempel si «Det ble spist en hel kake». Upersonlig passiv finnes også i mange andre indo-europeiske språk, slik som fransk, tysk og nederlandsk, men det er svært sjelden i engelsk. Det som er ekstra kult med upersonlig passiv, er ikke bare at vi kan lage passivsetninger med objekt («Det ble spist en kake»), men vi kan også ta en aktivsetning uten objekt («Han spiste») og gjøre den om til passiv. Da får vi «Det ble spist». Ingen av disse to setningsstrukturene fungerer på engelsk, verken med there eller it. Både *«There/*It was eaten a cake» og *«There/*It was eaten» er ugrammatikalske setninger i engelsk, og derfor har jeg markert dem med en stjerne først. (Forresten, man kan naturligvis si «It was eaten» i betydningen at kaken (altså den = «it») ble spist.)  

Hvorfor er det så store forskjeller på norsk og engelsk? I min doktogradsavhandling fra 2020 foreslår jeg at siden norsk kan la objektet stå på sin opprinnelige plass i upersonlig passiv, så tyder det på at passive verb i norsk er transitive og dermed tildeler akkusativ kasus til objektet. Akkusativ kasus er noe du kanskje har hørt om i tysk, men ikke i norsk? Vi har kasus i pronomsystemet vårt, slik at jeg, du, hun og vi står i nominativ kasus på norsk, mens meg, deg, henne og oss er akkusativformer. Disse formene brukes etter verb og preposisjoner på norsk: «Jeg så henne.» «Jeg har et spørsmål til deg.»  

Vanlige substantiver, derimot, som jenta eller kake har ikke synlige akkusativformer. Tanken om at disse allikevel har akkusativkasus etter verb eller preposisjoner kommer fra kasusteori. Med bakgrunn i dette tilsier forskningen min at når en kake kommer etter et verb, uavhengig av om verbet står i passiv eller aktiv, så er en kake egentlig en akkusativform. Med andre ord betyr dette at fordi vi kan både si «Det ble spist en kake» og «Jeg har spist en kake» på norsk, så tillater norske passivkonstruksjoner akkusativobjekter akkurat slik aktivkonstruksjoner gjør det.

Så langt er jo dette en interessant beskrivelse av språket (i alle fall for oss som er litt over middels interessert i språk), men mitt fokus er vel så mye på hva som skjer (altså en beskrivelse) som hvorfor det skjer (altså en forklaring). Dette har jo trolig å gjøre med hvordan språk forandrer seg, og hvordan vi lærer språk til å begynne med. Nå blir det litt mer komplisert, men i mitt felt, som kalles generativ syntaks, kan man litt forenklet si at et verbs kapasitet til å ta objekter fjernes ved at verb som kan ta objekter i engelsk, ikke kan gjøre det i passiv, mens norsk passiv ikke påvirker dette. Dermed kan norsk passiv både ha akkusativobjekter og ingen objekter i det hele tatt.

Det sies av og til at norsk er et fattig språk sammenlignet med engelsk. Kanskje har vi færre ord, men vi har definitivt flere passivformer. Fordelen med dette er ikke bare at vi kan unnlate å ta på oss skyld på flere måter, men at vi faktisk har flere muligheter til å variere språket vårt og være mer nyanserte. Det er følgelig ingenting som er galt med passiv, selv om det er fint å unngå overforbruk av det, spesielt dersom det fører til uklart språk. Du oppfordres herved til å ta i bruk alle tre passivformer på norsk, og det med god samvittighet.

Vil du vite mer?

Du kan lese mer om passiv på Språkrådets sider: «Generelle skriveråd» og på snl.no: «Passiv».

Dersom du ønsker en utfordring og en introduksjon til generativ grammatikk og passiv i norsk og engelsk, kan du også ta en titt på min avhandling: The expletive passive and beyond. A comparative analysis of passives in English and Norwegian (2020).

Dersom du har spørsmål eller kommentarer til artikkelen, kan du skrive e-post til artikkelforfatteren: arild.h.henriksen@uia.no.