Når det kommer mange innflyttere på en gang til et sted, får det store ringvirkninger, både sosialt, kulturelt, og språklig. Men hvor stor direkte innflytelse får innflytternes talemål på de språklige endringene som skjer? I denne språkpraten skal jeg vise hva som skjedde med dialekten da Narvik ble til som by, og diskutere om innflytternes talemål har hatt direkte innflytelse på hvordan talemålet ble i den nye byen. 

Av Randi Neteland, postdoktor i nordisk språk ved Universitetet i Bergen

Narvik ble til som by rundt år 1900: I 1898 bodde det omtrent 300 mennesker på narvikhalvøya, i år 1900 var det 3342 innbyggere i byen, og i 1902, da Narvik fikk status som bykommune, bodde det omtrent 5000 innbyggere i byen. Denne enorme befolkningsveksten skapte mange endringer på stedet – ei lita bygd ble til en stor by på bare noen få år. 

Grunnen til at Narvik vokste så fort, er at det ble bygd jernbane mellom Kiruna (i Sverige) og Narvik. Malmen fra gruvene i Kiruna skulle transporteres til Narvik og lastes over fra jernbanevogner til skip. På den tida var slikt arbeid langt mer manuelt enn det er i dag, og det krevde derfor mange arbeidere å få til noe slikt. På det meste var det 5000 personer som jobbet med å bygge jernbanen. 

Når det kommer mange nok innflyttere til et sted over et kort tidsrom, slik at de nye innbyggerne er langt flere enn de som bodde der opprinnelig, kan en ny dialekt bli skapt. Hvordan dette foregår, har jeg skrevet om tidligere i språkpraten «Kva er ein industristaddialekt?» (06.10.20). De fleste teoretikere er enige om at hvilket talemål innflytterne har med seg, får store konsekvenser for hvordan den nye dialekten på stedet blir. Et klassisk eksempel på dette er industristedene Odda og Tyssedal, som ligger innerst i Hardangerfjorden. Disse stedene har bare 7 kilometers avstand, men fikk likevel to helt forskjellige industristeddialekter. Her regner man med at de utpregede østnorske innslagene i tyssedalsmålet kommer av at det kom langt flere innflyttere fra Østlandet til Tyssedal enn til Odda. 

Ut fra disse og liknende funn har mange satt fram teorier om at innflytternes talemål har avgjørende innvirkning på hvordan den nye dialekten på industristeder blir. Man ser altså for seg at det nye talemålet er en slags sammensmelting av de talemålene folk har med seg i bagasjen. Mange mener også at de dialekttrekkene det fins mest av, vil komme seirende ut av «kampen». Dette kan vi kalle for et majoritetsprinsipp; at dialekttrekket som er i majoritet blant innflytterne, er det som vinner fram til slutt og blir brukt i den nye dialekten. 

Dette majoritetsprinsippet har jeg forsøkt å undersøke nærmere tidligere, blant annet i doktorgradsavhandlinga mi om industristedtalemålene i Sauda og Årdal. Der fant jeg ingen direkte sammenheng mellom talemålene til innflytterne og de nye dialektene som oppsto i industristedene. Samtidig turte jeg ikke å sette to streker under svaret, for jeg hadde ikke helt nøyaktig informasjon om verken innbyggernes fødesteder eller talemålene deres. 

Men dette har jeg nøyaktig informasjon om i den vesle undersøkelsen fra Narvik som jeg skal vise dere nå. Her har jeg brukt to sett datamateriale: folketellingene fra 1900 og målføresynopsisen. Nå skal jeg først forklare hva jeg brukte folketellingene til, og deretter skal jeg forklare hva målføresynopsisen er, og hva jeg brukte den til. 

Statistisk sentralbyrå har foretatt folketellinger i Norge hvert tiende år siden 1800-tallet, og fra 1865 ble folk også registrert med navn. Disse folketellingene gir oss ikke bare bosted og navnet på innbyggerne, men også mye annen verdifull informasjon om boforholdene og bakgrunnen deres. Jeg brukte folketellingene til å skaffe meg en oversikt over hvor alle innbyggerne i Narvik i 1900 var født. 

Bare ut fra denne oversikten kan vi se at det er noen problemer med majoritetsprinsippet (altså teorien om at dialekttrekket som er i flertall blant innflytterne, er det som vinner fram i den nye dialekten). Det er for eksempel tydelig at flertallet av innbyggerne i Narvik i 1900 kom fra samme landsdel, særlig fra Nordland og Troms. Vi kan da regne med at de fleste sa eg eller æg og ikkje, men i den nye narvikdialekten var det æ og ikke som vant fram. Dette ser ikke ut til å stemme med majoritetsprinsippet. Men når det gjelder slike frekvente enkeltord, kan det være andre forklaringer på endringene, for eksempel at folk vil snakke «bymål» og ønsker å markere et skille fra bygdemålene rundt byen. Det er derfor bedre å undersøke dialekttrekk som tilhører lydsystemet eller bøyingssystemet.

For denne undersøkelsen valgte jeg meg ut endelsen i svake hunkjønnsord i ubestemt form entall (for eksempel ei jente, ei bøtte), fordi endelsen i disse ordene varierer ganske mye fra sted til sted. Vi finner særlig mye variasjon i Nordland og Troms mellom –a (ei jenta, ei bøtta), –e (ei jente, ei bøtte), ingen ending (såkalt ‘apokope’, ei jent, ei bøtt) eller blanding mellom ulike endelser (for eksempel på grunn av jamvekt). Det er her målføresynopsisen kommer inn i bildet. 

Målføresynopsisen er en oversikt over lydsystemet (fonologien) og bøyingssystemet (morfologien) i de fleste norske dialekter. Oversikten går helt ned på kommunenivå eller bygdenivå (se bildet), slik at man kan få helt detaljert informasjon om språket på ett bestemt sted. 

Jeg hadde som nevnt laget en detaljert oversikt over hver enkelt persons fødested, og så gikk jeg inn i målføresynopsisen for å sjekke hvilken endelse som ble brukt på fødestedet til hver enkelt person (fødestedstalemål). Ut fra dette kunne jeg regne ut hvor mange av innbyggerne som hadde de forskjellige bøyingsendelsene i fødestedstalemålene sine. Oversikten (se nedenfor) viser at flesteparten av innflytterne hadde a-ending (ei jenta, ei bøtta), og at også svært mange hadde ingen ending, såkalt apokope (ei jent, ei bøtt). Ganske mange hadde også –e eller en mer senka æ-ending. 

Ifølge majoritetsprinsippet vil de dialekttrekkene som brukes mest blant innflytterne, være de som vinner fram og brukes i den nye dialekten. Ut fra dette kunne man forvente at det var a-endinga som ble mest brukt i Narvik i dag. Men slik er det ikke. Både blant unge og gamle narvikfolk er det –e som dominerer (ei jente, ei bøtte, omtrent 80 %), og så brukes –a litt (ei jenta, ei bøtta, omtrent 20 %).^[i] Det er altså ikke slik at det dialekttrekket som ble mest brukt blant innflytterne, var det som kom seirende ut og ble brukt i den nye bydialekten. 

Med denne lille undersøkelsen kan vi på en grundig og nøyaktig måte avvise påstanden om at dialektene som innflytterne har med seg til den nye byen, får en direkte innvirkning på hvordan dialekten i den nye byen blir. Det kan muligens bety at teoriene om hvordan en ny dialekt blir til, må justeres på dette punktet. Men jeg tror det er en annen forklaring på dette. Når vi forskere bruker slike oversikter over fødestedet til innflytterne i dialektundersøkelser, regner vi med at innflytterne tar med seg fødestedsdialekten sin til sitt nye bosted. Slik trenger det selvsagt ikke å være. Folk som flytter kan jo ha endret på dialekten sin underveis i flyttinga eller når de kom fram til sitt nye bosted. 

Ser man slik på det, er det kanskje ikke teoriene det er noe feil med, men metoden vi bruker for å undersøke disse teoriene. Det kan altså være riktig at det er dialekttrekkene som brukes mest av innflytterne, som kommer seirende ut og brukes i den nye dialekten, men i så fall snakket ikke innflytterne i Narvik i 1900 den dialekten som bruktes på fødestedet deres. Men hvordan snakket de da? Det får vi diskutere i en annen språkprat! 

Vil du vite mer? 

Denne språkpraten er basert på en diskusjon jeg fører i boka Koine formation and society (Neteland, 2019). Jeg trekker også inn data fra masteroppgaven min fra 2009 om narvikdialekten, som du kan lese her.

Du kan lese mer om majoritetsprinsippet i Peter Trudgills bok New-dialect formation. On the Inevitability of Colonial Englishes (2004) eller i Salikoko Mufwenes bok The Ecology of Language Evolution (2001). 

Er du interessert i å sjekke ut målføresynopsisen nærmere, kan du gå inn på denne nettsida. Det er ikke helt lett å finne fram i målføresynopsisen, så jeg anbefaler deg å se på disse to instruksjonsfilmene som jeg har laget: «Målføresynopsisen» og «Master om dialektendringer». I tillegg må du ha Storms ordliste klar. 

---

^[i] Tallene her kommer fra masteroppgaven min: Randi Neteland (2009). «vann og kan og mann» En sosiolingvistisk studie av nn-variabelen og andre språktrekk blant ungdommer i Narvik. Universitetet i Bergen.