Hvor kommer grammatikken fra?

Når vi lurer på hvorfor en grammatisk finurlighet i et språk er som den er, bør vi ikke spørre: «Hvorfor er det sånn?» Nåtida gir nemlig sjelden noe godt svar. Vi skulle heller spørre: «Hvordan har det blitt sånn?» For alle språk er utvikla over lang tid. Historia om norsk starta for flere titalls tusen år siden, lenge før Norge og norsk fantes. Språket er skapt og omskapt gjennom ei uendelighet av slektsledd.

Av Torodd Kinn, professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Bergen

Vi ser på ei enkel norsk setning: Var bilen til Anne i ustand? Her er det mye grammatikk: Suffikset (endinga) ‑en i bilen sier at det er én identifiserbar bil. Prefikset (forstavinga) u‑ i ustand gir motsatt betydning av stand. I var er vokalen æ i være endra til a som uttrykk for fortid. Preposisjonen til kopler sammen en eiendom og en eier. Når verbet var står først i setninga, er det et spørsmål som en kan svare ja eller nei på. Og så videre. Noe i denne grammatikken er svært gammalt, anna er yngre. Prefikset u‑ kan føres flere tusen år bakover i tid, mens til brukt om eiendom er mye nyere.

Det er svært mye grammatikk i ei enkel norsk setning som «Var bilen til Anne i ustand?». Hvor kommer denne grammatikken fra? Foto: Silje Drevdal.

Et spennende språkforskingsfelt studerer hvordan grammatiske småord og prefiks og suffiks blir til. Preposisjonen til finnes i norsk og andre nordiske språk, men ikke utafor nordisk. I tysk finner vi derimot et substantiv Ziel som betyr ‘mål’. Når vi på norsk sier Lisa gikk til skolen, viser jo til at skolen er målet. Preposisjonen til har nemlig opphav i et forsvunnet nordisk substantiv som svarer til tysk Ziel. Nå er substantivet borte hos oss, men det grammatiske ordet til lever videre. Suffikset ‑en i bilen er mye eldre enn automobilen, men vi kjenner opphavet. Det kommer fra et ord som betydde ‘den’, og for omtrent tusen år siden blei det pekende ordet redusert til ei ending.

Denne prosessen er kalt grammatikalisering: Grammatiske uttrykk som til som eiendomsmarkør eller suffikset -en som markør for bestemt form entall er oftest utvikla fra ord med fyldigere betydning, gjerne substantiv, verb eller adjektiv. Når vi spør hvordan grammatikken har blitt som den er, er svaret ofte å finne i grammatikalisering som skjedde for lenge siden.

Vi skal se nærmere på noe som har dukka opp i norsk i løpet av de siste få hundreåra. I moderne norsk har vi lassevis av ord som ender på ‑vis: heldigvis, sannsynligvis, henholdsvis, anslagsvis, avslutningsvis, gruppevis, fylkesvis, dråpevis, kassevis, tonnevis, tusenvis, megabytevis osv. osv. Ingen av dem fantes i gammalnorsk! Så hva er dette suffikset ‑vis for noe? Hva betyr det, og hvor kommer det fra?

Norsk har lassevis av ord som ender på -vis. Et nytt ord er megabytevis, som en finner blant anna i tekstutdraget ovafor (IT-avisen 12.02.01). Kilde: ITavisen.

Historia til suffikset -vis er innvikla, så svaret må forenkles. Dansk og svensk har stort sett samme slags ord på ‑vis som norsk. Det er delvis snakk om lån fra tysk, delvis skandinaviske nyskapinger som har skjedd parallelt med tysk, og delvis ordtyper som ikke finnes i tysk.

Vi finner det opprinnelige vis i norske uttrykk som på ett eller anna vis og på ekte professorvis. Her er vis et vanlig substantiv som betyr ‘måte’. Og det er dette substantivet som har gitt opphav til endinga ‑vis i alle orda ovafor. Det sjølstendige ordet har blitt grammatikalisert til et usjølstendig suffiks.

Strengt tatt er det flere suffiks, for ‑vis betyr flere ulike ting. For å ikke teoretisere for mye kan vi omformulere noen av orda og slik vise fram de ulike betydningene: Antakeligvis betyr ‘vi må kunne anta at …’ (vurdering av sannsynlighet). Anslagsvis i for eksempel anslagsvis åtte millioner betyr at ‘åtte millioner er et anslag’ (ei slags ‘være’-betydning). Avslutningsvis betyr ofte ‘dette er avslutninga’ (‘være’-betydning). Gruppevis betyr ‘som grupper’, ‘fordelt på grupper’ (fordeling). Kassevis kan bety ‘fordelt på kasser’ eller ‘mange kasser’ (fordeling eller stor mengde). Tusenvis betyr ‘mange tusen’ (bare stor mengde, overflod).

Hvordan i alle dager kan et ord for ‘måte’ ha blitt til så mye forskjellig? En god start er å se på slektskapsforhold til andre ord. Substantivet vis for ‘måte’ er i slekt med flere andre ord: verbet vise ‘la noen se noe’, substantivet vise ‘sang’, adjektivet vis ‘klok’, adjektivet viss ‘sikker’, verbet vite ‘ha kunnskap om noe’ og substantivet vitne ‘en som har sett noe skje’. Mystiskere og mystiskere! Det manglende mellomleddet som knytter alle disse orda sammen, er et verb som ikke finnes lenger i norsk eller andre germanske språk, men som betydde ‘se’.

Suffikset -vis kan bety flere ulike ting. Det henger sammen med at det kommer fra substantivet vis, som er i slekt med flere ord med bakgrunn i et eldre ord for å se. Illustrasjon: Ida Torkildsen. 

Ordet vis for ‘måte’ kommer historisk fra urindoeuropeisk, men i gammalnorsk forekom det så å si ikke. I norsk er det i hovedsak lånt fra tysk i hansatida og seinere. Substantivet vis henger sammen med det forsvunne ‘se’-verbet, og med det levende verbet vise ‘la noen se noe’. Et vis er opphavelig ‘noe en ser’. Vi kan se enten hvordan noe er (en væremåte), eller hvordan noen oppfører seg (en handlemåte). Å vite eller være vis er å ha sett noe. Et vitne er en som har sett noe og kan være viss på at det stemmer. Ei vise er en måte å framføre på.

Betydninga ‘måte’ i det sjølstendige substantivet vis er mest knytta til handlemåte. Hvis noen opptrer på ekte vikingvis, ter de seg som vikinger. Men når ‑vis er suffiks, henger det typisk sammen med væremåte – at noe er det ene eller andre. Det er tilfellet i noen av orda ovafor med suffikset -vis. Anslagsvis sier at noe er et anslag. Avslutningsvis sier at det neste er avslutninga. Om noen kommer gruppevis, da er de grupper. Dette er ‘være’-betydninger.

Men de som kommer gruppevis, er òg fordelt på grupper. Og hvis vi sier at oppgaver blir løst gruppevis, er fordelinga klart i fokus. Vi har fått fordelingsbetydning. Fordeling er òg poenget hvis en for eksempel sier at appelsiner blir solgt kassevis, for da kommer de i én kasse om gangen. En frukthandler som selger appelsiner kassevis, trenger vel å merke ikke å få solgt én eneste kasse. Men om vi sier at hun har solgt appelsiner i kassevis, da gikk det mange kasser og mye appelsiner. Kassevis er altså tvetydig mellom ‘fordelt på kasser’ og ‘mange kasser’, dvs. mellom fordelingsbetydning og ‘stor mengde, overflod’. Til sist har vi ord som tusenvis. Her er fordelingsbetydninga så godt som borte, for dette ordet betyr bare ‘mange tusen’. Tusenvis av venner er venner i overflod.

Bakgrunnen for dagens suffiks -vis og de mange ulike betydningene av dette suffikset er en lang historie som involverer ei rekke ord og flere språk. Illustrasjon: Ida Torkildsen.

La oss ta et overblikk. Med utgangspunkt i et verb som betydde ‘se’, blei det en gang laga et substantiv vis som kunne bety ‘måte å handle eller være på’. Fra at noe finnes på en bestemt måte, har vi gått veien om at det er fordelt på en viss måte, til at det finnes overflødig mange eller mye av det. Slik har vi gått fra ‘se’ til overflodsendinga ‑vis i ord som tusenvis. Dette er faktisk ei ny bøyingsform som målende substantiv kan ha: kilovis, bøttevis, bunkevis, dungevis, timevis … Slikt overflodsflertall er bare et par hundre år gammalt i norsk. Ny grammatikk har blitt til.

Gamle ord forsvinner beklageligvis fra språket, men nye kommer lykkeligvis til. På samme vis er det i grammatikken, men der er endringene sammenlikningsvis mer gradvise.

Vil du vite mer?

Et standardverk om grammatikalisering er boka Grammaticalization av Paul J. Hopper og Elizabeth Closs Traugott fra 2003. Grammaticalization: A conceptual framework av Bernd Heine, Ulrike Claudi og Friederike Hünnemeyer fra 1991 er òg ei god bok, men noe tyngre å lese.

Grammatikaliseringa av -vis har jeg skrevet om i en dobbeltartikkel i tidsskriftet Maal og Minne fra 2007. Den heter «Den historiske utviklinga til ord på -vis». Begge delene er digitalt tilgjengelige for alle. Du finner «Del 1: Dokumentasjon» her og «Del 2: Analysar» her. At overflodsorda er ei ny form for bøying, har jeg argumentert for i samme tidsskrift, i artikkelen «Ord på -vis i moderne norsk: samansetningar, avleiingar – og bøyingsformer?» fra 2005.

Her er to gode og nokså ferske UiB-masteroppgaver:

 «Kakerlakkfrie kantiner og hundeløse hjem». Ei undersøking av proprietiv og privativ adjektivdanning i norsk fra 2016 av Siri Sofie Ovesen handler om sammensetninger der etterleddet tilsynelatende holder på å bli suffiks: -fri, -løs og flere.

«Vi synes det er dødsmorsomt, faktisk». Semantisk og grammatisk analyse av forsterkende forledd i norsk fra 2017 av Kjersti Sørum Mjelde handler om sammensetninger der forleddet tilsynelatende holder på å bli prefiks: kjempe-, døds- og mange andre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: