Hvordan oppstår språkendringer? Hvem er de språklige innovatørene som leder an i språkutviklingen? Hvordan spres språkendringer? Dette er spørsmål som sosiolingvistikken er opptatt av. I denne språkpraten skal jeg fortelle deg om språklig innovasjon i storbyen London.

Av Eivind Nessa Torgersen, professor i engelsk ved NTNU

Forskning har vist at det er i språklige smeltedigler, dvs. områder hvor folk med ulik språklig bakgrunn og med ulike dialekter møtes, vi finner spesielt dramatiske endringer. Typiske eksempler på språklige smeltedigler er Høyanger og Sauda i Norge og andre industrisamfunn. Men disse er ganske små steder. Storbyer har en mye større grad av migrasjon, innvandring fra andre land og sosiale skiller. Endringsprosessene i storbyene blir derfor mer komplekse og henger sammen med sosialt nettverk, etnisitet og hvor i byen folk bor.

London er en av Europas største byer, og den har hatt en demografisk sammensetning preget av innvandring i veldig mange år. I tillegg har talemålet i London som hovedstad en spesiell betydning.

Tradisjonell London-dialekt, cockney, har blitt hevdet å være den største kilden til språklig innovasjon, altså språkendringer, i engelsk. Cockney er assosiert med folk med arbeiderklassebakgrunn som er bosatt i indre deler av byen. Men er dette fremdeles tilfelle? Brukes cockney-dialekten av både unge og gamle i dag? Dette var ikke kjent inntil nylig, da jeg deltok i et stort forskningsprosjekt som undersøkte språkendringer og språklig innovasjon i London.

Vi gjennomførte en sosiolingvistisk undersøkelse hvor vi intervjuet gutter og jenter mellom 16 og 19 år i små grupper. Alle ungdommene kom fra indre og ytre by, og alle hadde arbeiderklassebakgrunn, men de hadde ulik etnisk bakgrunn. ’Anglos’ kalte vi de ungdommene som hadde familiebakgrunn med minst tre generasjoner bosatt i området, og ’non-Anglos’ kalte vi de ungdommene som var født i London, men var barn av innvandrerforeldre.

Resultatene fra undersøkelsen vår viser at de unge ikke snakker tradisjonell London-dialekt, cockney. Istedenfor snakker de en varietet (eller dialekt) som har trekk fra cockney, men også trekk fra varieteter av engelsk fra utenfor Storbritannia og trekk som er typiske for andrespråkslæring av engelsk. I tillegg brukte ungdommene innovasjoner som ikke er funnet andre steder. Vi har kalt denne varieteten av engelsk for Multicultural London English.

Hvorfor har denne nye varianten av engelsk oppstått? Vi hevder at hovedårsakene er dialektkontakt (mellom personer med ulike dialekter og språk) og innvandring til London, samt utflytting fra sentrale deler av byen til utkantene av byen. Demografiske forhold som bedre boliger og muligheten for lengre pendling inn til byen, men også at det er billigere å bo utenfor sentrum, har ført til at folk har flyttet ut. Samtidig er det stor innflytting til indre bydeler av London, noe som har foregått i mange hundre år, men det er nytt at innvandringen er veldig stor. Siden 1950-tallet har det særlig kommet mange innvandrere til London fra land og områder som var tidligere britiske kolonier, og hvor engelsk har en offisiell status, som land i Karibia, India, Pakistan og Nigeria.

Hva skjer tidlig i denne prosessen når en flytter til London? Funn viser at en først lærer eksisterende lokal dialekt, men at en også begynner å snakke en dialekt med trekk fra områder utenfor Storbritannia. En kan da ha kodeveksling mellom de to varietetene avhengig av hvem man snakker med, dvs. at en kan veksle mellom varietetene. Men etter hvert oppstår det en annen varietet som brukes av flere uavhengig av etnisitet: det vi har kalt for Multicultural London English. De som bruker den varieteten, bruker den hele tiden og som den eneste varieteten de snakker. Vi fant også ut at vennskap, sosiale nettverk, har innvirkning på hvordan den nye dialekten blir spredt. Dersom mange i vennekretsen din har forskjellig etnisitet, uavhengig av hvilken etnisitet det er, har du normalt flere trekk av den nye varieteten.

Hvordan høres den nye dialekten, Multicultural London English, ut? Sammenliknet med tradisjonell cockney er det mange vokalendringer: Vi finner et vokalsystem som delvis er påvirket av andre varieteter av engelsk, som monoftongering av diftonger. Ord som face kan bli uttalt som [fe:s], og ord som goat blir [go:t]. Slike vokalkvaliteter finnes i engelsk i Karibia, Asia og Afrika. Andre språktrekk minner om tradisjonell London engelsk og også om ungdomsspråk i England. Et eksempel på sistnevnte er det vi kaller for ’TH-fronting’ som er når man bruker [f] i ord som think, og ’T-glottating’, med bruk av glottal stop [Ɂ] i ord som butter. Mens disse er trekk som er typiske for arbeiderklassespråk og ungdomsspråk, har vi også et eksempel på en mer standard uttale, ’H-reinstatement’, som er uttale av /h/ i hand. I den tradisjonelle cockney-dialekten i London var det ofte ‘H-dropping’ uten uttale av /h/, slik at hand ble uttalt [ænd].

De viktigste endringene vi finner, er innovasjoner – nye språktrekk – som ikke er dokumentert utenfor London. Et eksempel på det er ‘K-backing’, en mer bakre k-lyd [q] i ord som car og cousin. Det er spesielt blant ’non-Anglos’ at vi finner ‘K-backing’, men også ’Anglos’ har en del av det. Funnene våre viser også at det er flere ungdommer som har det enn yngre barn. Dette skyldes nok vennskapsnettverk, at eldre barn har flere venner med ulik etnisk bakgrunn.

En annen innovasjon er den pragmatiske diskursmarkøren ’you get me’. Spesielt gutter, både ’non-Anglos’ og ’Anglos’ gutter i flerkulturelle vennskapsnettverk, bruker ’you get me’. Dette trekket fant vi bare i liten grad utenfor indre London. Et eksempel er: “I don’t care bruv .. you get me? that’s how cowardly you are you gonna stab me over a phone.”

For fortidsformen av verbet to be er det både forenkling og innovasjon. Ungdommene forenkler systemet til å enten bare bruke wasn’t eller weren’t, men hvilken av variantene som brukes, er forskjellig mellom indre og ytre by. Vekslinga mellom wasn’t og weren’t blir forenkla til weren’t i områder utenfor London, det vil si at weren’t brukes også slik: “I weren’t talking to you.” Denne bruken av weren’t er også kjent andre steder i England. I indre by har vi også delvis forenkling til wasn’t, for eksempel i denne setningen: “We wasn’t allowed to wear hats.” Denne bruken av wasn’t er kjent fra andrespråkslæring av engelsk, men denne bruken er nå innovativ i London. Vi finner også her at vennskapsnettverk er viktige: ’Anglos’ i flerkulturelle nettverk i indre by har mer wasn’t i denne konteksten enn de som ikke har det. Men ’non-Anglos’ har det i enda større grad. Dette viser igjen at det er de som er i flerkulturelle nettverk, som leder an i språklig innovasjon.

Hva betyr dette for hvordan språk utvikler seg i storbyer? Vi har vist at flerkulturalitet, vennskapsnettverk, og dialekt- og språkkontakt er viktige elementer i disse endringsprosessene. De språklige innovatørene finnes blant ungdommer i flerkulturelle vennskapsnettverk.

Vil du vite mer?

Du kan lese mer om London-prosjektet i disse artiklene:

Cheshire, J., Kerswill, P., Fox, S. & Torgersen, E. (2011). Contact, the feature pool and the speech community: The emergence of Multicultural London English. Journal of Sociolinguistics 15(2): 151–196.

Cheshire, J., Fox, S., Kerswill, P. & Torgersen, E. (2013). Language contact and language change in the multicultural metropolis. Revue Française De Linguistique Appliquée 18(2): 63–76.

Flerkulturelle nettverk kan også skape nye talemål og talemåter blant ungdommer i Norge. I Oslo finner vi bruk av det vi kan kalle en multietnolektisk stil. Se for eksempel i Hårstad, S. & Opsahl, T. (2013). Språk i byen. Bergen: Fagbokforlaget.

Du kan lese mer om industristedtalemål i Norge i den tidligere språkpraten «Kva er ein industristaddialekt?» (06.10.16) av Randi Neteland.