Ja – kan det være så vanskelig, da? Ja, det kan det faktisk. Noen språk har flere ord for ja, mens andre språk faktisk ikke har noe ord for ja. Og hvordan kan du da svare på et enkelt spørsmål? Det skal du få lære mer om i denne språkpraten.

Av Klara Sjo, universitetslektor ved Norges handelshøyskole

De siste månedene har jeg jobbet meg gjennom Duolingos walisisk-kurs, og nå er jeg på det nivået hvor jeg kan bestille øl på puben, samt si nyttige setninger som «Jeg må visst gå og mate dragen min» (som jeg innbiller meg er den walisiske versjonen av «jeg må vaske håret»). Og da jeg nylig møtte en kar jeg kunne teste walisisken min med, innså jeg plutselig at jeg hadde en stor mangel i ordforrådet mitt, jeg kunne nemlig ikke si «ja».

Men å si «ja» er ikke så lett som man skulle tro, heller ikke på norsk. Et ord som ja (eller nei) bruker vi når vi svarer på et direkte spørsmål. Et direkte spørsmål er et spørsmål man svarer enten ja eller nei på. Slike spørsmål kan være enten positive eller negative. Et positivt spørsmål er et spørsmål som «Liker du sjokolade?». Et negativt spørsmål inneholder en form for negasjon (nektelse), på norsk ikke, altså: «Liker du ikke sjokolade?». På norsk er de bekreftende svarene ja eller jo, mens det avkreftende svaret er nei.

På norsk har vi altså to ulike bekreftende svar: ja og jo:

• Ja bruker vi når vi svarer bekreftende på et positivt spørsmål: «Liker du sjokolade?» «Ja.»
• Jo bruker vi når vi svarer bekreftende på et negativt spørsmål: «Liker du ikke sjokolade?» «Jo!» (Noen mennesker liker ikke sjokolade. Noen folk er rare.

Det varierer hvordan man svarer på ja/nei-spørsmål i forskjellige språk.[i] Vi kan sette språkene i grupper, alt etter hvor mange former for «ja» og «nei» de har, eller om de har andre måter å svare på. Vi kaller dem:

1. to-form-språk
2. tre-form-språk
3. fire-form-språk
4. bekreftelsesspråk
5. ekkospråk

Engelsk er det vi kan kalle et toformspråk, siden det bare har ett ord for «ja» og ett ord for «nei», uavhengig av om spørsmålet er positivt eller negativt:

	Positivt svar	Negativt svar
Positivt spørsmål	Liker du sjokolade? Yes	Liker du sjokolade? No
Negativt spørsmål	Liker du ikke sjokolade? Yes	Liker du ikke sjokolade? No

Norsk er da et treformspråk, med to former for bekreftende svar: ja og jo og ett benektende svar: nei:

	Positivt svar	Negativt svar
Positivt spørsmål	Liker du sjokolade? Ja	Liker du sjokolade? Nei
Negativt spørsmål	Liker du ikke sjokolade? Jo	Liker du ikke sjokolade? Nei

Fireformspråk er språk som har med to former for «ja», og to for «nei», avhengig av om det er et positivt eller negativt spørsmål. Dette var tilfelle i middelengelsk. Da så systemet slik ut:

	Positivt svar	Negativt svar
Positivt spørsmål	Liker du sjokolade? Yea	Liker du sjokolade? Nay
Negativt spørsmål	Liker du ikke sjokolade? Yes	Liker du ikke sjokolade? No

Dette systemet kan vi se tidvis hos for eksempel Shakespeare, selv om han ikke bruker det konsekvent. Sir Thomas More (1478–1535) beklager seg over at no og nay blandes i hans kritikk av William Tyndales bibeloversettelse, men faktum er at han blander dem selv når han kritiserer Tyndale for å blande dem. Så her kan man se at engelsk var på vei fra et fireformspråk til et toformspråk som det er i dag.

Den fjerde typen språk kan vi kalle bekreftelsesspråk. Dette er språk hvor man bruker et ord eller en frase som betyr noe slikt som «det er riktig» eller «det er uriktig», uavhengig av om spørsmålet er positivt eller negativt. Dette gjør man blant annet i japansk, det man svarer med enten hai eller iie, alt etter om man bekrefter (hai) eller avkrefter (iie) svaret. Valget av ord er altså ikke avhengig av om spørsmålet er positivt eller negativt, men bare av om man bekrefter eller avkrefter innholdet i spørsmålet:

	Positivt svar	Negativt svar
Positivt spørsmål	Liker du sjokolade? Hai (Jeg bekrefter at jeg liker sjokolade.)	Liker du sjokolade? Iie (Jeg avkrefter at jeg liker sjokolade.)
Negativt spørsmål	Liker du ikke sjokolade? Iie (Jeg avkrefter at jeg liker sjokolade.)	Liker du ikke sjokolade? Hai (Jeg bekrefter at jeg ikke liker sjokolade.)

Og så har man den siste gruppen, som kalles ekkospråk. Dette er språk som ikke har et enkelt «ja»/nei», men ofte gjentar verbet i spørsmålet i svaret. Språk som bruker denne måten å svare på, er språk som kinesisk, latin – og altså walisisk.

Måten man besvarer et direkte spørsmål på i ekkospråkene, varierer litt fra språk til språk. I latin kan man enten besvare hele spørsmålet og bruke samme verb om igjen eller bruke ulike adverb som admodum (absolutt), certe (sikkert), vero (sant) og ita (slik) eller bruke fraser som sic est (slik er det) og hoc est (dette er det). Etter hvert ble disse frasene standardfrasene for «ja» på latin, og det er også de som har gått over til å bli ja-svarene på latinske språk, som spansk si fra sic og fransk oui fra hoc ille.

På walisisk gjør de det litt annerledes. Systemet kan grovt sett deles i tre, alt etter hvordan spørsmålet er stilt. Et emfatisk spørsmål, altså et spørsmål hvor man vil fremheve et annet ledd enn verbet, kan besvares med et enkelt ie (ja) eller nage (nei).

Er spørsmålet i preteritum, så er svarene henholdsvis do (ja) og naddo (nei).

Men så begynner det å bli komplisert: Dersom spørsmålet starter med et verb, som det ofte gjør på walisisk, så må man legge merke til hvilket verb det er. Er verbet en form av bod (å være) eller av verbene for å lage/gjøre (gwneud) og/eller få (cael), må svaret være den passende formen av henholdsvis bod, gwneud og cael i samme tid som spørsmålet. Dersom spørsmålet derimot ikke er et emfatisk spørsmål, og ikke inneholder verbene for være, gjøre og få, er svaret alltid noe med en kort fremtidsform av gwneud.

Walisere går altså rundt med et indre flowchart som forteller dem hva de skal svare på hvilket spørsmål, som illustrert i figuren min nedenfor:

Fordelen med ekkospråk, som walisisk, er at svaret er utvetydig. I to- og treformspråk som engelsk og norsk er det alltid en sjanse for usikkerhet, spesielt i negative spørsmål, for eksempel i spørsmålet «Liker du ikke sjokolade?». Både dersom svaret er jo (fordi det er et negativt spørsmål) eller nei, kan både den som spør og den som svarer bli usikre på om den som svarer liker eller ikke liker sjokolade. Og på engelsk er det enda mer usikkert, siden de heller ikke skiller mellom «jo» og «ja» slik vi gjør.

Denne usikkerheten i to- og treformspråk gjør at man sjelden stopper ved svarordet. På norsk er det vanlig å legge til en setning som enten bekrefter eller avkrefter spørsmålet:

• Liker du ikke sjokolade?
• Jo, det gjør jeg. / Nei, det gjør jeg ikke.

Dette ekkoet, sammen med – eller uten – en negasjon, gjør svaret helt utvetydig.

Det å svare noe så enkelt som ja er altså ikke så lett som man skulle tro, og det er en stor variasjon i hvordan vi gjør det, også i vårt eget språk. Så hvis jeg noensinne treffer denne waliseren jeg snakket med, vet jeg i alle fall nå hva jeg skal svare ham: Ydw – ja!

Vil du vite mer?

Vil du lese mer om engelsk yea og nay, kan du lese litt om det her (på engelsk).

På duolingo.com kan du lære deg walisisk og mange andre språk

[i] Oppsettet i skjemaene i språkpraten er lånt fra nettsiden «Yes/No systems», som Aveneca står bak.

Det jeg skriver om walisisk, er basert på boken:

B. M. Jones (1999) The Welsh Answering System. Berlin, Mouton De Gruyter