Hva skjedde med «kembo»? Et lite innblikk i et lånords liv

Veldig mange ord lever farlig. Det leksikalske nivået, altså ordtilfanget, er den delen av språket som hyppigst gjennomgår endringer, og historien er full av eksempler på nyord som har kommet inn i et språk for så å falle døde til jorda etter nokså kort tid. Andre ord gjør derimot større suksess og blir værende lenge. I det hele tatt er det veldig vanskelig å forutsi om et nytt ord vil slå an eller forsvinne ut. Her skal vi nøste litt i historien til ordet kembo. Kan det være at dette ordet er inne i en ny gullalder?

Av Stian Hårstad, førsteamanuensis i nordisk språkvitenskap ved Institutt for språk og litteratur ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)

I 2015 dukka et program med tittelen Hei Kembo! opp på NRK Super, og en bekjent av meg gjenoppdaga dermed et ord fra sin barndom: Kunne dette være det samme kembo som han brukte i Oslo på 1990-tallet?[i] Han huska kembo som et generelt forsterkerord som både kunne stå alene og som forledd i andre ord: Noe bra eller imponerende kunne være kembo, og noe veldig fint kunne være kembofint. Men hva skjedde med kembo, undra han så. Det ble jo helt borte?

Hårstad.1
NRK Super starta i 2015 et program med tittelen Hei Kembo!. Denne skjermdumpen (07.02.18) viser nettsida til programmet. Den nyeste episoden ligger øverst på sida og er 35. episode. Kilde: NRK.

Et par raske søk i språkdatabaser (Nasjonalbibliotekets nettbibliotek og Leksikografisk bokmålskorpus og NoTa-Oslo fra Tekstlaboratoriet ved Universitetet i Oslo) viser at han har delvis rett i at kembo ble borte. Ordet gir ingen treff i talespråksamlingene, og det ser heller ikke ut til å ha fått særlig gjennomslag i skriftlig bruk, sjøl om vi kan finne ordet i noen trykte kilder fra 1990-tallet og framover. Dermed er det ikke så lett å si noe generelt om den faktiske oppslutninga fram mot i dag. Ordet står dessuten ikke oppført i Tone Trytis Norsk slang fra 1984, noe som tyder på at det fortsatt var temmelig ukjent på det tidspunktet.

I 2008-utgaven av Trytis bok er kembo derimot med. Også Andreas E. Østbøs Kebabnorsk ordbok (2005) definerer det: «Adjektiv. Stor. Kan brukes som et eget ord eller i sammensetninger, på samme måte som ‘kjempe’-.» Disse oppføringene viser at ordet antakelig har levd et ganske godt liv i muntlig språk inn i det nye årtusenet. I redigert tekst – altså i alt av bøker, aviser og tidsskrifter – har ordet derimot nesten ikke vært å se. Blant de få unntaka er et knippe norsklæreverk som fører opp kembo som et eksempel på «moteord» eller «byvankerslang».[ii] Ordet blir altså ikke brukt i sjølve lærebokteksten, men det står opplista som et frittstående eksempelord.

En interessant ting med disse opplistingene er at formeninga om ordets opphav har variert litt underveis: «Antakelig swahili» står det noen steder, mens andre fører opp «fra kurdisk». Så hvor kommer egentlig kembo fra?

Hårstad.2
Lånordet pub har kommet inn i norsk fra engelsk. Men hvilket språk kommer kembo fra? Dette har det funnes flere syn på. Foto: Silje Drevdal.

Den eldste registrerte oppføringa i Nasjonalbibliotekets tekstbase er Stine Cecilie Aasheims hovedfagsoppgave fra 1995, ‘Kebab-norsk’: framandspråkleg påverknad på ungdomsspråket i Oslo (Universitetet i Oslo). Her skriver Aasheim at ordet kembo har kurdisk opphav. Og den antakelsen har nok mer hold enn koplinga til swahili. I kurdisk, som er i bruk blant annet i Tyrkia, Irak, Iran og Syria, finnes det nemlig ei språklig form som er et langt mer sannsynlig opphav enn swahili-alternativa. Dessuten passer ordets historiske inntreden i norsk med tidspunktet for når de første større gruppene av kurdiskspråklige innvandrere kom til Norge, nemlig omkring 1992.

Den konstruksjonen fra kurdisk som trolig er lånt inn i norsk, er «kêm bû», som betyr noe sånt som «det mangler», «det var lite» eller «det ble mindre». «Buhayê petrolê kêm bû» kan for eksempel oversettes med «Oljeprisen ble mindre», og «Wext kêm bû» betyr direkte oversatt «Tida ble liten» (brukt om f.eks. «Det var ikke tid»). Men hvordan rimer dette med den betydninga ordet har fått i en norsk kontekst? Utgangspunktet er altså et uttrykk som har en diminuerende funksjon, dvs. at det gjør noe mindre eller avgrenser og reduserer. Den norske varianten av kembo har derimot den motsatte funksjonen: Ved å sette til kembo forsterker man det semantiske innholdet (betydningen) til et ord. Noe dyrt kan bli kembodyrt, og et skjerf som er spesielt tjukt og stort, er et kembo-skjerf.

Hårstad.3
Mest sannsynlig har ordet kembo kurdisk opphav, slik Stine Cecilie Aasheim hevdet i sin hovedfagsoppgave fra 1995. Bildet viser en kurdisk landsby i regionen Hawraman. Sjøl om kembo sannsynligvis kommer fra en kurdisk konstruksjon som betyr «det mangler», «det var lite» eller «det ble mindre», brukes uttrykket i norsk som en forsterker. Foto: Hawrami. Tilgjengelig under CC BY-SA 4.0.

Hvordan kan det ha seg at et innlånt uttrykk blir snudd helt på hodet betydningsmessig? Det virker unektelig litt underlig, men slike omsnuinger finnes det mange eksempler på. Vi kan blant annet se dette i sammenheng med retorikkens litotes. Dette er en talefigur der man bruker et ekstra svakt uttrykk for å utløse en desto sterkere effekt, altså ei form for (tidvis ironisk) underdrivelse. «Ikke verst» er en slik måte å uttrykke bifall på i norsk, og iallfall i talespråket kan man høre at «Hun var lite fin!» (gjerne med trykk på lite) blir brukt for å uttrykke at en person er svært pen eller attraktiv. På samme måte har bad i (amerikansk) engelsk lenge blitt brukt med helt annet semantisk innhold enn det opprinnelige «dårlig, slem, skadelig». Allerede fra 1890-åra kjenner vi til at bad har blitt brukt om «kjempebra, stilig».

Høyst sannsynlig er det en slik semantisk vridning som har skjedd med «kêm bû». Det har altså gått over til å bli en generell forsterker fordi det vedvarende har blitt brukt som et ironisk understatement. Men akkurat hvordan denne omdanninga har foregått, er dårlig dokumentert, særlig fordi den i all hovedsak har vært del av et talt gruppespråk.

Sjøl om vi finner få trykte eksempler på bruk av kembo som adjektiv eller adjektivisk forledd, har det store internettet en mengde eksempler på at ordet fortsatt forekommer i norsk. Og ei grovmaska innhøsting viser at betydning og bruksmåte er omtrent som på 1990-tallet:

Kembo kan stå som predikativ, som i disse eksemplene fra nettet:

  • «fisken var en lange på 7,5 kg, som i og for seg ikke er så kembo»
  • «av en eller annen grunn blir jeg alltid bitt av mygg, og stikkene blir kembo»

Kembo kan også stå attributivt, altså foran substantivet:

  • «en kembo kransekake»
  • «han har stått med et kembo kne»

Men det mest vanlige er nok at kembo inngår som et forledd i både adjektiv og substantiv (med og uten bindestrek):

  • «jeg ble kembo-forkjøla dagen etter»
  • «Handlet også en kembosvær rørtang fra biltema»
Hårstad.4
Smaker det vi ser på bildet, kembogodt? Kembo brukes på flere måter i norsk, men oftest som et forledd i adjektiv og substantiv. I kembogodt er kembo forledd i et adjektiv. Foto: Silje Drevdal.

Det er også interessant å se at det finnes en lang rekke tilfeller der kembo også står som eget element foran adjektivet det modifiserer:

  • «kembolang» og «kembo lang»
  • «kembostor» og «kembo stor»

Dette kan naturligvis være ubevisst særskriving, men det kan også være at skriveren tolker kembo som et frittstående forsterkende adverb på linje med veldig, slik også kjempe har vist seg å bli i noen sammenhenger: «Kurset var kjempe!» og «Maten var kjempe, men de som jobbet der …». Kanskje kan også den lydlige likheten til kjempe ha gjort noe med kembos framvekst som et slikt forsterkerelement, men det er vanskelig å si noe sikkert om.

Sjøl om det er vanskelig å si noe om hvor dekkende et slikt ustrukturert nettsøk er for bruken mer generelt, ser det ut til at påfallende få av kembo-konstruksjonene også inneholder dialektale trekk som avviker fra bokmål eller oslomål/sentraløstlandsk. Jeg finner et «Dette vart kembo!», men ellers er det få tegn på at kembo har fått innpass i talemåla i andre deler av landet. Så det som starta som et Oslo-fenomen, later altså til å fortsatt ha sitt tyngdepunkt på Østlandet.

Med NRK-programmet Hei Kembo! har ordet imidlertid kommet inn på riksarenaen, og kanskje vil dét medvirke til at kembo får ei ny blomstringstid? Det vil tida vise.[iii]

Vil du vite mer?

Hårstad.5
Norsk slangordbok av Tone Tryti (2008) har et enormt tilfang av slangord som har kommet inn i norsk. Bildet viser forsiden på førsteutgaven av Trytis bok, Norsk slang fra 1984. Denne ligger tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets sider. Kilde: Nasjonalbiblioteket.

I 2002 kom boka Jallaspråk, slanguage og annet ungdomsspråk i Norge (red. av Eli-Marie Drange, Ulla-Britt Kotsinas og Anna-Brita Stenström). Sjøl om den er over 15 år gammel, gir den mange interessante innsikter om nokså nylige innlån av ord til de nordiske språka.

Lånte fjører eller bunad? Om importord i norsk av Helge Sandøy (2000) er ei fyldig utgreiing om hvordan lånord har blitt tatt opp i norsk (og de andre nordiske språka) gjennom tidene. Boka er tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets sider, mer konkret her.

Ulf Gleditsch’ samling av norske slangord fra 50-åra, Lakkert høne med medisterboff, gir også et interessant innblikk i hvordan ord blomstrer opp og forsvinner. Den kom første gang i 1952. Et opptrykk fra 1987 er tilgjengelig hos Nasjonalbiblioteket, mer konkret her.

Språkprat hadde våren 2017 to innlegg om forsterkende forledd: ett om norsk («Alle gjorde det så skambra» av Øivin Andersen) og ett om tysk («Die Monstermasten! Hundserbärmlich eller affentittengeil? Om forsterkende forledd i tysk» av Kjetil Henjum).

[i] Dette viste seg forresten å stemme: Prosjektleder Trine Ruud i NRK Super bekrefter i en e-post til meg at kembo i den norske oversettelsen av programtittelen står for ‘kjempe’, ‘stor’ eller ‘diger’.

[ii] Det gjelder for eksempel Gyldendals norskbøker. Språk og sjanger 9 (Beck, Heggem & Kverndokken, 1998), Tekst og tanke (Halvorsen mfl., 1998), Mange veier i grammatikk og rettskriving (Rosnæs, 1998) og Pegasus Norsk for 10. klasse (Bonde, Ellingsen & Justdal, 1999).

[iii] Takk til mine kollegaer professor Assibi A. Amidu og doktor Christoph Unger for opplysninger om swahili og kurdisk.

Kommentarer er stengt.

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: