Ordet monstermast ble kjent gjennom medieoppslag om utbyggingen av kraftlinjer i Hardanger i 2010. Det var ikke snakk om master som var monstre, men som var (for) store og ikke tok seg bra ut i naturen. Monster ble brukt som forsterkende forledd. Også på tysk brukes Monster– med tilsvarende betydning i ord som Monsterfußnote ,monsterfotnote‘ og Monsterveranstaltung ,monsterarrangement‘, ja, faktisk også Monstermast femten år før striden i Hardanger. I denne språkpraten sammenligner jeg norske og tyske forsterkende forledd: Det er store likheter, men også forskjeller.

Av Kjetil Berg Henjum, førsteamanuensis i tysk språk ved Universitetet i Bergen

Alle språk har mange måter å forsterke uttrykk på. Thorsteinn G. Indridasons språkprat 5. januar 2017 handlet om forsterkende forledd i norsk. Ord med forsterkende forledd befinner seg et sted mellom avledning og sammensetning: Forleddene er ikke vanlige prefikser (forutsetning for å snakke om avledning) og heller ikke vanlige ord (forutsetning for å snakke om sammensetning). I tysk orddannelsesteori kalles de Präfixoide ,prefiksoider‘[1], Halbpräfixe ,halvprefikser‘ eller Augmentationspräfixe ,forsterkende prefikser‘[2].

I denne språkpraten skal jeg sammenligne norske og tyske forsterkende forledd ved hjelp av tyske eksempler fra korpusene (tekstsamlingene) til Institut für Deutsche Sprache (IDS) i Mannheim, som dere finner her, Wortschatz-Portal ved Universität Leipzig, som dere finner her og Duden – Deutsches Universalwörterbuch. Noen forledd er mer produktive enn andre, og noen av ordene er hyppige, andre heller sjeldne. Det er også regionale forskjeller, noe som vil kunne føre til at morsmålsbrukere reagerer med «Noch nie gehört!» (,aldri hørt før‘).

Noen av forleddene Indridason nevner, har ingen eller svært få direkte paralleller i tysk (skam-, kanon-, storm-, gørr-, bein- og også adjektivene blå- og rå-), men svært mange har det. Størst sammenfall ser det ut til å være for ord som har med dyr å gjøre. På norsk er grise- og svine- hyppige forledd. Det samme er tysk Schwein- ,gris, svin‘[3] og Sau- ,purke‘, både i substantiver (Schweinebande, -glück, -laden; Sauglück, -hitze, -leben, -wut) og adjektiver (schweine-/saubillig, -blöd, -cool, -dumm, -glatt, -gut, -kalt, -komisch, -schlecht, -schwer, -teuer, -viel). På norsk brukes av og til også bikkje- (-kaldt). På tysk har man Hunde- ,hund, bikkje‘ (-leben, trolig forelegg for det norske hundeliv, -wetter) og Hunds- (-hitze, -kerl, -wetter), hunde-/hunds- (-elend, -kalt, -müde, -übel) og hunds- (-egal, -gemein, -glücklich, -miserabel).

Et viktig opphav til forsterkende forledd i begge språk er ord som har med skitt og/eller avføring å gjøre. Hyppigst er drit- og Scheiß-/scheiß- ,dritt, lort, skitt‘. Tyske substantiver forbindes ofte med Scheiß- (-angst, -spiel, -ding, -kerl), og også adjektiver med scheiß- er svært vanlige (-alt, -egal, -einsam, -freundlich). Også Mist- ,møkk, skitt‘ kan brukes som forsterkende forledd (‑idee, -kerl, -wetter) og kan ligne det norske møkka- (-mann, -vær). Også andre betydningsmessig beslektede ord brukes på samme måte, for eksempel Dreck- og Kacke ,skitt, dritt, møkk‘ i substantiver (Dreckskerl, -sack, -spiel; Kackfilm, -lied, -platte) og adjektiver (dreck(s)billig, -(s)faul; kack(en)dreist, -egal).

Betydningsmessig «i nærheten» ligger også ord som henger sammen med verbet stinken ,stinke‘, både adjektiver (stinkbillig, -(e)sauer, -faul, -fein, -langweilig, -reich) og substantiver (Stinklaune, -wut). Forleddet stinke- kan også brukes på norsk, kanskje særlig i adjektiver (-sur, -dårlig, -bra). Og hvis tyskerne skal bruke navnet på en kroppsdel som forsterkende forledd, er det først og fremst «rumpeforledd» (Arsch ,rumpe‘) som brukes i adjektiver (arschdumm, -blöd, -kalt).

På norsk er døds- hyppig som forsterkende forledd (dødskul). Det samme gjelder tysk tod- (‑elend, -ernst, -froh, -müde, -still). Med en nær betydning brukes også Mord ,drap, mord‘ hyppig i både substantiver (Mordsangst, -hunger, -party, -stimme, -wut) og adjektiver (mordsbequem, -lecker, -teuer).

Lengre oppe så vi på dyr som brukes som forsterkende forledd i begge språk. Et dyr som ser ut til å brukes bare på tysk, er mammuten (Mammutangebot, -aufgabe, -roman, -tournee). Dette forleddet ble senest sett i flere tyske medier i forbindelse med den mulige utvidelsen av fotball-VM til 48 lag: So könnte die Mammut-WM für Deutschland laufen (faz.net, 10.01.17). Andre dyr som er mye brukt i tysk, er ape, både i substantiver med Affen- (-chaos, -durst, -eile, -kälte, -hitze) og i adjektiver med affen- (-geil, -heiß, -scharf, -tittengeil), okse (riktignok ikke veldig produktivt), også både i substantiver (Bullenhitze, -optimismus) og adjektiver (bullenheiß, –stark), og rotte, helst i adjektiver (rattenarm, -kalt, -scharf).

Et annet forledd som ikke ser ut til å brukes i norsk, er Hammer- ,hammer‘, som brukes både i substantiver (Hammerargument, -deal, -programm) og adjektiver (hammerböse, -cool, -geil, -genial, -sexy). Forleddet Sahne- ,fløte‘ brukes først og fremst i substantiver (Sahnefußball, -job, -wetter), det samme gjelder Hölle(n)- ,helvete‘ (Höllenangst, -hitze, -panik, -tempo). Ved helvete er det verdt å merke seg at en annen type forsterking er svært hyppig på norsk, nemlig s-genitiv, som i et helvetes bråk.

Det er altså store likheter mellom tysk og norsk, både når det gjelder hvilke etterledd forleddene kombineres med (dritkalt – scheißkalt) og det faktum at de i begge språkene blir brukt i både positive og negative ord (dritbra og dritdårlig – steinkfein og stinklangweilig). Det er samtidig også en del forskjeller, for eksempel med hensyn til hvilke forledd som blir brukt: Det heter Affeneile, ikke apehast; eine hammergeniale Idee, ikke en hammergenial idé; ein Höllenlärm, ikke et helvetesbråk; skambra, ikke schamgut; kanonstilig, ikke kanonengeil. Disse forskjellene synes å være tilfeldige: Det burde ikke være noe i veien for å bruke verken apehast eller noen av de andre ordene på norsk. I tillegg er det verdt å merke seg at noen etterledd kan kombineres med ulike forledd, og noen av disse kan igjen brukes i begge språkene: affenlangweilig, ikke apekjedelig, stinklangweilig, ikke stinkekjedelig, todlangweilig og også dødskjedelig.

Spørsmålet om hvordan de forsterkende forleddene oppstår og hvorfor det er både likheter og forskjeller mellom to nært beslektede språk, må jeg la ligge til en senere anledning.

 

Vil du vite mer?

Thorsteinn G. Indridasons språkprat 5. januar 2017 handlet om forsterkende forledd i norsk og er en interessant bakgrunn for denne språkpraten. Du finner innlegget hans her.

Dersom du ønsker å lese mer om forsterkende forledd i tysk, er disse to fagtekstene aktuelle:

Matthias Kammerer (2001) „Verstärkungsbildungen im Deutschen. Versuch einer phänomenologischen Bestimmung.“ I Andrea Lehr et al., Sprache im Alltag. Beiträge zu neuen Perspektiven in der Linguistik. Herbert Ernst Wiegand zum 65. Geburtstag gewidmet. Berlin/New York: Walter de Gruyter, s. 292–319

Michael Lohde (2006) Wortbildung des modernen Deutschen. Ein Lehr- und Übungsbuch. Narr: Tübingen (= Narr Studienbücher)

[1] Kilde: Kammerer 2001:294.

[2] Kilde: Lohde 2006:145.

[3] Betydningsangivelsene tar utgangspunkt i den konkrete betydningen til forleddenes ordopphav, derfor skrives de uten bindestrek.