Bestemte artikler og demonstrativer i norsk og latin

De bestemte artiklene er en selvsagt del av morsmålet både for oss moderne nordmenn og for en stor andel av Europas øvrige befolkning. Slik har det imidlertid ikke alltid vært. Først de siste par tusen årene har bestemte artikler begynt å dukke opp i de ulike europeiske språkene. Hvordan oppsto den bestemte artikkelen, og hva er forholdet til demonstrativer? Dette skal jeg forsøke å gi et svar på i dette innlegget, på basis av mine undersøkelser av bestemte artikler og demonstrativer i latin.

Av Mari Johanne Bordal Hertzenberg, ph.d. i latin og studiekonsulent for idéhistorie, antikk kultur og klassiske språk

På norsk har vi to varianter av den bestemte artikkelen, én etterhengt og én foranstilt. Den etterhengte artikkelen er ikke et eget ord; som navnet tilsier, henges den på det substantivet den bestemmer (huset). Den foranstilte artikkelen bruker vi når et adjektiv står foran substantivet (det røde huset). Normalt bruker vi den foranstilte artikkelen sammen med den etterhengte artikkelen, slik at vi for eksempel har både det og huset.

Hertzenberg1
Den bestemte artikkelen brukes til å uttrykke bestemthet. I norsk bruker vi vanligvis foranstilt artikkel, for eksempel det, sammen med etterhengt artikkel, for eksempel -et. For å omtale det fremste huset på bildet kan vi for eksempel si det nærmeste huset. Foto: Silje Drevdal.

Demonstrativer kalles også påpekende pronomen. På norsk er demonstrativene denne/dette/disse og den/det/de. To eksempler på demonstrativer har vi i denne setningen: Dette huset er finere enn det (der borte). Legg merke til at den foranstilte bestemte artikkelen har samme form som demonstrativene den, det og de. Forskjellen er at demonstrativene er trykksterke, mens den bestemte artikkelen er trykklett.

Bestemte artikler og demonstrativer har en sentral egenskap til felles: De markerer begge bestemthet. Enkelt sagt betyr det at de viser til en bestemt gjenstand eller person (en referent) som det er mulig for tilhøreren å identifisere. Det som skiller bestemte artikler og demonstrativer fra hverandre, er at demonstrativer i tillegg har en «peke ut»-funksjon; de peker ut en bestemt referent blant flere mulige av samme type. Referenten som pekes ut, kan enten befinne seg i den virkelige verden, i teksten/samtalen eller i tilhørerens hukommelse. I eksempelet nedenfor befinner referenten seg i den virkelige verden:

(1) Sender du meg den kaka, er du snill? [sagt rundt et bord med flere kaker]

Her er demonstrativet den nødvendig for at tilhøreren skal forstå hvilken av kakene på bordet jeg har lyst på. Hadde det derimot kun stått én kake på bordet, ville det ikke vært noen tvil om hvilken kake jeg mente. Dermed er det ikke noe behov for å bruke et demonstrativ, og jeg ville helt enkelt sagt:

(2) Sender du meg kaka, er du snill?

Hertzenberg2
Dersom det bare er én kopp i nærheten, kan man referere til den som koppen. Det er altså ikke nødvendig å si eller skrive den koppen, med demonstrativet den, for å få frem hvilken kopp det er snakk om. Foto: Silje Drevdal.

Hvordan oppsto den bestemte artikkelen? La oss se litt nærmere på situasjonen i latin, som jeg har forsket på i doktoravhandlingen min. I klassisk latin – den latinen som regnes som ‘god’ latin, og som var i bruk rundt år null, var det ingen bestemt artikkel. For eksempel ble både en gammel hest og den gamle hesten uttrykt på følgende måte:

(3) equus senis

     hest    gammel

Det kommer her ikke frem direkte om det er snakk om en bestemt hest eller ikke.[i] Hos alle etterkommerne av latinen – de romanske språkene (fransk, spansk og portugisisk med flere) – finner vi derimot bestemt artikkel. Ettersom alle de romanske språkene har bestemt artikkel, er det nærliggende å tro at artikkelen oppsto i latin på et tidspunkt før språket rakk å utvikle seg til de ulike romanske språkene.

Selv om det ikke var bestemt artikkel i klassisk latin, fantes det demonstrativer, og det var nettopp et demonstrativ, nærmere bestemt et 3. persons demonstrativ, nemlig ille, ‘den (der borte)’, som etter hvert utviklet seg til bestemt artikkel. Utviklingen fra 3. persons demonstrativ til bestemt artikkel er ikke særegen for latin; både norsk og en lang rekke andre moderne europeiske språk har bestemt artikkel som stammer fra et demonstrativ. Hovedårsaken til at akkurat dette er en vanlig utvikling, er at bestemte artikler og demonstrativer – som vi har sett – begge markerer bestemthet og derfor har mange overlappende funksjoner.

Hertzenberg3
Om det er flere av noe, for eksempel mange sykler, er det ikke klart hva man viser til om man bare sier eller skriver sykkelen. Her trengs det et demonstrativ for å få frem hvilken sykkel det er snakk om, for eksempel den (i den sykkelen) eller denne (i denne sykkelen). Også klassisk latin hadde demonstrativer, men ikke noen bestemt artikkel. Foto: Silje Drevdal.

I litteraturen som tar for seg denne utviklingen, hevdes det ofte at den bestemte artikkelen har utgangspunkt i den såkalte anaforiske bruken av demonstrativet, altså den bruken hvor demonstrativet viser tilbake til noe som har blitt nevnt tidligere i samtalen/teksten:

(4) Tannlegen jeg var hos i går, var veldig hyggelig. Derfor har jeg tenkt å fortsette å gå til den tannlegen.

Siden dette er en sentral bruk også av bestemte artikler, er det i og for seg ikke unaturlig å tenke at utviklingen skjedde i denne konteksten. Problemet er imidlertid at den i eksemplet over ikke er mulig å tolke som noe annet enn et demonstrativ, siden ordet brukes til å peke ut den rette tannlegen. Hvis vi fjerner demonstrativet og kun benytter den bestemte artikkelen, får setningen nemlig en annen betydning:

(5) Tannlegen jeg var hos i går, var veldig hyggelig. Derfor har jeg tenkt å fortsette å gå til tannlegen.

I (5) sier jeg ikke at jeg har tenkt å fortsette å gå til den tannlegen jeg var hos i går, men til ‘arten’ tannlege. Et demonstrativ er altså nødvendig i (4) for at tilhøreren skal kunne identifisere den rette referenten Dette tyder på at den anaforiske bruken av demonstrativet ikke kan ha vært utgangspunktet for den bestemte artikkelen.

Hertzenberg4
Mest sannsynlig har utviklingen fra demonstrativ til bestemt artikkel skjedd i kontekster der det ikke trengtes noe demonstrativ for å få frem hvilken referent det var snakk om. Dette utelukker blant annet situasjoner der man skal vise til én av flere kjoler som henger sammen. Foto: Silje Drevdal.

Språkendring kommer som følge av tvetydigheter i språket. For at et språklig uttrykk skal kunne utvikle en ny fast betydning  eller en ny grammatisk funksjon, må det være mulig for tilhøreren å tolke uttrykket på mer enn én måte. Derfor må utviklingen fra demonstrativ til bestemt artikkel heller ha skjedd i kontekster hvor demonstrativet ikke er nødvendig for at tilhøreren skal kunne identifisere referenten – da er det nemlig lett å oppfatte det taleren har ment som et demonstrativ, som en bestemt artikkel. Dette er for det første tilfelle ved det vi kan kalle emotiv eller ekspressiv bruk av demonstrativet:

(6) Han ser så ungdommelig ut denne kongen vår, vet du. (seher.no 21.02.17)

Kongen vår er en unik referent. Dermed er denne i dette eksemplet ikke brukt fordi det er nødvendig å peke ut den rette kongen blant flere mulige. Demonstrativet markerer her kun en form for følelser knyttet til kongen. Setningen i (6) uttrykker akkurat det samme om vi fjerner demonstrativet:

(7) Han ser så ungdommelig ut, kongen vår, vet du.

Hertzenberg5
Siden vi i Norge bare har én konge, trenger vi ikke å bruke noe demonstrativ for å få frem hvilken konge det er snakk om. Foto: Jørgen Gomnæs / Det kongelige hoff.

Det samme har vi i tilfeller hvor referenten ikke har blitt nevnt tidligere i samtalen, men hvor den introduseres ved hjelp av en relativsetning (som-setning)

(8) Når jeg er ferdig med å lese det siste kapittelet, tenkte jeg å starte på den boka som jeg kjøpte i går

I dette eksemplet er den tvetydig – det kan være et demonstrativ (som peker ut «den boka» i motsetning til en annen bok). Men fordi vi har en relativsetning (som jeg kjøpte i går) som gir tilleggsinformasjon, er det lett å oppfatte demonstrativet som overflødig og tolke det som en bestemt artikkel. Det er nettopp i eksempler som (7) eller (8) jeg vil hevde at det latinske demonstrativet ille utviklet seg til bestemt artikkel, og det samme kan godt ha vært tilfelle i andre språk som har en bestemt artikkel avledet av et demonstrativ, for eksempel norsk.

Vil du vite mer?

Dette innlegget er basert på doktoravhandlingen min:

Hertzenberg, Mari Johanne Bordal. 2012. Third person reference in the Itinerarium Egeriae: with particular view to demonstratives, null pronouns and bare NPs . Universitetet i Oslo.

En revidert utgave er utgitt som bok:

Hertzenberg, Mari Johanne Bordal. 2015. Third Person Reference in the Itinerarium Egeriae: Demonstratives, Definite Articles and Personal Pronouns in Fourth Century Latin. Amsterdam: De Gruyter.

Det er stort sett engelskspråklig forskningslitteratur å finne om emnet, men hvis du vil lære mer om latin generelt, finnes det flere bøker skrevet for allmennheten. For eksempel utkommer i disse dager:

Roggen, Vibeke og Hilde Sejersted. 2017. Litt latin: Romerriket falt for 1500 år siden, men latinen lever! Oslo: Pax forlag.

Det kan også være verdt å kikke på disse bøkene:

Roggen, Vibeke. 2010. Jo visst kan du gresk og latin!. Oslo: Pax Forlag.

Janson, Tore. 2006. Latin: kulturen, historien, språket. Oversatt av Hilde Sejersted. Oslo: Pax forlag.

[i] I en sammenhengende tekst er det flere andre faktorer enn bestemt artikkel som spiller inn og er med på å markere om vi har å gjøre med en bestemt gjenstand eller person. Blant annet gir ordstillingen ofte en god indikasjon. Jeg skal ikke gå nærmere inn på mulighetene romerne hadde for å markere bestemthet, men bestemt artikkel var altså ikke en av disse.

 

Kommentarer er stengt.

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: