For å legge særlig vekt på det vi sier, kan vi blant annet bruke forsterkende ord (sykt, pinadø) og forsterkende forledd. I dette innlegget skal jeg se nærmere på forsterkende forledd som skam- i skambra og sammenligne de med samsvarende selvstendige ord (skam).

Av Thorsteinn G Indridason, førsteamanuensis i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Bergen

Overskriften til innlegget er hentet fra Bergens Tidende 23.10.2009. At noe er skambra, har lite med følelsen av skam å gjøre. Når skam er brukt slik fremst i et ord, har det en annen betydning – det forsterker ordet det er satt sammen med. Vi er vant til å snakke om røtter som hus eller bil, om prefikser som kommer fremst i ord, jf. mis– i mis-tanke, og suffikser som kommer bakerst i ord, jf. –lig i lykke-lig. Bak forsterkende forledd som kjempe-, kanon-, knall-, døds-, dritt-, gørr-, storm-, gru– og svin eksisterer samsvarende, selvstendige ord, men selve forleddene kan sjelden stå alene i den betydningen de har. Prefikser kan heller ikke stå alene, og på denne måten likner de forsterkende forleddene på prefikser.

Sammenligner man forsterkende forledd med samsvarende ord, finner man ut at det kan være store betydningsforskjeller mellom dem. Dette ser vi nokså klart hvis vi sammenligner ordparene gørr-film versus gørr-kjedelig, døds-annonse versus døds-gøy, kanon-båt versus kanon-film, storm-flo versus storm-forelsket og dritt-lukt versus drit-bra.

Her vil jeg fokusere på forleddet skam-. Eksempler på bruk av forleddet har jeg hentet fra en søkbar korpus med blant annet norske aviser (Corpuscle).

Betydningen av det selvstendige ordet skam defineres slik i Bokmålsordboken (ordbok.uib.no, 19. desember 2016): ’vanære, skjensel’. I (1) vises eksempler på bruk av ordet i den betydningen:[1]

(1):

a. Samlaget har brakt skam over seg selv (VG, okt. 1998)
b. Banen er en skam (VG, okt. 1998)
c. De stempler Beckham som en skam og en idiot (VG, juli 1998)

Ser man derimot på eksempler på skam– som forsterkende forledd med adjektiver, som dyrt, er betydningen en helt annen:

(2):

a. Bydelen er ikke lenger et alternativ, men et skamdyrt motefenomen (DB, juli 2000)
b. Bare på 13 får du skamgod 3-retters lunsj til 200 kroner (BT, feb. 2015)
c. Jeg var skamnervøs før kampen, men de slapp aldri til (FV, aug. 2005)

Her er betydningen av forleddet mer i retning ’veldig, svært’.

Noe har altså skjedd med bruken av skam mellom (1) og (2), men hva er det nøyaktig? Er det mulig å beskrive hvordan forleddet har utviklet seg fra det selvstendige ordet? Jo, det er mulig fordi oppigjennom språkhistorien finner vi eksempler på at ord gradvis utvikler seg til ordledd med mer grammatisk funksjon. Det er det som har skjedd med skam (og død og gørr osv.). Disse ordene har gradvis blitt omformet til å kunne brukes systematisk til forsterkning av betydninga til ordet de står sammen med.

Hvordan har denne gradvise utviklinga skjedd? Dette er et interessant spørsmål som kan være vanskelig å finne svar på. De fleste forleddene kommer av substantiver som betegner forskjellige ting: natur (stein-), kropp (bein-), materiale (stokk-, dritt-), dyr (bikkje-, svin-), fenomen (død-) eller egenskap (kliss-), men de kan også komme av adjektiver som beskriver egenskaper, som blå– og rå-. I en undersøkelse som jeg har gjort på forsterkende forledd i islandsk, fremkommer det blant annet at noen av disse forleddene ser ut til å ha blitt utviklet over tid fra godt etablerte fraser, jf. ’hann er grimmur sem ljón’ (han er aggressiv som en løve), som har blitt utviklet til ’ljón-grimmur’. Deretter har forleddet blitt brukt i flere assosiasjoner om mennesker, jf. ljón-styggur (svært sky), ljón-gáfaður (svært begavet), ljón-heppinn (svært heldig) og ljón-skarpur (svært glup). Noen av de forsterkende forleddene har allerede eksistert i eldste islandsk, mens flere av de nyere forleddene ser ut til å ha sitt opphav i slang. Med slang menes det ’bevisste avvik fra normalspråket i retning lavstil’ (Store norske leksikon, 27.11. 2016). Senere har disse nyere forleddene også blitt brukt mer og mer i allmennspråket. Det er sannsynlig at de norske forleddene har utviklet seg på liknende måte.

Forleddet skam– står hovedsakelig med adjektiver, jf. (3)a., men også med verb, jf. (3)b., og substantiver, jf. (3)c.:

 (3):

a. skambra, skamkjekt, skamfornøyd, skamdårlig, skamnice(!), skamdyktig, skamgod, skamnervøs, skamsvidd, skambillig, skamkul, skamsulten, skamvakre, skamflaut, skamheldig, skamdyrt, skamdopa, skamslanka, skambillig, skamharry
b. skamrose, skambanke, skamklippe, skambite, skamfryse, skamstekte, skamtrene
c. skamros, skambank, skamrosing, skamskryt

Et annet interessant spørsmål er hvorfor akkurat de selvstendige ordene kanon, knall, døds, svin, kjempe, dritt, gørr, storm eller skam blir brukt i forsterkende betydning. Har disse noen særskilt fellesnevner som kan forklare det? Dette er vanskelig å svare på uten nærmere undersøkelse, men flere av ordene er sterke uttrykk i seg selv.

Og hvilke typer ord kan forleddene stå med? Det ser ut til at noen av disse forsterkende forleddene kan stå med ord som både har positiv og negativ betydning. Ut fra en slik oppramsing som i (3) kan man nettopp si litt om hvordan skam– oppfører seg. Forleddet kan stå med ord som betyr noe negativt, jf. -dårlig, -dyrt, -harry, -dopa og -banke, men også med ord som betyr noe positivt, jf. –bra, -kjekt, -fornøyd, -heldig, -kul, -rose og –skryt. Man ville kanskje forvente at forledd som gørr– står med negative ord, jf. gørrkjedelig, gørrsinna og gørrtrist, men det kan være overraskende at forleddet også kan stå med positive ord, jf. eksemplene i (4):

(4):

a. Om sommeren strømmer det på med turister, og det er gørrkoselig (FV, jan. 1999)
b. /…/at Astrid blir nummer to er ’gørrbra’ laginnsats (VG, des. 2013)
c. Det tegnet til å bli ei gørrfin trollnatt (AA, juli 2000)

På samme måte kunne man forvente at forleddet knall– står med positive ord, jf. knallbra, knallgod og knallgøy, men forleddet kan noe overraskende også stå med negative ord, jf. eksemplene i (5):[2]

(5):

a. Fronten er knallstygg (AA, juli 2004)
b. Vi er knallbekymret (DN, mai 2008)
c. Jeg mener at det ikke kan være knalldumt å ha en politikk/…/ (SA, sept. 1999)

I dette innlegget har jeg diskutert forsterkende forledd i norsk både allment og noe spesifikt med eksempler på forleddet skam-. Det er en del ubesvarte spørsmål rundt oppkomsten av disse forleddene og hvorfor akkurat disse og ikke andre blir brukt i norsk. Samtidig er det nokså tydelig at forleddene har utviklet seg fra selvstendige ord over tid og blitt tilført egenskaper som de selvstendige ordene ikke har, for eksempel denne forsterkende betydningen. Forleddene kan også stå med ord av flere typer enn det selvstendige ordet. På denne måten ligner de mer prefikser, men er antakeligvis en mellomting mellom røtter og prefikser.

 

Vil du vite mer?

Vil du vite mer om forsterkende forledd, kan du lese disse fagtekstene:

Ascoop, Kristin & Torsten Leuschner. 2006. ”Affixoidhungrig? Skitbra!” Comparing affixoids in German and Swedish. STUF 59,3:241-252.

Skommer, Grzegorz. 1993. Morphological intensifiers of meaning in Norwegian. NLT 11,2:135–155.

[1] Avisforkortelser:

VG = Verdens gang

DB = Dagbladet

BT = Bergens Tidende

FV = Fedrelandsvennen

AA = Adresseavisen

 

[2] Eksemplene på dette er riktignok ikke mange og ikke frekvente.