Er du det samme språklige jeg som for 20 år siden? Hvis du er under 30 år gammel, er det definitive svaret nei. Men hvis du var nesten ferdig med tenåringstiden for 20 år siden, er derimot sannsynligheten stor for at du ikke har endret deg så mye på morsmålsfronten. Det mener i hvert en god del språkforskere. Men er det så enkelt?

Av Per Sigmund Sævik Bøe, stipendiat i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Bergen

1984, Los Angeles: Paul Prinzivalli har lenge vært i konflikt med Pan American Airlines, selskapet han jobber for. Og politi og påtalemyndighet er sikre i sin sak: Personen som ringte inn bombetrusselen på flyplassen, hørtes veldig New York-aktig ut. Veien til rettssalen er derfor kort for Prinzivalli, født og oppvokst på Long Island. Som sakkyndig blir språkforskeren William Labov kalt inn. Han er lingvist og ekspert på dialektvariasjon på østkysten i USA. På bakgrunn av de dialektologiske bevisene han legger frem, konkluderer juryen med at det er rimelig tvil om at Prinzivalli er innringeren. Hva besto de avgjørende bevisene i? Jo, Labov og kollegene hans hadde gått nøye til verks og funnet at uttalemåtene av o-vokalene i «there’s going to be a bomb going off» absolutt ikke passet med mønstrene i New York. Konklusjonen ble at innringeren mest sannsynlig er fra Boston-området. Prinzivalli gikk derfor fri.

Språkforskeren Labov var sikker i sin sak: Taletempo, intonasjon (tonefall) og stemmekvalitet kan en nok modifisere og herme etter. Men stålkontroll over hvilke ord som skal uttales med [oa] (i ordet off) og [ɑ:] (i ordet bomb), har en ikke med mindre en er innfødt New Yorker. Slik Labov så det, var uttalereglene for ord med o i New York-dialekten simpelthen for komplekse til å læres senere i livet. Skillet i uttalen av ord med o i engelsk kan dermed brukes som et entydig kriterium på om en er fra New York eller ikke. Og dette kan som vist være relevant også for de som ikke er over middels interessert i dialekter.

Utfallet av saken mot Prinzivalli hviler på et temmelig enkelt premiss: Språksystemet som du tilegnet deg som liten eller tenåring, holder seg stabilt livet ut, i det minste så stabilt at språkforskere kan avsløre om du er ‘morsmålskompetent’ eller ikke i en gitt dialekt. En følge av dette er at mens veldig mye endrer seg språklig de første (cirka) 15 årene av livet, så skjer det påfallende lite fra ungdomstiden via voksenlivet og inn i alderdommen. En slik hypotese om språklig stabilitet gjennom voksenlivet har stått sentralt innen mye av sosiolingvistikken (som forsker på sammenhengene mellom språk og samfunn). Denne hypotesen har likevel møtt på mye motstand blant forskere innenfor i fagfeltet.

For egen del kan jeg gå med på at noen språklyder og bøyningsmønstre som en lærte som ung, er vanskelige å endre på senere i livet. Samtidig er det litt bastant å gå ut fra at språket holder seg stabilt gjennom voksenlivet og alderdommen, siden dette er perioder i livet som ellers er preget av store sosiale omveltninger for individet. Å vurdere hvilket syn som stemmer, er ikke det enkleste man gjør, men på Universitetet i Bergen har vi litt data som kan føre oss et stykke på vei.

På Universitetet i Bergen er det mange som har forsket på hva som skjer med de norske dialektene (primært på Vestlandet) over tid. For å undersøke dette har man analysert intervjuer av grupper av personer på forskjellige tidspunkter i historien (gjerne med 20–30 års mellomrom), og så har man funnet ut om det er endringer i måten språket blir brukt på i gruppene fra det ene tidspunktet til det neste. Hvis det er tydelige forskjeller mellom generasjonene, kan det tyde på at dialekten har endret seg over tid.

I noen tilfeller har en og samme person i disse gruppene deltatt i samme type undersøkelse to ganger, for eksempel ved at personen ble intervjuet som ungdom en gang på 1980-tallet og som voksen i ca. 2010. Slike intervjupersoner, som har vært intervjuet to ganger, kaller vi panelinformanter (som også er termen som brukes i samfunnsvitenskapene). Hvis vi undersøker språkbruken til slike personer, kan vi se om språket deres har endret seg vesentlig gjennom (voksen-)livet eller ikke. Dermed kan vi vurdere hvor stabilt språket har holdt seg på individnivå.

Figuren nedenfor viser noen resultater fra akkurat denne typen undersøkelser med panelinformanter. Diagrammet viser utviklingen fra tidlig på 1980-tallet til ca. 2010 hos seks forskjellige personer: tre fra Øygarden, like utenfor Bergen, to fra Stavanger og én fra Bergen. Tallene er hentet fra tre masteroppgaver om dialektendringer i Øygarden, Stavanger og Bergen.

De tre øverste linjene viser hvor ofte, i prosent, lyden [ʃ] (sj-lyden, som i engelsk shoe) ble brukt i ord som kino og tjue istedenfor den tradisjonelle uttalen med [ç] (kj-lyden, som i tysk ich). Tallet 1 i diagrammet viser hvordan situasjonen var for disse tre personene på 1980-tallet, og tallet 2 viser hvordan situasjonen var i ca. 2010. Som vi ser, varierer det en del mellom de tre personene om og i hvor stor grad talemålet deres har endret seg gjennom livet: Person 1 fra Stavanger har økt bruken av [ʃ], mens bergenseren på sin side har sluttet å bruke denne lyden som voksen, selv om personen brukte den mye som ungdom (sent på 1970-tallet). Talemålet til person 2 fra Stavanger har holdt seg relativt stabilt når det gjelder dette språktrekket, som vi ser.

De tre nederste linjene i figuren viser en oversikt over hvor ofte de fra Øygarden brukte endelsen -o i bestemt form entall av hunnkjønnsord som jente og gate (altså jento og gato), et trekk som en finner i mange dialekter i området rundt Bergen (og andre steder i landet). De tre fra Øygarden har utviklet seg temmelig forskjellig gjennom livet: Person 1 brukte på 2000-tallet endelsen -o oftere enn før, person 2 mindre enn før, og person 3 har holdt seg stabil når det gjelder dette språktrekket.

Seks slike panelinformanter fra Vestlandet forteller kanskje ikke hele historien om hvordan språket (ikke?) kan endre seg gjennom livet. Likevel går det tydelig frem at språklig stabilitet gjennom voksenlivet ikke kan tas for gitt, i det minste ikke for de språktrekkene vi har sett på her. Som enkelte forskere har pekt på (og som de fleste av oss vel kjenner til): I overgangen fra for eksempel ungdomstida til voksenlivet, en fase av livet der man kanskje får barn, begynner i jobb, og mange flytter på seg, kan en fort havne i situasjoner der andre sosiale normer for hva som er ’korrekt språkbruk’, gjør seg gjeldende enn i ungdomsgjengen. Og kan hende endrer man litt på språket sitt også når man etter vel 40 år i arbeidslivet, der man kanskje møter klienter eller underviser elever hver dag, begynner pensjonisttilværelsen? De sosiale kontekstene en befinner seg i da, vil i det minste mest sannsynlig endres radikalt, muligens ledsaget av endringer i måten man bruker språket på.

Så hvordan ville Labov og kollegene hans klart seg som dialektetterforskere ved en bombetrussel på norsk? Vel, hvis noen hadde ringt inn en melding om at en «kjempestor/sjempestor» bombe skal gå av, er det i det minste ikke lett å vite om vedkommende er fra Stavanger eller Bergen! Men kanskje er det andre språktrekk i disse dialektene som er mer avslørende, og lite formbare gjennom livet, som Labov og co. kunne frikjent i retten?

Vil du vite mer?

Hvis du vil lese mer om sosiolingvistikk, kan du se i boka som heter Sociolinguistic theory fra 1996 (skrevet av Jack Chambers), særlig sidene 177–185.

Bombesaken med Prinzivalli står det om i de to bøkene Principles of Linguistic Change (Labov 1994, side 110–111) og Introducing Sociolinguistics (Mesthrie m.fl. 2004, side 105–107) og i en avisartikkel fra  Los Angeles Times, 8. juli 1985).

De to sosiolingvistene Gillian Sankoff og Hélène Blandeau har også skrevet om hvordan språket kan variere gjennom livet, med utgangspunkt i kanadisk fransk, i en artikkel som heter Language change across the lifespan: /r/ in Montreal French (Sankoff og Blandeau 2007).

Hvis du vil vite mer om hvordan dialektene på Vestlandet har endret seg siste 100 årene, kan du se på disse masteroppgavene, som alle er nevnt i teksten: Villanger 2010, Aasen 2011 og Nornes 2011). Kristine Nymark Aasen har også skrevet et tidligere Språkprat-innlegg om masteroppgaven sin: «Er siddisen på veg til å bli ein «vanleg» vestlending?».

Et Språkprat-innlegg, skrevet av Maria-Rosa Doublet, om sammenfallet mellom sj- og kj-lyden finner du her.