Kjært barn har mange navn, og sammenfallet mellom kj-lyden og sj-lyden er kanskje et slikt barn. Voksengrupper av foreldre og lærere har i årrekker forsøkt å rette på de nye generasjonene med skremselshistorier om den viktige forskjellen på et kjede og en skjede. Men hva gjør slike skremselshistorier når språkbrukerne ikke kan høre forskjellen mellom kj-lyden og sj-lyden?

Av Maria-Rosa Doublet, høgskolelektor ved Høgskolen i Bergen

Skjønt var det ikke i ørene til de unge språkforskerspirene fra Universitetet i Bergen (UiB) på 70-tallet, da de reiste rundt i den nye storkommunen Bergen for å gjøre lydopptak av bergensungdommen. Da oppdaget de at tenåringene byttet om på sj- og kj-lyden. Som tittelen til Stig Helge Johannessens artikkel fra 83, «Om skjendisar og chipsreiarar (…)», signaliserer, blandet tenåringene lydene sammen i begge retninger.1 De brukte altså både sj-lyden for kj-lyden (skjendisar) og kj-lyden for sj-lyden (chipsreiarar). I språkmiljøet i Bergen fleipes det om at styggedommen, dette lydlige ugresset, fant sin første grobunn i Fyllingsdalen på 70-tallet, kanskje som det første stedet i Norge. Om det stemmer at denne «talefeilen» startet her, vet vi faktisk ikke.

En generasjon senere gjorde jeg nye lydopptak i regi av forskningsprosjektet Dialektendringsprosessar på UiB til to masteroppgaver i to bydeler, Bergenhus og Fana, og undersøkte nærmere denne lydendringen.2 Undersøkelsene ble gjennomført i tre aldersgrupper og viser – med ganske stor sikkerhet – at bergensere i disse bydelene født etter 1995 bruker sj-lyden i alle ord som tidligere ble uttalt med kj-lyden. I dag er det dessuten sj-lyden som er den kollektive normen. Både ord med sj-lyden, som sjokolade, og ord med kj-lyden, som kylling, uttales derfor begge med sj-lyden.

De fleste språklige endringer går stille i dørene. Det er gjerne først når en språkendring er avsluttet og endringen er et faktum, at språkbrukerne oppdager den. Grunnen til dette er at endringene skjer gradvis. Når vi snakker sammen i hverdagen, er vi lite presise i uttalen vår. Det er de færreste av oss som klarer å produsere to helt like eksemplarer av en lyd i naturlig tale. Snakker vi med høyt tempo, hopper vi dessuten gjerne over ord, og ord slukes. For eksempel er det lett for å si vettkje i stedet for vet ikkje. Konsentrasjonen vår går med på å oppfatte innholdet i det som blir sagt, så vi legger lite merke til slike små «uttalefeil». Men det er nettopp disse feilsnakkingene som kan bli utgangspunktet for større språklige endringer.

Fordi vi ofte oppdager språkendringer først etter at de har skjedd, er det svært vanskelig å slå fast hvem som stod bak det første tilfellet av det nye uttaletrekket. En første persons første tilfelle av sj-lyd for kj-lyd kan godt ha blitt rettet på, og personen har så kvittet seg med «talefeilen». Grobunnen for en varig språkendring hos et individ oppstår først når ingen lenger korrigerer «feilen». Repetisjoner av den nye uttalen skjer da oftere og oftere, og til slutt kan det bli en språklig vane hos språkbrukeren å bruke sj-lyd for kj-lyd.

Men det at en språkbruker får en ny språklig vane, fører ikke nødvendigvis til at andre språkbrukere overtar denne vanen. Svært vanlig er det at en språklig innovasjon stopper med den ene språkbrukeren. Gjør den det, isoleres den til én person, og den nye uttalen blir da regnet som en talefeil i stedet for en språklig innovasjon.

Vi kan først snakke om at det har startet en endringsprosess med den nye uttalevarianten når andre språkbrukere også har begynt å bruke den. Først er det kanskje bare én til som bruker sj-lyd der man tradisjonelt har hatt kj-lyd. Er det to språkbrukere som sier sjole, vil det bli enda lettere for at en tredje språkbruker også begynner å si sjole. Når tre språkbrukere bruker den nye uttalevarianten, vil det igjen ha en større påvirkningskraft på en fjerde språkbruker, osv. Spredningstempoet øker dermed etter hvert. Ut fra dette har forskere funnet at språkendringsprosesser har en utviklingslinje som likner på en s-kurve.

Når en språkendringsprosess er gjennomført, kalles det for en vellykket språkendring. Hva som gjør at en slik prosess lykkes, er vanskelig å si helt konkret. Flere årsaksfaktorer kan være med på å forklare hvorfor utfallet blir som det blir. Vi kan skille mellom to typer faktorer: ytre krefter, altså sosiale faktorer, og indre krefter, altså faktorer i språket selv.

Ser vi på de indre kreftene i utviklingen fra kj-lyd til sj-lyd, kan språkendringen kanskje forklares med at sj-lyden er enklere å uttale enn kj-lyden. Dette viser seg også ved at kj-lyden har vært en lyd barn har lært seinere enn sj-lyden. I tillegg kan vi også forsøke å forstå endringen som et resultat av at det faktisk er relativt få ord som blir skilt med disse to lydene, for eksempel substantivet skjære og adjektivet kjære.

Ser vi heller på språkendringen fra et ytre perspektiv, altså om det finnes sosiale faktorer som kan forklare den, er det vanskeligere å gi fornuftige svar på hvorfor den skjedde. Det vi vet om Bergen, er at sammenfallet begynte å spre seg på cirka samme tid i ulike ungdomsgrupper i byen. Det var ikke særlige forskjeller mellom ungdommer med ulikt kjønn eller ulik sosial tilhørighet.4

Spredning av nye språkendringer skjer fra enkeltmennesket til gruppen, og blir slik en del av gruppens normer. Å vise gruppetilhørighet er enormt viktig for mennesket, og dette er noe vi i stor grad viser med språket. Hvor sterk en språkendring kan virke som gruppenorm, kan forklares når barn som i utgangspunktet kan skille mellom kj-lyden og sj-lyden, har gått over til å bruke sj-lyden for kj-lyden i ungdomsårene. De har da tatt et bevisst valg om å følge gruppens norm. Lydsammenfallet har dermed i større grad vært et sosialt fenomen enn et uttaleproblem.

Når vi så i 2016 møter barn, ungdom og voksne som ikke kan høre forskjell på kj- og sj-lyden, kan vi si at endringen er vellykket. Lydsammenfallet forsvinner ikke ut av språket når ungdommene blir voksne, men følger dem inn i voksenverdenen og blir akseptert som språklig norm der også. Resultatet er at den nye generasjonen av ungdommer i Bergen har mistet en lyd, kj-lyden i dialekten. Kaosperioden fra 70-tallet har lagt seg, normen er etablert, og skjønt er det, for språket kan ikke kontrolleres.

Vil du vite mer?

Mine tall kommer fra lydfiler som er samlet inn til forskningsprosjektet Dialektendringsprosessar ved Universitetet i Bergen. Du kan lese mer om prosjektet og resultatene her.

Det eldre talemålsprosjektet fra Universitetet i Bergen het Talemål i Bergen. I forbindelse med prosjektet ble det gitt ut en hefteserie med ulike artikler. Stig Helge Johannessen sin artikkel finner du i hefte nummer 1. Noen av heftenumrene finner du digitalt på nasjonalbiblioteket, se her.

Se ellers konkrete referanser nedenfor til de artiklene som jeg har vist til underveis i blogginnlegget.

[1] Kilde: Johannessen, Stig Helge. (1983). Om ‘skjendisar’ og ‘chipsreiarar’. Bruken av sje-lyd og kje-lyd i bergensmålet. I Sandøy, Helge (red.), Talemål i Bergen. (5–28). Bergen: Nordisk institutt, Universitetet i Bergen.

[2] Kilde: Sandøy, Helge, Ragnhild Lie Anderson & Maria-Rosa Doublet. (2014). The Bergen dialect splits in two. I Braunmüller, Kurt, Steffen Höder & Karoline Kühl (Red.), Stability and Divergence in Language Contact – Factors and Mechanisms. (239-263). Amsterdam/Philadelphia: John Benjamins Publishing Company.

[3] Kilde: Chambers, J. K. og Peter Trudgill. (1980). Dialectology. Cambridge University Press. Cambridge

[4] Kilde: Johannessen, Stig Helge. (1983). Om ‘skjendisar’ og ‘chipsreiarar’. Bruken av sje-lyd og kje-lyd i bergensmålet. I Sandøy, Helge (red.), Talemål i Bergen. (5–28). Bergen: Nordisk institutt, Universitetet i Bergen.