Blir du lei ullent politikerspråk fylt med garderinger og forbehold? I så fall er du ikke alene. Men det viser seg at det ikke bare er politikere som snakker sånn. Dette er et vanlig språklig fenomen. Det er til og med vanlig med “skjulte forbehold” – man sier noe samtidig som man signaliserer at man ikke helt står for det.

Av Erik Andvik, førsteamanuensis i  lingvistikk ved Universitetet i Bergen

I alle språk finnes det uttrykk som brukes til å moderere eller ta forbehold om et utsagn. På engelsk kalles et slikt uttrykk for en hedge. Ordet betyr egentlig “hekk”: et gjerde av busker eller trær som hegner om eller beskytter noe.  Verbet to hedge brukes med overført betydning om å sikre seg eller gardere seg. Et eksempel på dette er at to hedge ones bets betyr å gardere seg mot risiko. Med en språklig hedge sikrer man seg mot å bli tatt for å si noe feil. Eksempler på noen norske hedger er uttrykk som: Jeg tror…, Det er mulig at…, sannsynligvis, trolig, kanskje o.l.

Alle hedgene ovenfor opererer på det semantiske nivået, de endrer altså betydningen til en setning. Andre hedger kan sies å operere på det kommunikative nivået (også kalt pragmatisk eller performativt nivå). Disse uttrykkene endrer ikke den semantiske betydningen til setningen, men signaliserer derimot talerens holdning til ytringen. Et eksempel på norsk er uttrykket: Jeg holdt på å si… Vi kan se at dette uttrykket mangler semantisk betydning, for den semantiske betydningen ville jo vært at taleren lar være å si noe som de da nettopp sier i resten av setningen – en umulig motsigelse! Betydningen av uttrykket er dermed ikke semantisk, men kommunikativ. Taleren ønsker å formilde eller “myke opp” utsagnet litt. Man vil fortsatt si det man sier, men man signaliserer at man ikke vil være for bastant. Man kommer med et utsagn samtidig som man,  jeg holdt på å si…, trekker det litt tilbake (som jeg nettopp gjorde i denne setningen!). Noen lingvister har kalt dette fenomenet for covert (skjult) betydning. Med bruken av skjult betydning kan vi si én ting, samtidig som vi lurer inn en antydning som motvirker eller formilder det vi sier.

Slike kommunikative hedger har sitt opphav i vanlige uttrykk med semantisk betydning, men de har utviklet en ny bruk som har mistet sin semantiske betydning og fått en ren kommunikativ funksjon. Parallelt med denne semantiske endringen skjer det ofte en fonologisk reduksjon: Uttrykket blir forkortet eller komprimert. For eksempel reduseres Jeg holdt på å si til hoppåsi.  Ofte fortsetter den vanlige semantiske bruken av et uttrykk å eksistere i språket ved siden av den rene kommunikative bruken. Dette kan vi se ved å sammenligne disse to setningene:

1. Hun er lærer liksom moren.
2. Han klarte liksom ikke å holde opp.

I setning 1 har liksom en bokstavelig semantisk betydning: lik / på samme måte som. I setning 2 derimot har liksom en kommunikativ funksjon. Effekten av ordet liksom i setning 2 er sammensatt, men vi kan se at utsagnet blir mindre bastant enn det ville vært uten ordet. At setning 1 og 2 inneholder forskjellige varianter av liksom, gjenspeiles i syntaktisk og fonologisk adferd: I setning 2 kan liksom bli redusert (f.eks. til lissom) og også flyttes til andre setningsposisjoner (f.eks. til slutten av setningen.) Den semantiske liksom-varianten i setning 1 kan derimot hverken reduseres eller flyttes. Det blir ofte sagt at lissom som i setning 2 har “ingen betydning” og derfor ikke burde brukes. Men om uttrykket ikke har noen semantisk betydning, så har det allikevel en kommunkativ funksjon.

Den norske modalpartikkelen nok er et annet eksempel på en kommunikativ hedge:

3. Mormor har nok husket julegavene.

Når vi skal forklare denne partikkelen for ikke-norsktalende, sier vi gjerne at partikkelen nok betyr det samme som sannsynligvis:

4. Mormor har sannsynligvis husket julegavene.

Men selv om både nok og sannsynligvis uttrykker usikkerhet, er det her én viktig forskjell: Adverbet sannsynligvis i setning 4 endrer den semantiske betydningen til setningen, mens partikkelen nok i setning 3 endrer den kommunikative effekten uten å endre den semantiske betydningen. Dersom mormor glemmer å ta med seg julegavene, kan vi for setning 3 si at taleren tok feil. Men dette kan vi ikke gjøre for setning 4. Da kan taleren forsvare seg med å si: “Jeg sa bare sannsynligvis!” Dette er fordi setning 3 med nok sier ikke at situasjonen er usikker, den signaliserer bare at taleren er usikker.

Engelsk har ikke modalpartikler. Men engelsk kan skape noe av den samme hedge-effekten med bruken av intonasjonsmønstre. Tenk deg følgende dialog:

Jane:   How was your vacation?

Harry:   It was good.

Harry kan bruke det vanlige intonasjonsmønstret i engelsk: et kjapt fall i tonen på ordet good. Dette ville forstås som et vanlig utsagn. Alternativt kan Harry si ordet good med en langsom stigning i intonasjonen. Dette ville gi inntrykk av at han er litt betenkt. Ferien var god, men det var noe som ikke var helt 100 % ved den. For begge varianter er den semantiske betydningen av setningen den samme, at ferien var god. Som med norske modalpartikler har heller ikke intonasjonsmønstre i engelsk noen effekt på sannhetsinnholdet til setningen. Når Harry bruker et intonasjonsmønster som signaliserer at ferien kanskje ikke var så bra, kan ikke Jane si: “Du sa at ferien din ikke var bra.” Hun kan bare si: “Det hørtes ut som om ferien din ikke var så bra.”

Der norsk bruker modalpartikler og engelsk bruker intonasjonsmønstre, har andre språk helt andre måter å lage en kommunikativ hedge på. Det bhutanesiske språket tshangla bruker en spesiell konstruksjon som ikke ligner på noe vi har i norsk eller engelsk. Eksemplene nedenfor viser hvordan de gjør det. Tshangla-teksten er på første linje. Under denne står betydningen av hvert ord eller affiks. Nederst står en fri oversettelse.[1]

a)	Roki	lai	a-lu-ta	a-na.
	Han	arbeid	gjøre-PTS-ta	gjøre-PRES

‘Han jobber.’ (antydning: ‘… men har ikke særlig mye peiling på hva han gjør …’)

b)	Ro-ki	lam-pu-ta	lam-la.
	Han	studere-PTS-ta	studere-PRES

‘Han studerer.’ (antydning: ‘… men lærer ikke særlig mye …’)

c)	Changpu	za-lu-ta	za-wa.
	frokost	spise-PTS-ta	spise-PRET

‘Jeg spiste frokost.’ (antydning: ‘… men det var ikke særlig mettende …’)

(d)	Di-lu-ta	di!
	gå-PTS-ta	gå

‘Bare gå!’ (antydning: ‘… men jeg er ikke sikker på at det er lurt…’)

Som vi ser fra oversettelsene, er den kommunikative effekten av denne konstruksjonen at selv om selve setningen er sann, så er det likevel noe ved den som taleren ikke helt står inne for.

I dette innlegget har vi sett at ulike språk bruker ulike former for kommunikative hedger: uttrykk som formilder den kommunikative effekten uten å endre setningens betydning. Det er altså ikke bare politikere som har behov for å bruke skjulte garderinger og forbehold. Det å kunne si noe samtidig som man tar litt avstand fra det er visst noe som er allment nyttig for menneskelig kommunikasjon.

Vil du vite mer?

Vil du vite mer om norske modalpartikler (da, jo, nok, vel, nå) og kommunikativ betydning, kan du lese denne teksten: Andvik, Erik 1992. «A pragmatic analysis of Norwegian modal particles». Publications in Linguistics. Vol. 113. Dallas: Summer Institute of Linguistics and the University of Texas at Arlington.

Vil du lese mer om de engelske hedgene kinda og sorta, som ligner veldig på bruken av liksom på norsk, kan du lese Paul Kay (1984) «The kind of/Sort of construction», Proceedings of the Tenth Annual Meeting of the Berkeley Linguistics Societ, s. 157–171.

Eller vil du lese om en engelsk hedge som har kommet inn i norsk? Signe Nilssen har skrevet en masteroppgave om –ish og en lettlest artikkel om samme tema i Språknytt.

Ble du nysgjerrig på språket tshangla som de snakker i Bhutan? Tshangla-siden på Wikipedia er en god plass å begynne. Min bok A Grammar of Tshangla er tilgjengelig i fulltekst som e-bok fra UB og de fleste andre bibliotek.

Språk har også gode muligheter for å forsterke det man sier. Les om forsterkende forledd på norsk i Språkprat-innlegget «Alle gjorde det så skambra» av Thorsteinn G Indridason og på tysk i Språkprat-innlegget «Die Monstermasten! Hundserbärmlich eller affentittengeil? Om forsterkende forledd i tysk» av Kjetil Berg Henjum.

[1] Forklaring til de spesielt interesserte: Verbet i setningen gjentas, den siste forekomsten av verbet får det vanlige bøyningssuffikset for tempus og aspekt (PRES/PRET), og den første forekomsten av verbet får partisippbøyning (PTS) og et spesielt affiks ‘-ta’.