Kor mykje eller kor lite må æ forandre i ei setning før du les det som dialekt, og koffør skriv æ sånn? I denna språkpraten skriv æ om de som skriv på dialekt, særlig på sosiale medium. Men nei, æ skal ikkje skrive resten av teksten på dialekt? Og koffør ikkje det, ska tru?
Av Geir Bakkevoll, stipendiat i norsk ved Høgskulen på Vestlandet
Du står kanskje bak eitt eller fleire av dei nærmare 54 000 000 søka som blei gjorde i Bokmålsordboka og Nynorskordboka i fjor? Har du i så fall lagt merke til at ordbøkene har med ord som amtmanninne og aftentrekning, men ikkje hipster og flatskjerm? Dei inneheld mykje gammalt og lite nytt. Det er på tide med ei oppdatering, og denne språkpraten handlar om korleis me jobbar med revisjonen av ordbøkene.
Av Bente Selback, redaktør i revisjonen av Bokmålsordboka og Nynorskordboka ved Universitetet i Bergen
Hadde vi hatt problem med å snakke med informantane hans Ivar Aasen? Språket forandrar seg jo så mykje, og særleg gjer dialektane det – blir det sagt. Slike påstandar kan testast.
Av Helge Sandøy, professor emeritus ved Universitetet i Bergen
I Noreg er det eit politisk mål å sikre at alle innvandrarar får ei god norskopplæring. Tilstrekkelege norskferdigheiter er avgjerande for å bli integrert i det norske samfunnet, men den norske språksituasjonen med to likestilte målformer opnar opp for eit viktig spørsmål. Kva slags norsk skal innvandrarane lære først: bokmål eller nynorsk? I dette innlegget skal vi sjå nærare på kva nokre innvandrarar i nynorskkommunar meiner om denne problemstillinga.
Av Birgitte Fondevik og Hilde Osdal, førstelektorar i norsk ved Høgskulen i Volda
I jakta på gode måtar å arbeide med opplæring i nynorsk som sidemål har mange lærarar og elevar prøvd å bruke nynorsk som bruksspråk i norskfaget. Med nynorsk som bruksspråk lar ein sidemålet få vere undervisningsspråk medan ein arbeider med ulike faglege emne, utan at ein tematiserer at dette er nynorskopplæring. I dette innlegget får du døme på ein slik arbeidsmåte i nynorsk som sidemål.
Av Kristin Kibsgaard Sjøhelle, førsteamanuensis i norskdidaktikk ved Høgskulen i Volda
Det særmerkte med språksituasjonen i Noreg er ikkje at vi har fleire offisielle språk. Slik er det til dømes også i Sveits, der både tysk, fransk og italiensk er offisielle språk. Det særmerkte er at norsk skriftspråk har to offisielle målformer, nynorsk og bokmål, som båe har stor valfridom når det gjeld staving og bøying, og som dermed kan bli temmeleg like kvarandre. I dette innlegget skal vi først sjå kort på kvifor vi har fått denne særmerkte språksituasjonen, før vi skal sjå nærmare på korleis valfridomen i den offisielle norma for nynorsk blir brukt i faktiske tekstar.
Av Stig J. Helset, førsteamanuensis i norsk språk ved Høgskulen i Volda
De fleste har erfaring med å lære seg å skrive på et nytt språk, og vet hvor komplisert det kan være. Mange nye ord og grammatiske strukturer skal læres. Samtidig handler det å bli en skriver på et nytt språk også om å finne sin stemme og bli del av en ny tekstkultur. En elev jeg snakket med om hvordan det var å lære å skrive på norsk som andrespråk, beskrev opplevelsen sin slik: «Jo, det er min stemme. Men det er noen andre som sa det». Dette innlegget handler om hvordan andrespråksskrivere utvikler en stemme og blir del av en ny tekstkultur på et nytt språk.
Av Ingri Dommersnes Jølbo, førsteamanuensis i norsk ved Høgskolen i Oslo og Akershus
Selfie har blitt et etablert begrep og et kjent populærkulturelt fenomen de siste årene. ‘Alle’ tar selfier. Front-face-kameraer som er integrert i blant annet smarttelefoner, gjør det enkelt å ta gode bilder av seg selv, og på sosiale medier kan man dele bildene med andre globalt. Men har du tenkt på at selfier kan være mer enn bilder, ved at de også kan uttrykke noen underliggende holdninger og verdier? I denne språkpraten får du lese mer om hva slags kommunikasjon og hvilke språklige handlinger som ofte kommer til uttrykk i selfier.
Av Linda V. M. Undrum, leksikograf i Kunnskapsforlaget
Hvem kunne lese og skrive runer i middelalderens Norge? Det finnes ulike meninger om hvor utbredt runekyndigheten kan ha vært i samfunnet. Ofte blir det lagt vekt på at runer utgjorde skriften til vanlige folk, mens latinskriften ble brukt av de lærde. Men hva med middelalderens kvinner? Kunne de lese og skrive runer? Dette emnet er med på programmet til konferansen «Women’s Literary Culture and the Medieval Canon» som foregår ved Universitetet i Bergen 22.–24. juni 2017.
Av Kristel Zilmer, førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet
For å legge særlig vekt på det vi sier, kan vi blant annet bruke forsterkende ord (sykt, pinadø) og forsterkende forledd. I dette innlegget skal jeg se nærmere på forsterkende forledd som skam- i skambra og sammenligne de med samsvarende selvstendige ord (skam).
Av Thorsteinn G Indridason, førsteamanuensis i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Bergen
sprakprat.no 