Kategori: Skriftspråk

Bokmål eller nynorsk? – Norskopplæring for innvandrarar i nynorskkommunar

I Noreg er det eit politisk mål å sikre at alle innvandrarar får ei god norskopplæring. Tilstrekkelege norskferdigheiter er avgjerande for å bli integrert i det norske samfunnet, men den norske språksituasjonen med to likestilte målformer opnar opp for eit viktig spørsmål. Kva slags norsk skal innvandrarane lære først: bokmål eller nynorsk? I dette innlegget skal vi sjå nærare på kva nokre innvandrarar i nynorskkommunar meiner om denne problemstillinga.

Av Birgitte Fondevik og Hilde Osdal, førstelektorar i norsk ved Høgskulen i Volda

Les mer «Bokmål eller nynorsk? – Norskopplæring for innvandrarar i nynorskkommunar» →

0

Nynorsk språkbad eller språkdusj i sidemålet?

I jakta på gode måtar å arbeide med opplæring i nynorsk som sidemål har mange lærarar og elevar prøvd å bruke nynorsk som bruksspråk i norskfaget. Med nynorsk som bruksspråk lar ein sidemålet få vere undervisningsspråk medan ein arbeider med ulike faglege emne, utan at ein tematiserer at dette er nynorskopplæring. I dette innlegget får du døme på ein slik arbeidsmåte i nynorsk som sidemål.

Av Kristin Kibsgaard Sjøhelle, førsteamanuensis i norskdidaktikk ved Høgskulen i Volda

Les mer «Nynorsk språkbad eller språkdusj i sidemålet?» →

0

Tilhøvet mellom offisielle normer og faktisk språkbruk i nynorsk

Det særmerkte med språksituasjonen i Noreg er ikkje at vi har fleire offisielle språk. Slik er det til dømes også i Sveits, der både tysk, fransk og italiensk er offisielle språk. Det særmerkte er at norsk skriftspråk har to offisielle målformer, nynorsk og bokmål, som båe har stor valfridom når det gjeld staving og bøying, og som dermed kan bli temmeleg like kvarandre. I dette innlegget skal vi først sjå kort på kvifor vi har fått denne særmerkte språksituasjonen, før vi skal sjå nærmare på korleis valfridomen i den offisielle norma for nynorsk blir brukt i faktiske tekstar.

Av Stig J. Helset, førsteamanuensis i norsk språk ved Høgskulen i Volda

Les mer «Tilhøvet mellom offisielle normer og faktisk språkbruk i nynorsk» →

Å bli en skriver på et nytt språk

De fleste har erfaring med å lære seg å skrive på et nytt språk, og vet hvor komplisert det kan være. Mange nye ord og grammatiske strukturer skal læres. Samtidig handler det å bli en skriver på et nytt språk også om å finne sin stemme og bli del av en ny tekstkultur. En elev jeg snakket med om hvordan det var å lære å skrive på norsk som andrespråk, beskrev opplevelsen sin slik: «Jo, det er min stemme. Men det er noen andre som sa det». Dette innlegget handler om hvordan andrespråksskrivere utvikler en stemme og blir del av en ny tekstkultur på et nytt språk.

Av Ingri Dommersnes Jølbo, førsteamanuensis i norsk ved Høgskolen i Oslo og Akershus

Les mer!

#Selfie – en sammensatt tekst

Selfie har blitt et etablert begrep og et kjent populærkulturelt fenomen de siste årene. ‘Alle’ tar selfier. Front-face-kameraer som er integrert i blant annet smarttelefoner, gjør det enkelt å ta gode bilder av seg selv, og på sosiale medier kan man dele bildene med andre globalt. Men har du tenkt på at selfier kan være mer enn bilder, ved at de også kan uttrykke noen underliggende holdninger og verdier? I denne språkpraten får du lese mer om hva slags kommunikasjon og hvilke språklige handlinger som ofte kommer til uttrykk i selfier.

Av Linda V. M. Undrum, leksikograf i Kunnskapsforlaget

Les mer!

Middelalderkvinner og runekunnskap

Hvem kunne lese og skrive runer i middelalderens Norge? Det finnes ulike meninger om hvor utbredt runekyndigheten kan ha vært i samfunnet. Ofte blir det lagt vekt på at runer utgjorde skriften til vanlige folk, mens latinskriften ble brukt av de lærde. Men hva med middelalderens kvinner? Kunne de lese og skrive runer? Dette emnet er med på programmet til konferansen «Women’s Literary Culture and the Medieval Canon» som foregår ved Universitetet i Bergen 22.–24. juni 2017.

Av Kristel Zilmer, førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet

Les mer!

«Alle gjorde det så skambra»

For å legge særlig vekt på det vi sier, kan vi blant annet bruke forsterkende ord (sykt, pinadø) og forsterkende forledd. I dette innlegget skal jeg se nærmere på forsterkende forledd som skam- i skambra og sammenligne de med samsvarende selvstendige ord (skam).

Av Thorsteinn G Indridason, førsteamanuensis i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Bergen

Les mer!

Vanskelege ord i vanskelege tider

I 2015 døydde det 40.727 personar i Noreg, om lag like mange som året før, og som i resten av åra mellom 2004 og 2014. Det vil seie at det til ei kvar tid er ei stor mengde arvingar i landet. Alle vil på eit tidspunkt bli arving, dersom dei lever lenge nok. For mange er det å bli arving, og vere den som skal syte for å gjennomføre eit økonomisk oppgjer etter den avdøde, ei påkjenning. Ikkje minst fordi det kan vere svært vanskeleg å forstå kva det faktisk går ut på, til dømes kva rettar og plikter det medfører. Styresmaktene gir hjelp, men det er ikkje lett når hjelpa kjem i eit uforståeleg språk.

Av Elin Espe Stensvand, master i nordisk språkvitenskap.

Les meir!

Klarspråk i brev fra stat og kommune

Språket i stat og kommune skal være utvetydig og klart. Du som privatperson og mottaker skal finne den informasjonen du trenger, forstå den informasjonen du får, og kunne bruke informasjonen til det formålet den er gitt. Men språket i offentlige brev er langt fra alltid slik. Hva kjennetegner dårlig kommunikasjon i brev fra for eksempel helsevesenet, og hvordan kan man med enkle virkemidler unngå slike problemer?

Av Lydia Eidsnes, master i nordisk språkvitenskap

Les mer!

0

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑