Norsk rettskriving er relativt rett fram. Likevel fins det en del lydstridige ord. Det er ikke alltid at en kan slutte seg til hva som er rett skrivemåte, hvis en utelukkende baserer seg på uttalen. Det er fordi den normerte rettskrivinga i noen tilfeller gjenspeiler ordenes opphav. Vi skal nå på jakt etter språkhistoriske spor i moderne norsk rettskriving.

Av Ugnius Vizgirda Mikučionis, førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet, campus Bergen

I denne språkpraten diskuterer vi noen likheter og forskjeller mellom norrønt og moderne norsk innen rettskriving og uttale. Her skal vi begrense oss til såkalt normalisert norrøn rettskriving. Du kan lese mer om hva denne termen betyr, og om ulike typer utgaver av norrøne tekster i denne språkpraten. Vi tar utgangspunkt i dette korte utdraget fra Harald hårfagres saga på norrønt og dets oversettelse til moderne norsk: 

Vi ser at norrønt har noen bokstaver som ikke fins i det norske alfabetet: <þ> (þat, þykkir), <ð> (Gyða, með) og <ǫ> (af Hǫrðalandi, nǫkkur). Dessuten er det et aksentliknende tegn over noen av vokalene, for eksempel <á>, <é>, <í> og <ó> (svá, sér, sín, dóttir).

  

Bokstavene <þ> og <ð> står for henholdsvis den ustemte og den stemte lyden som på engelsk blir skrevet med <th>, for eksempel i think og there. (Forskjellen mellom ustemte og stemte lyder ligger i at stemmebåndene vibrerer når vi uttaler stemte lyder.) Disse to lydene finnes ikke lenger i norske talemål. Den ustemte þ-lyden har i mange tilfeller blitt til en t-lyd, som i verbet þykkja, som svarer til norsk tykke ‘mene, synes’, jamfør ord som samtykke og omtykt. Andre eksempler på overgangen þ til t kan være þak ‘tak’, þing ‘ting’, þungr ‘tung’ og þrír ‘tre (tallet 3)’. Men i visse tilfeller har þ-lyden blitt til en /d/. Dette gjelder først og fremst korte ord som i en sammenhengende tale ofte vil uttales trykklett: þar > der, þá > da, þeir > de. De to første ordene er adverb og det siste et pronomen. I setninga þat þykki mér undarligt (‘det tykkes meg underlig’) ser vi eksempel på både overgangene þ til d og þ til t.

Den stemte ð-lyden, derimot, har i talt norsk som regel falt bort. Men vi skriver ord og jord, og med og ved, med en <d>, selv om vi ikke uttaler noen /d/ i disse ordene. De tilsvarende norrøne ordene var henholdsvis orð [orð], jǫrð [jͻrð], með [með] og viðr [wiðr]. Denne såkalte «stumme» <d>‑en som vi i dag skriver i slike ord, er et slags minne etter den ð-en som en gang var der. 

Bokstaven <ǫ>, som gjerne blir kalt «o med kvist», stod for en lyd som ikke lenger finnes i språket vårt. Det var en slags åpen å-lyd. Denne lyden er beskrevet i Første grammatiske avhandling, som er et verk fra ca. midten av 1100-tallet der det ble foreslått et alfabet tilpasset datidens norrønt, slik at bokstavene representerte språklydene på mest mulig entydig måte. Forfatteren av verket beskrev uttalen av <ǫ> som en mellomting mellom a og å. Med lydskrift blir denne lyden vanligvis representert som /ͻ/. 

Det aksentliknende tegnet over vokalene, ´, viser i normalisert norrønt at vokalen er lang. Med lydskrift representerer man nå ofte lengde med kolon: [:]. For eksempel står bokstaven <é> i norrønt for en lang /e:/-lyd, som i ordene mér og sér, mens bokstaven <e> står for en kort /e/-lyd, som i ordene er, vera og hefir. I moderne norsk bruker vi ikke egne bokstaver for lange og korte vokaler. Motsetningen mellom lang og kort vokal kan i skrift bli uttrykt ved hjelp av enkelt og dobbelt konsonant, som i lese (lang /e:/) kontra lesse (kort /e/). Rett nok finnes det unntak. Hvordan uttales men? Det kommer an på om det er konjunksjonen men vi spør om (som i «ikke bare Bergen, men hele Vestlandet»), eller substantivet (et) men, som betyr ‘(kroppslig, helsemessig) skade’.

 

Denne forskjellen mellom måten vokallengde blir markert på i (normalisert) norrønt og moderne norsk skriftspråk, henger sammen med den såkalte kvantitetsomlegginga. Det var en prosess i den mellomnorske perioden (ca. 1350–1550) som førte til at trykktunge stavelser i moderne norsk som oftest enten består av en lang vokal etterfulgt av en kort konstant (som i stål), eller av en kort vokal og en lang konsonant (som i stått) (eller en konsonantgruppe, som i stolt, storm). Når man vet om den etterfølgende konsonanten er kort eller lang, kan man dermed slutte seg til om vokalen foran skal uttales lang eller kort.  

Det fantes ikke noen slik sammenheng mellom lengda (kvantiteten) på vokalen og konsonanten i norrønt. De trykktunge stavelsene kunne like godt inneholde en kombinasjon av kort vokal og kort konsonant, og lang vokal og lang konsonant. Derfor blir vokallengde markert i skrift i norrøne tekster, i hvert fall i utgaver som bruker normalisert rettskriving.  

En annen viktig forskjell mellom norrønt og norsk handler om forholdet mellom noen enkeltbokstaver og lydene de representerer. Dette gjelder spesielt bokstavene <u>, <o>, <ú> og <ó>. I normalisert norrøn rettskriving er det ofte et én-til-én-forhold mellom bokstav og lyd. Disse fire bokstavene står henholdsvis for lydene /u/, /o/, /u:/ og /o:/ i lydskrift. Her er det viktig at leseren er klar over at /u/ i lydskrift er den lyden de fleste norsktalende har i ord som ung, bukk og lomme, mens /o/ i lydskrift er lyden i komme, godt og gått.  

Den midtre rundete vokallyden /u:/, som vi har i uttalen av ord som lus og mus, oppstod først i den mellomnorske perioden som en konsekvens av en annen prosess som skjedde i den mellomnorske perioden, nemlig en kjedeforskyving av de lange bakre vokalene /ͻ:/, /o:/ og /u:/. Denne endringa gjorde at disse vokalene ble til henholdsvis /o:/, /u:/ og /u:/. Uttalen av ordene kål, stor og hus (norrønt kál, stórr og hús) kan brukes til å illustrere dette. Vi uttaler disse ordene som /ko:l/, /stu:r/ og /hu:s/, mens den norrøne uttalen var /kͻ:l/, /sto:r:/ og /hu:s/. Utviklinga av de tilsvarende korte vokalene var mye mer kompleks.  

Et tydelig eksempel på språkhistoriske spor i den moderne norske rettskrivinga er at bokstaven <o> i moderne norsk kan stå for både kort /u/, lang /u:/, kort /o/ og lang /o:/, jamfør hoste, stol, topp og sove. De tilsvarende norrøne ordene var hósta /ho:sta/, stóll /sto:l:/, toppr /top:r/ og sofa /sova/. Den lange /o:/-lyden i hósta utviklet seg først til en lang /u:/-lyd på grunn av kjedeforskyvinga og så til en kort /u/-lyd på grunn av kvantitetsomlegginga, ettersom lyden stod foran en konsonantkombinasjon. Den lange /o:/-lyden i stóll utviklet seg til en /u:/, men ble ikke forkortet siden det var konsonanten som ble kort da bøyningsendelsen falt bort. Den korte /o/-lyden i toppr forble uendret. Den korte /o/-lyden i sofa ‘å sove’ endret ikke kvalitet, men ble til en lang /o:/-lyd på grunn av kvantitetsomlegginga. 

Det «uryddige» forholdet mellom bokstav og lyd i moderne norsk henger sammen med det rettskrivingsprinsippet som i mange tilfeller ligger til grunn, nemlig det såkalte historisk-etymologiske prinsipp. Dette prinsippet innebærer at skriftbildet skal gjenspeile ordenes opphav, altså å skrive ordene mest mulig slik de ble skrevet tidligere. Og når vi i norsk i tillegg ikke skiller i skrift mellom lange og korte vokaler på den samme systematiske, konsekvente måten som i normalisert norrønt, blir forholdet mellom skriftbildet og uttalen temmelig komplisert.

Det historisk-etymologiske rettskrivingsprinsipp forklarer også hvorfor vi skriver hva og hver med en h selv om uttalen i mange dialekter i norsk er /va:/ og /væ:r/. Dette samme er tilfelle for gjøre og gjemme, til tross for uttalen /jø:rǝ/ og /jem:ǝ/, og hjemme og hjelpe til tross for uttalen /jem:ǝ/ og /jelpǝ/.

I teorien kunne vi ha valgt å legge et annet rettskrivingsprinsipp til grunn, nemlig prinsippet om at rettskrivinga skal gjenspeile dagens uttale, og skrive va, vær, jøre, jemme og jelpe. Legg merke til at ordet jemme i så fall ville vært tvetydig. Det ville tilsvare både det vi i virkeligheten skriver som gjemme og som hjemme! Svenskene har i noen tilfeller valgt å gjøre nettopp dette. Derfor skriver de ikke hv-, men bare v- i ord som vad, varje, vit og val (norsk: hva, hver, hvit, hval). I enkelte tilfeller har også vi valgt det samme, for eksempel når ordet valp (norrønt hvelpr) skrives uten h på norsk. Fram til 1959 skrev vi derimot hvalp på bokmål. Dette viser at ulike rettskrivingsprinsipper kan tilsi ulike løsninger, og den ene løsningen er ikke nødvendigvis bedre eller dårligere enn den andre.

Et siste aspekt ved forholdet mellom skriftbilde og uttale som vi skal omtale i denne språkpraten, er at moderne norsk har noen lyder som det ikke fins egne bokstavtegn for. Det gjør at disse lydene må skrives med ulike bokstavkombinasjoner.

En lyd som finnes i de fleste norske dialekter, er det vi kaller sj-lyden, som skrives /∫/ med lydskrift. Denne blir i moderne norsk skrevet enten som <sj>, <sk>, <skj>, <rs>, <ch>, <g>, <j>, <sch> eller som <sh>. Eksempler på dette har vi i ord som sjø, skip, skjold, verst, chic, generell, journalist, schwung og shake. Denne sj-lyden fantes ganske enkelt ikke i norrønt. I ord som skip og skjǫldr ble s og k (og j) uttalt hver for seg, som du kan se her i lydskrift: /skip/ og /skjͻldr/.

Kombinasjonen <rs> stod i norrønt for to konsonantlyder som begge ble uttalt hver for seg, som i ordene verst /werst/ og fyrst /fyrst/. I moderne norsk blir disse ordene uttalt som /væ∫t/ og /fø∫t/ eller /fy∫t/ i mange norske dialekter. Et unntak er at dette ikke er tilfelle i de fleste norske dialekter som har uvular uttale av <r>, som vi ofte kaller «skarre-r». I lydskrift blir denne lyden representert som /ʁ/ («skarre-r»), men den har ingen egen bokstav. Denne lyden kom neppe til Norge før på 1800-tallet.

Ordene chic, generell og journalist har vi lånt fra fransk, og skrivemåten gjenspeiler det franske opphavet. Schwung kommer fra tysk, der dette ordet betyr ‘sving’, mens shake er et lånord fra engelsk, som forresten er beslektet med norsk skake (norrønt skaka). En del andre språk har egne bokstaver som representerer denne lyden, som <š>, <ş> eller <ŝ>, men altså ikke norsk. 

En annen lyd som vi ikke har noen egen bokstav for, er det vi kaller kj-lyden, som skrives /ç/ med lydskrift. Den blir skrevet som <k>, <kj> eller <tj>: kysse, kjøtt, tjære. De tilsvarende ordene het kyssa /kys:a/, kjǫt /kjͻt/ og tjara /tjara/ på norrønt. Det var altså ingen /ç/-lyd i disse ordene: heller ikke den fantes i norrønt. Ordene ble uttalt rett fram: Ordet kyssa ble uttalt med en /k/, og /j/-en ble uttalt som en separat lyd i både kjǫt og tjara.

Når vi reagerer på at det i dag er mange språkbrukere som ikke lenger skiller mellom /∫/ og /ç/, som i skyss og kyss, kan det muligens være en trøst i å vite at begge disse lydene er innovasjoner som først oppstod etter norrøn tid.

Det skjuler seg altså en hel del spor etter ordenes opphav i moderne norsk rettskriving. I noen tilfeller ligger det hint om den gamle uttalen i norrønt i den moderne rettskrivinga (som i skrivemåten av ordene stol og sove). I andre tilfeller skinner det fremmede opphavet igjennom (som ved generell og shake). Å utforske skrivemåten, spesielt av lydstridige ord, kan bli som å dra på jakt etter språkhistoriske spor i rettskrivinga!

Vil du vite mer?

NDLA har en nettressurs om likheter og forskjeller mellom norsk og norrønt, som du finner her: «Norsk møter norrønt».

På Språkrådet sine nettsider kan du lese om bakgrunnen for at noen ord kan skrives på flere alternative måter på norsk. Språkrådet har dessuten utarbeidet Retningslinjer for normering av bokmål og nynorsk, som inneholder en oversikt over ulike normeringsprinsipper. En bokmålsversjon og en nynorskversjon av retningslinjene kan lastes ned på denne nettsiden. 

Utviklinga av språket i den mellomnorske perioden er beskrevet i mange språkhistoriebøker, for eksempel Norsk språkhistorie for lærarar, redigert av Ingvil B. Budal (2. utg., 2025, Fagbokforlaget), Språket som vart norsk: Språkhistorie frå urnordisk til 1800-talet av Ivar Berg (2019, Universitetsforlaget), firebindsverket Norsk språkhistorie, redigert av Helge Sandøy og Agnete Nesse (2016–2018, Novus forlag), Tekst i tid og rom: Norsk språkhistorie av Hildegunn Otnes og Bente Aamotsbakken (5. utg., 2017, Samlaget), Hovuddrag i norsk språkhistorie av Arne Torp og Lars S. Vikør (4. utg., 2014, Gyldendal akademisk) og Innføring i norsk språkhistorie av Agnete Nesse (2013, Cappelen Damm akademisk).