En del ord er svært like på tvers av språk. Likheten kan komme av at beslektede språk har nedarvet de samme ordene fra et felles grunnspråk. Slektskapsordene mor, far, bror, søster, sønn og datter er typiske arveord. I andre tilfeller kommer likheten av at ord har blitt lånt fra ett språk til et annet. I denne språkpraten ser vi nærmere på noen slektskapsord i et utvalg av språk i et «arv eller lån»-perspektiv.

Av Ugnius Vizgirda Mikučionis, førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet, campus Bergen

Hvilke likheter og forskjeller er det for slektskapsord i ulike språk, og kommer likhetene av arv eller lån? Nedenfor er det en tabell som viser slektskapsordene for mor, far, bror, søster, sønn og datter i ti ulike språk:

Det er iøynefallende at ord som betegner nære familierelasjoner, likner på alle disse språkene. Rett nok er det noen unntak, som når latin har tatt i bruk helt andre ord for sønn og datter, nemlig filius og filia. Men i det store og hele er likhetene åpenbare.

Disse likhetene er ingen tilfeldighet. Alle språkene i oversikten over tilhører den indoeuropeiske språkfamilien. Det vil si at de har utviklet seg fra et felles grunnspråk, det såkalte urindoeuropeiske språket, som trolig ble snakket mellom år 4500 og 2500 f.Kr. uten at vi vet det sikkert. Mange av slektskapsordene har røtter som går hele veien tilbake til dette grunnspråket.

Ingen kan vite med sikkerhet hvordan det urindoeuropeiske grunnspråket lød, men forskere har rekonstruert ikke så rent få ordformer ved å sammenlikne indoeuropeiske språk – både levende språk (språk som er i bruk) og døde språk (språk vi bare kjenner fra skriftlige kilder), som gotisk, norrønt, gammelprøyssisk og latin. Det er mer eller mindre enighet om at de urindoeuropeiske ordene for far, mor, bror, søster, sønn og datter må ha vært henholdsvis *pHtḗr, *méHtēr, *bʰréHtēr, *swésōr, *suHnús og *dʰugHtḗr.[i]

Likhetene i slektskapsord er noen ganger kamuflert av visse regelmessige lydendringer, som i sin tid skjedde i noen av de indoeuropeiske språkene, men ikke alle. (Å kamuflere betyr ifølge Bokmålsordboka «å gjøre vanskelig å oppdage eller kjenne igjen».) Et eksempel på slike regelmessige lydendringer er det som i faglitteraturen blir kalt Grimms lov, som skjedde med de germanske språkene i den indoeuropeiske språkfamilien:

•  De urindoeuropeiske lydene [p], [t] og [k] ble i germanske språk til henholdsvis [f], [þ] (tegnet þ står for den ustemte lyden vi f.eks. har i engelsk think) og [h].
• De urindoeuropeiske lydene [b], [d] og [g] ble i germansk til [p], [t] og [k].
• De aspirerte indoeuropeiske lydene [b^h], [d^h] og [g^h] mistet aspirasjonen og ble til [b], [d] og [g]. Aspirerte lyder betyr lyder med en tydelig hørbar h-liknende pustelyd etter, og denne pustelyden forsvant altså i disse lydene.

Et ord som kan brukes til å illustrere flere av endringene i Grimms lov, er hode / hovud. Hode het hǫfuð på norrønt og caput på latin. Den latinske ordforma har beholdt de indoeuropeiske konsonantene [k] (bokstaven c står nemlig for en k-lyd i latin), [p] og [t], mens den norrøne ordforma tilsynelatende har utviklet seg fra urgermansk *hafuþ-.

På grunn av Grimms lov begynner slektskapsordet for far med en f-lyd i alle de germanske språkene, her illustrert ved norsk, norrønt, tysk og engelsk: far, faðir, Vater og father. (Legg merke til at bokstaven v står for en f-lyd i tysk.)

Latin og de moderne romanske språkene – i likhet med pasjto og persisk – har derimot bevart den opprinnelige p-en man hadde i det urindoeuropeiske ordet *pHtḗr: pater (latin), padre (spansk og italiensk), plār (pasjto), pedar (persisk). Ordet pater, som kan bli brukt av norsktalende om en katolsk prest, er ganske enkelt et lånord fra latin og har dermed ikke gjennomgått samme endring fra p til f, og heller ikke fra t til þ. Også det litauiske ordet tėvas kan muligens stamme fra urindoeuropeisk *pHtḗr, eventuelt være en sammensetning av *pHtḗr ‘far’ og *awos ‘forfader, forgjenger’. I så fall har den indoeuropeiske p-en falt helt bort i dette tilfellet. Men opphavet til ordet tėvas er noe de lærde strides om.

Ordet for bror begynte på en aspirert [b^h] i urindoeuropeisk. Denne lyden ble til en vanlig b-lyd i mange av de indoeuropeiske språkene (inkludert de germanske), men i latin (og i romanske språk, som har utviklet seg fra latin) ble den til en f-lyd i framlyd (starten av ord). Dette forklarer forholdet mellom ord i tabellen ovenfor som bror, Bruder, brother, brolis, brat på den ene siden og frater, fratello, frere på den andre.

Både likhetene og de regelmessige forskjellene mellom slektskapsordene i tabellen ovenfor skyldes altså at ordene har utviklet seg fra de samme urindoeuropeiske ordformene, selv om utviklinga i noen tilfeller har gått i noe sprikende retninger i de ulike språkene. Slike ord kalles arveord. Det er de eldste ordene i språket vårt. I mange tilfeller finner vi historisk beslektede former i de andre språkene som har utviklet seg fra det indoeuropeiske grunnspråket, noe tabellen også viser.

Ligner så slektskapsordene i norsk på slektskapsord i språk som ikke er indoeuropeiske, for eksempel nordsamisk, tyrkisk, filipino eller (standard)arabisk? Dette får dere et bilde av i tabellen nedenfor:

Vi ser her at slektskapsordene i disse språkene er fullstendig ulike de tilsvarende ordene i norsk. Det er fordi disse språkene ikke er indoeuropeiske: Nordsamisk tilhører den uralske språkfamilien, tyrkisk den tyrkiske (eller den turkotatariske) språkfamilien, mens filipino hører hjemme i den austronesiske språkfamilien.

Rett nok minner det nordsamiske ordet for sønn, bárdni, om det norske ordet barn. Men denne likheten har en annen grunn, nemlig at det nordsamiske ordet er et gammelt lånord fra germansk. Likhet mellom ord på tvers av språk skyldes nemlig ikke alltid språkslektskap. Likheten kan også komme av at ord har blitt lånt fra ett språk til et annet.

Det er faktisk slik at svært stor (og uventet) likhet som oftest vil skyldes lån snarere enn slektskap. Eksempler på dette i norsk er slektskapsordene onkel, tante og kusine. Disse ordene er lånord i norsk. Ordene har røtter som går tilbake til latin, men vi har fått dem fra fransk, der de heter henholdsvis oncle, tante og cousine. Cousine gjenspeiler forresten de latinske ordene consobrinus/consobrina, som opprinnelig betød «mors søsters sønn/datter». Hadde det dreid seg om arveord, ville vi ventet at den franske k-lyden i ordet cousine svarte til en h i norsk og andre germanske språk. Når det ikke er tilfellet, kan vi konkludere med at kusine ikke kan være noe arveord i germanske språk. Dette stemmer også med det vi vet om norrønt, for i norrønt ble sammensatte ord av typen «brorsønn» og «søstersønn» brukt.

Det er ikke alltid like lett å vite om likheten mellom ord skyldes språkslektskap eller språklige lån, spesielt når vi har med gamle lånord å gjøre. Hovedprinsippet er altså å undersøke om likhetene (og forskjellene) på tvers av språk er systematiske og regelmessige, i motsetning til om likheten er stor, åpenbar – og uventet. I det første tilfellet er det nemlig snakk om språkslektskap, mens det i det andre tilfellet er snakk om språklige lån.

Vil du vite mer?

I språkpraten «Urnordisk – Skandinavias jernalderspråk» (2017, 8. juni) skriver Krister SK Vasshus om sammenliknende språkvitenskap og om rekonstruksjon av ordformer.

Klara Sjo skriver om blant annet arveord og lånord i denne språkpraten: «Hvor kommer alle ordene fra?» (2023, 21. desember).

Øivin Andersen har skrevet en språkprat om slektskapsord i norsk, vietnamesisk og New Zealand maori: «Slektskapsord i norsk, vietnamesisk og New Zealand maori» (2017, 26. januar).

---

[i] Stjernetegnet (eller asterisken, som det heter på fagspråket) viser at dette er rekonstruerte ordformer, altså ordformer som hverken er bevarte i skriftlige kilder eller forekommer i noen levende språk.