Sier du at noe er funny og bruker fredagskvelden til å chille? Eller er du en sånn som irriterer deg over alle de engelske ordene som popper opp i norsk? Men hva gjør egentlig et ord norsk? Og hvor kommer alle ordene fra?

Av Klara Sjo, leksikograf ved Revisjonsprosjektet, Universitetet i Bergen

Når vi ser på ordforrådet vårt, skiller vi i språkvitenskapen mellom arveord, lånord og fremmedord. Arveord er – som navnet skulle tilsi – ord vi har arvet fra veldig langt tilbake, mens lånord og fremmedord har kommet til seinere. 

Opphavet for mange av språkene i Europa og Asia, har utviklet seg fra det vi kaller urindoeuropeisk. Dette er et hypotetisk språk: Vi vet ikke helt når dette språket ble snakket, men man anslår mellom 4500 og 2500 f.Kr. Vi vet heller ikke helt hvordan dette språket hørtes ut, men språkvitere har rekonstruert hvordan det mest sannsynlig hørtes ut, basert på hvordan ordene i språket har utviklet seg systematisk i ulike språk i ettertid. Alle disse språkene som har utviklet seg fra urindoeuropeisk, sier vi tilhører den indoeuropeiske språkfamilien. Den indoeuropeiske språkfamilien har igjen utviklet seg i ulike greiner, hvor norsk tilhører den germanske greinen av familien.

Det felles opphavet i urindoeuropeisk kan vi se i ord som fot og far, og bære og bror. Disse ordene ikke bare likner i mange av de indoeuropeiske språkene, altså språk som er utviklet fra urindoeuropeisk, men dersom det har skjedd endringer med ordene, er endringene systematiske på tvers av språkene. Noen ord holder seg så godt at de nesten ikke har forandret seg i det hele tatt. Mus er ett av dem. Bare tenk på det, om du plutselig havnet to tusen, ja, fire tusen (!), år tilbake i tid, kunne du – om ikke annet – ordet for mus.

Urindo-europeisk	Persisk	Gresk	Latin	Tysk	Norsk
*pṓds-	piáde	pod-	ped-	Fuss	fot
*pH₂tér-	pita (gammel-persisk)	pater	pater	Vater	far (eldre fader)
*tréyes	thri (gammel-persisk)	Treis	tres	Drei	tre
*bʰéroh₂	bar-	Fero	fero		bære
*bʰréH₂ter-	bradar		frater	Bruder	bror
*s(y)uH-			suere		sy
mūs	muš	Mus	mus	Maus	mus

Fra indoeuropeisk utviklet det språket de snakket her i Nord-Europa, seg til det vi kaller urgermansk. Dette er det språket som norsk og de andre skandinaviske språkene, tysk, nederlandsk og engelsk etter hvert utviklet seg fra.

Ord fra urindoeuropeisk og urgermansk anslås til å være rundt 60–70 prosent av det totale ordforrådet i norsk. Disse ordene er de vi kaller arveord. Arveord er ofte knyttet til det hjemlige, som familie: mor, far, søster og bror. Hvor vi bor: hus, dør, vegg, og grunnleggende arbeid: bære, male og sy.

Ved siden av arveordene, som vi har hatt med oss hele veien, har vi ord vi har lånt fra andre språk. Disse skiller vi i to typer: lånord og fremmedord.

Lånord kan være gamle, og oftest tenker vi på dem som vanlige norske ord, fordi de har vært en del av det norske språket i svært lang tid. Fremmedord er gjerne nyere og har i større grad en uvant stavemåte eller uttale. Men fremmedord kan med tiden bli til lånord, ved at de tilpasser seg uttale, bøying og skrivemåte i det nye språket. Nye ord får vi  ofte inn i språket i bølger, ofte knyttet til samfunnsmessige endringer og ny teknologi Mellom 1300 og 1500 fikk vi inn mange nye tyske ord knyttet til handel med hanseatene (for eksempel handel, utgift og pris). På 1800- og 1900-tallet kom mange nye ord om de nye vitenskapene, ofte fra gresk og latin (for eksempel ordene universitet og pedagogikk), og de siste femti årene har vi fått mange nye ord om data fra engelsk (for eksempel ordene cache og boote).

Vi kan låne inn ord i språk på to ulike måter. Den ene måten er å ta inn ordene slik de var i det opprinnelige språket, for eksempel cupcake, men ofte tilpasser vi dem til norsk i ulik grad, gjennom uttale, bøying og skrivemåte. Etter en stund oppfattes mange av ordene som helt alminnelige norske ord. Et eksempel er ordet sjåfør. Det er opprinnelig fransk, og kommer fra det franske ordet chauffeur. I norsk fikk det først formen chauffør (som man fremdeles skriver på dansk), men i rettskrivingsreformen fra 1938 fikk ordet formen sjåfør. Ordet ser jo unektelig norsk ut nå, gjør den ikke?

Den andre måten å ta inn lånord på er gjennom det som kalles oversettelseslån. Da tar vi et utenlandsk ord, deler det opp dersom det er et sammensatt ord, oversetter hver enkelt del og setter det sammen igjen til noe som høres påtagelig norsk ut. Samvittighet er et gammelt oversettelseslån, som kommer fra det latinske conscientia, som er satt sammen av con – ‘med, sammen med’ og scientia – ‘viten’. Dette ordet ble så oversatt til tysk som sam (som i ‘sammen med’) og witticheit, som er en avledning av det samme ordet som vi har i vår viten. Et annet eksempel er fjernsyn, som er oversatt av tele – ‘fjern’, og visio – ‘syn’. Også dette eksempelet er opprinnelig tysk, og vi har lånt veldig mange av oversettelseslånene våre fra tysk. Et dobbelt lån!

Det er de nyere lånordene – de vi kaller fremmedord – som folk oftest irriterer seg over. De som ikke ser norske ut, eller som har lydkombinasjoner som virker rare på norske tunger. Kanskje har de uvante lydforbindelser, som aou-kombinasjonen i brownie, eller bokstaver og bokstavkombinasjoner vi sjelden ser, som i cookie.

Et alternativ til fremmedord er avløserord, altså et norsk ord eller uttrykk som skal dekke det samme behovet som det opprinnelige fremmedordet gjør. Dette er enten i form av et oversettelseslån, en ny betydning av et eksisterende ord, som skigard for tegnet #, eller et helt nytt ord. Noen av avløserordene lykkes og blir en del av språket, men andre mislykkes og forsvinner ut av bruk, og noen lever side om side med hverandre i språket. Eksempler på vellykkede avløserord er think tank, som har blitt til tankesmie og tenketank. På den andre siden har avløserordet nedlys ikke blitt tatt i bruk for fremmedordet downlights, som fremdeles heter downlights. Airbag og kollisjonspute blir brukt om hverandre, og hva som kommer til å bli vanligst, vet vi ennå ikke.

Noen frykter at fremmedordene tar over språket. Og, ja, på en del områder er det noe man faktisk bør bekymre seg for. Men de fleste av ordene på norsk er de samme som de alltid har vært.

I Språkrådet har de nylig undersøkt ordene som har kommet inn i Bokmålsordboka og Nynorskordboka i perioden 2008–2019. Når ord kommer inn i disse ordbøkene, betyr det at de er i generell bruk. Språkrådet har funnet at 68 % av de nye ordene i disse ordbøkene er ord som ble regnet som norske, 23 % kom fra engelsk, og 9 % kom fra andre språk, hvor arabisk var den største kilden.

Men måten vi låner inn ord på nå, har endret seg fra tidligere hundreår. Vi har blant annet altså flere lånord av arabisk opprinnelse i norsk. Ta et ord som havari, som betyr ‘skade på last eller skip’. Opprinnelsen for ordet er arabisk, der awar betyr skade, og awarija ble betegnelsen på skadde varer. Så har dette ordet kommet inn i italiensk som avaria en gang på 1300-tallet. Derfra har det blitt lånt inn i fransk som avarie, og deretter inn i tysk, hvor det av en eller annen grunn fikk en ekstra h lagt til, antakelig mot slutten av 1500-tallet. Endelig har det kommet inn i dansk og norsk, og finnes her fra i alle fall på 1600-tallet. Men uansett tok det flere hundre år og flere stopp og tilpassinger på veien før vi fikk inn et arabisk ord i norsk. Økt globalisering, og ikke minst den økte tilgangen på informasjon, gjør at vi låner inn nye ord for å forklare nye fenomener fortere og mer direkte.

Mange av ordene vi tar inn, betegner nye ting som vi trenger et ord for. Noen av dem fester seg i språket, andre ikke, noen får norske avløserord, andre beholder den opprinnelige formen. Det norske språket er ikke statisk, men i stadig utvikling. Og nye ord gir oss nye horisonter.

Vil du vite mer?

Språkrådets undersøkelse om nye ord i Bokmålsordboka og Nynorskordboka finner du her: «Allvêrsjakke, antiskrens og aioli, om nye ord i norsk 2008-2019» av Knut E. Karlsen og Dagfinn Rødningen.

I «Lånord i norsk talespråk» forteller Ann Helen Lea om en undersøkelse av hvilke – og hvor mange – lånord som finnes i norsk talespråk.

I Lånte fjører eller bunad forteller Helge Sandøy om mange av de ulike importordene i norsk, både historiske og moderne, hvor de kommer fra, og hvordan vi har tilpasset dem.

Språkrådet har en liste med forslag til norske avløserord til fremmedord, og den kan du finne her.