Bruk av formularisk språk, eller faste språklige sekvenser og flerordsuttrykk, i andrespråkslæring er et velkjent og veldokumentert fenomen. Men hva er egentlig et formular, og hvilken rolle spiller formularer i språklæring?  

Av Marte Nordanger ved Høgskulen på Vestlandet og Høgskolen i Innlandet og Paulina Horbowicz ved Adam Mickiewicz Universitetet i Poznan og Høgskolen i Innlandet

Et formular kan defineres som en fast sekvens av ord med en relativt enhetlig kommunikativ funksjon. Faste idiomatiske uttrykksformer som «i det store og det hele» eller «hvordan går det?» er eksempler på typiske formularer, men også mer grammatiske enheter som «det er» eller «jeg vet ikke» kan være formularer.

Formularer er faste språklige sekvenser som er lært som en helhet. For innlærere av et andrespråk kan formularene ha en mer avansert grammatisk form enn for eksempel når man formulerer setninger på egen hånd. Derfor mente man tidligere at slike formularer ikke kunne fortelle så mye om innlærernes egentlige språkkompetanse. Men dette synet har endret seg. I dag ser mange på formularer som grobunn for læring fordi de kan fungere som en base for sammenligning med andre lignende uttrykk. Dermed kan de danne grunnlag for utvidelse av språket.

Formulaisitet, altså i hvor stor grad et språklig uttrykk er helt fast, er imidlertid ikke begrenset til en absolutt størrelse – i forskningen snakker man om grader av formulaisitet. Når andrespråket utvikler seg, kan en del av et uttrykk være fast (formularisk), mens andre deler varierer. Et eksempel på dette er når «jeg vet ikke» bygges ut med ulike subjunksjoner som hva, hvor, hvordan. Eller når en innlærer begynner å si «jeg tror ikke». Dette kan like gjerne komme av en utvidelse fra formularet «jeg vet ikke» som at hen har lært seg et nytt verb (tro) og regelen om at negasjon (ikke) plasseres etter finitt verb i norsk.

Formularisk språk kan altså spille en viktig rolle for språklig utvikling. Samtidig kan det også ha en kommunikativ og kanskje strategisk komponent. Nick Ellis bruker begrepet «phrasal teddy bears» (teddybjørnfrase) om faste sekvenser i et andrespråk som man «klamrer» seg eller hyppig tyr til, fordi man vet det fungerer eller de hjelper en i situasjoner der man trenger tid.

Forskingen vår har en bruksbasert tilnærming til språklæringsprosessen. Da forstår man læring av språk (både førstespråk, altså det eller de første språkene man lærer, og andrespråk, altså språk man lærer senere) som en utvikling fra faste sekvenser (formularer), som «jeg vet ikke»,til halvfaste konstruksjoner med én eller flere åpne plasser, «SUBJEKT vet ikke X», til produktive konstruksjoner, altså konstruksjoner som kan varieres og utvides grammatisk og brukes i nye kontekster, som «SUBJEKT VERB ikke X » der alle ledd kan varieres og verbet for eksempel kan bøyes i tid. Utviklingen fra formularer til produktivekonstruksjoner beskrives ofte som den bruksbaserte læringsløypa.

Det kan være vanskelig å avgjøre med hundre prosent sikkerhet om noe er et formular, det vil si helt fast og uanalysert for språkbrukeren. Vi har derfor undersøkt og definert formularer ut fra i hvor stor grad en sekvens av ord forekommer sammen uten å være splittet opp av andre ord eller å varieres i form av bøying. Dette har vi undersøkt ved å følge studenten Linda og flere av hennes medstudenter over en periode på ca. fire måneder i deres andre semester på norskkurs (januar til mai). Vi studerte disse studentenes muntlige utvikling i uformelle samtaler som ble tatt opp omtrent annenhver uke med utgangspunkt i forskjellige dagligdagse temaer.

Linda har engelsk som førstespråk, og har vokst opp i en flerspråklig familie. I Lindas norsk fant vi flere sekvenser av ord som bærer preg av formulaisitet, dvs. at de opptrer som stabile og faste enheter i språket hennes. En av disse sekvensene er «det er sant»,som Linda brukte gjennom hele periodenuten at sekvensen ble splittet opp av for eksempel ordet ikke («det er ikke sant») eller utbygging med en at-setning («det er sant at»). Samtidig brukte Linda sekvensen «det er sant» oftere og oftere i undersøkelsesperioden. Dette tyder på at uttrykket spilte en viktig rolle i Lindas språkbruk – potensielt en teddybjørn.

Selv om vi ikke kan observere det direkte i Lindas bruk av «det er sant», kan teddybjørner også danne utgangspunkt for videre språklig utvikling, dvs. at de kan fungere som springbrett til mer komplekse og varierte konstruksjoner. Et eksempel på et tidlig formular som får funksjon som springbrett for Linda, er «jeg vet ikke». (Dette er for øvrig kanskje det mest «berømte», populære og dokumenterte andrespråksformularet i forskningshistorien!) Linda splittet i liten grad opp og varierte treordsuttrykket «jeg vet ikke». Samtidig viste samtaleopptakene at sekvsensen stadig ble utvidet med nye subjunksjoner (hva, hvem, hvordan, hvorfor, hvis). Når en subjunksjon først ble tatt i bruk, ble den dessuten en varig del av repertoaret. På denne måten kan man si at «jeg vet ikke» ble et springbrett for å utvide kompleksiteten og kreativiteten i Lindas norsk.

Er denne måten å lære og bruke norsk på spesiell for Linda, eller finner vi lignende utviklingsfenomen hos hennes medstudenter? «Det er sant» er et eksempel på et uttrykk i norsk med epistemisk betydning, altså uttrykk som sier noe om hvordan man forholder seg til sannhetsverdien ved det som blir sagt. I samtalene med Linda og medstudentene hennes så vi spesielt på hvordan de brukte lignende og andre epistemiske konstruksjoner.

Noe av det vi oppdaget, var at Linda brukte et mindre variert repertoar enn medstudenten Emilio som hadde spansktalende bakgrunn. Emilio brukte flere epistemiske adverb (for eksempel kanskje, som var klart mest brukt, men også flere andre) og flere uttrykk med «det er» + epistemisk adjektiv, som for eksempel «det er mulig» og «det er klart». Linda holdt seg derimot stort sett til adverbet kanskje og sekvensen «det er sant», uten at hun på noe tidspunkt brukte andre lignende epistemiske konstruksjoner som «det er klart» eller «det er mulig». Den samme tendensen ser vi i bruken av verbkonstruksjoner med tro og vite. Selv om begge først og fremst bruker tro uten negasjon (ikke) og vite med negasjon, var Emilios tro-og vite-konstruksjoner klart mer varierte både med tanke på bøyningsformer og leddstilling. Vi konkluderte derfor med at Emilio hadde kommet lenger i den bruksbaserte læringsløypa når det gjelder akkurat denne typen konstruksjoner.

Denne forskjellen mellom de to kan ha flere årsaker: Kanskje tyr Emilio i større grad til eksplisitt kunnskap og overvåker eget språk mer aktivt enn Linda. Det kan også hende vi var for sent ute med undersøkelsen til å fange Emilios tidlige utvikling. Likevel overrasket forskjellen oss siden Linda hadde bodd lenger i Norge enn Emilio da vi gjennomførte undersøkelsen, og vi samtidig hadde et generelt inntrykk av at hun ble mer og mer selvstendig i samtalene utover semesteret. Derfor bestemte vi oss for å se litt nærmere på hvordan Linda brukte sekvensen «det er sant». Var det virkelig en så fast teddybjørn som det så ut som? Eller kunne man se på det som et uttrykk for stabilisering eller til og med «forsteining», altså at utviklingen hadde nådd et attraktorstadium – et tiltreknings- eller stabiliseringsplatå – som man snakker om innenfor dynamisk systemteori?

 Ved hjelp av samtaleanalyse undersøkte vi derfor hvilke kommunikative funksjoner Lindas «det er sant» hadde. De foreløpige analysene viser at «det er sant» tar nye funksjoner (selv om uttrykket grammatisk sett er uendret) i løpet av undersøkelsesperioden. Linda bruker for eksempel «det er sant» for å avslutte ordsøkssekvenser, eller for å komme til orde og presentere sitt perspektiv på den omtalte saken. Lindas bruk av «det er sant» – en teddybjørn om du vil – ser altså ikke ut til å handle om manglende språklig utvikling. Det ser heller ut til å være en sikker og effektiv ressurs som hun bruker for å posisjonere seg som en handlekraftig og likeverdig samtalepartner som bidrar til å styre samtalen.

I andrespråksutvikling kan formularer ha flere funksjoner, men disse er ikke nødvendigvis like for alle konstruksjoner eller for alle innlærere. Noen representerer viktige tidlige springbrett for læring, mens andre først og fremst er teddybjørner eller til og med attraktorstadium. Noen innlærere er også mer varierte og kreative fra starten av, men må likevel lære og automatisere målspråkets idiomatiske og formulaiske uttrykksformer. Med andre ord kan formularer være både begynnelsen og «slutten» på læringsløypa, og fortjener derfor å studeres på alle nivåer i andrespråksutviklingen.

Vil du vite mer?

Du kan lese mer om forskningen vår, som er et prosjekt om andrespråksutvikling i norsk som tar utgangspunkt i en bruksbasert tilnærming til språk, i disse artiklene:

Horbowicz, P., Nordanger, M. & Randen, G. T. (2020). Variabilitet og endring i utviklingen av epistemiske konstruksjoner i norsk som andrespråk: et dynamisk bruksbasert perspektiv. NOA Norsk som andrespråk 36(1), 5–38.

Horbowicz, P. & Nordanger, M. (2021). Epistemic constructions in L2 Norwegian: A longitudinal study of formulaic and productive patterns. Language & Cognition, 13(3), 438–466.

Nordanger, M. & Horbowicz, P. (2021). Ustabilt og uhåndgripelig? En metodologisk diskusjon om dynamisk systemteori som tilnærming til variabilitet i andrespråksutvikling. NOA Norsk som andrespråk, 37(1-2), 209–234.

Hvis du er interessert i å få oversikt over forskningen på formularisk språk i andrespråksutviklingen, anbefaler vi at du begynner med Nick Ellis sin forskning:

Ellis, N. (2012). Formulaic language and second language acquisition: Zipf and the phrasal teddy bear. Annual Review of Applied Linguistics, 32, 17–44.

Du kan lese mer om bruksbasert teori og den bruksbaserte læringsløypa i for eksempel Søren Eskildsens arbeider:

Eskildsen, S. (2009). Constructing another language – Usage-based linguistics in second language acquisition, Applied Linguistics, 30(3), 335–357.

En annen tekst du kan lese er Nistov og kollegaers oversiktsartikkel i antologien Norsk som andrespråk:

Nistov, I., Gustavsson, H. & Cadierno, T. (2018). Bruksbaserte tilnærminger til andrespråkslæring. I A-K. H. Gujord & G. T. Randen (Red.). Norsk som andrespråk: Perspektiver på læring og utvikling (s. 107–132). Cappelen Damm Akademisk.

Vi kan også anbefale denne «klassikeren» om bruksbasert tilnærming til språk:

Tomasello, M. (2003). Constructing a language. Harvard University Press.

Og hvis du er interessert i implementeringer av dynamisk systemteori i andrespråksutvikling, anbefaler vi følgende artikkel som en start:

De Bot, K., Lowie, W., & Verspoor, M. (2007). A dynamic systems theory approach to second language acquisition. Bilingualism: Language and Cognition, 10(1), 7–21.