Hvor mange måter kan man egentlig eie noe på? Man skulle kanskje tro det bare var én –  enten eier man noe, eller så gjør man det ikke. Men språklige forskjeller avslører at så enkelt er det ikke. Overhodet ikke.

Av Åshild Næss, professor i lingvistikk ved Universitetet i Oslo

På norsk er det ganske begrenset hvor mye variasjon det er i hvordan vi snakker om eiendom. Såkalte eiendomspronomen har maks fire former på norsk: min – mi – mitt – mine. Her kommer variasjonen særlig av at det substantivet som eies, kan ha ulike kjønn, og at eiendomspronomenet tilpasses det: min bil (hankjønn), mi klokke (hunkjønn), mitt hus (intetkjønn). Substantivet som eies kan også stå i både entall eller flertall, sånn at vi i tillegg får flertallsformen mine: mine biler – mine klokker – mine hus. Dette er de eneste forskjellene vi har, og de avhenger utelukkende av det grammatiske kjønnet på og antallet til substantivet – de har ingenting å gjøre med hva for eksempel bil, klokke eller hus faktisk betyr.

Men det er ikke alt vi kan bruke eiendomspronomen om, som vi ‘eier’ på samme måte. På norsk sier vi for eksempel pennen min, broren min eller foten min – eiendomsuttrykket min viser her til akkurat det samme. Men vi ‘eier’ jo ikke en bror eller en fot på samme måte som vi eier en penn.

Når vi sier «pennen er min», snakker vi om en sosial konvensjon som innebærer at vi har råderett over pennen. Vi kan bestemme hvordan og av hvem den skal brukes, og vi kan gi den bort eller selge den til noen andre. Det kan man ikke gjøre med en bror. Forholdet mellom meg og broren min er en biologisk relasjon, som henger sammen med fødsel og genetikk og ikke kan endres på gjennom for eksempel kjøp og salg. Forholdet mellom meg og foten min er av en tredje type – det er et forhold mellom en del og en helhet.

Forholdet mitt til broren min og foten min har likevel en ting til felles som ikke gjelder for penner: det er snakk om relasjoner som er fastlagt en gang for alle. Broren min er broren min, og foten min er foten min, og det kan jeg ikke endre på selv om jeg hadde villet. Dette kaller vi for en uavhendelig eiendomsrelasjon (engelsk: inalienable) – det er snakk om ting jeg har, og ikke kan bli kvitt. Pennen står jeg derimot fritt til å kjøpe, selge, gi bort eller miste – det er en avhendelig eiendomsrelasjon (engelsk: alienable).

I mange språk er det forskjell på hvordan man snakker om avhendelige og uavhendelige eiendomsforhold. På mandarin sier man wō de qián ‘mine penger’, med eiendomsmarkøren de mellom den som eier (wō ‘jeg’), og det som eies (qián ‘penger’). For ‘min familie’ vil man derimot heller si wō jiā – uten de. Man bruker altså en egen eiendomsmarkør for avhendelig eiendom, men ikke for uavhendelig eiendom. På egyptisk arabisk ser vi en lignende forskjell: laḥmi, med eiendomsmarkøren -i til slutt, betyr ‘kjøttet mitt’ i betydningen ‘kjøttet på kroppen min’. Vi har her altså et uavhendelig eiendomsforhold. Il-laḥm bitaaʿi betyr derimot ‘kjøttet mitt’ i betydningen ‘kjøtt fra et dyr’ som jeg for eksempel skal spise. Vi har dermed en avhendelig relasjon. Her finner vi den samme -i-en, som vi kan oversette med ‘min, mitt’. Den står imidlertid ikke direkte på ordet for ‘kjøtt’, men derimot på eiendomsordet bitaaʾ som brukes for avhendelig eiendom. 

Det er noe interessant med strukturen på disse uttrykkene: I begge tilfeller er det en tettere forbindelse mellom uttrykket for den som eier og det som eies, hvis relasjonen er uavhendelig enn hvis den er avhendelig. I mandarin står ordene for eier og eiendel rett ved siden av hverandre hvis relasjonen er uavhendelig. Hvis relasjonen derimot er avhendelig, står de imellom. På egyptisk arabisk settes eiendomsmarkøren direkte på ordet for det som eies hvis relasjonen er uavhendelig, mens hvis den er avhendelig, settes markøren på et eget eiendomsord. Med andre ord: hvis selve eiendomsrelasjonen er ubrytelig, er også det språklige uttrykket for eiendomsrelasjonen tettere forbundet med det som eies. Dette kalles for ikonisitet i grammatikken, som betyr at selve formen på et uttrykk gjenspeiler den betydningen som uttrykkes.

Det å skille mellom avhendelig og uavhendelig eiendom er ganske vanlig i verdens språk. Men i mange språk er det enda mer komplisert enn som så. Gir det mening å snakke om ‘huset mitt’ på samme måte som ‘spydet mitt’ eller ‘eplet mitt’? Alle er avhendelige relasjoner, men er det å eie et hus det samme som å eie et eple? Betyr i det hele tatt ‘eplet mitt’ nødvendigvis at jeg eier eplet? Først og fremst betyr det vel at jeg har tenkt å gjøre noe med det: jeg har tenkt å spise det.

En god del språk har ulike eiendomsuttrykk alt etter hva eiendelen skal brukes til. Språket äiwoo, som snakkes på Reef-øyene helt øst i Salomonøyene sørvest i Stillehavet, skiller mellom avhendelig og uavhendelig eiendom. Uavhendelig eiendom angis her med en markør direkte på det eide substantivet, helt i tråd med prinsippet om at et tett og ubrytelig eiendomsforhold angis med et eiendomsuttrykk som på en eller annen måte står tett på uttrykket for det som eies. På äiwoo går det ikke an å si bare ‘bror’ eller ‘fot’, for en bror må nødvendigvis være noens bror, og en fot må nødvendigvis være noens fot. Ginuwou betyr ‘broren min’ og ginuwomu ‘broren din’ (vel å merke hvis ‘jeg’ og ‘du’ er kvinner – äiwoo gjør også forskjell i slektskapssystemet på søsken av samme kjønn versus søsken av motsatt kjønn, men det er en annen historie). Det finnes på äiwoo ikke noe ord *ginuwo ‘bror’ som ikke er markert for en ‘eier’.

Avhendelig eiendom på äiwoo angis derimot med et eget eiendomsord som står etter substantivet, og som ikke er obligatorisk. Det går altså fint an å si ‘hus’, ‘spyd’, eller ‘kokosnøtt’ uten å spesifisere en eier. Men skal man snakke om disse som eiendeler, må man velge mellom flere ulike eiendomsformer.

‘Huset mitt’ på äiwoo heter nuwopa to. Eiendomsordet to brukes for det vi på norsk ville kalt fast eiendom – hus, hager, skog, veier osv. ‘Spydet mitt’ heter derimot tepaa nugu, der nugu er det eiendomsordet som brukes for redskaper.

Hva med ‘kokosnøtta mi’? Det kommer an på. Kokosnøtter kan nemlig brukes til så mangt. Når de er unge og umodne, er de fulle av en klar væske som er god å drikke. Hvis jeg snakker om en kokosnøtt som jeg har tenkt å drikke, heter ‘kokosnøtta mi’ nenu numo – eiendomsordet numo brukes om alt som er drikkelig. Hvis kokosnøtta derimot er mer moden og jeg heller har tenkt å spise innholdet, sier jeg nenu nugo, med eiendomsordet nugo for spiselige ting. Eller kanskje jeg bare har kokosnøtta liggende i huset, for eksempel til pynt. I så fall ville jeg si nenu nou, der nou er det generelle eiendomsordet for alt som ikke passer i noen av de andre klassene.

Äiwoo har totalt seks ulike eiendomsord for avhendelig eiendom. Det sjette er for betelnøtt, det lokale rusmiddelet, og utstyr til beteltygging. Å tygge betelnøtt er altså så viktig for äiwootalerne at det har fått sitt helt eget eiendomsord.

Av dette kan vi lære at noen typer eiendeler er viktigere enn andre, og at norsktalende, når vi bruker tilsynelatende enkle ord som min, i virkeligheten generaliserer over en haug mulige måter man kan tenke på og snakke om eiendom på.

Vil du vite mer?

En oversikt over hvor i verden man finner språk med flere ulike possessivformer, med kart over drøyt 250 språk, finner du her.

Litt mer om possessiver og annen språklig variasjon finner du i denne boka:

Næss, Åshild. 2019. Global grammatikk: språktypologi for språklærere. 2. utgave. Oslo: Gyldendal Akademisk.

En mer teknisk faglig framstilling av avhendelige og uavhendelige possessivkonstruksjoner i ulike språk finnes her:

Chappel, Hillary og William McGregor. 1991. The grammar of inalienability: a typological perspective on body part terms and the part-whole relation. Berlin: Mouton de Gruyter.

Vil du vite mer om äiwoo, stillehavsspråk og språklig variasjon generelt, og om hvorfor og hvordan norske forskere forsker på stillehavsspråk, kan du lese denne boka: Næss, Åshild og Atle Næss. 2007. Et hav av språk. Oslo: Gyldendal.