«Alle så hadde de fjær på hue, alle så hadde de pil og bue», sang vi da vi var små. Ting tyder på at de færreste av oss ville finne på å si det i dag. 

Av Christine Meklenborg Salvesen, førsteamanuensis i fransk språk ved Universitetet i Oslo.

Og da tenker jeg ikke på at dette er hentet fra den såkalte indianersangen, og at ordet indianer ikke lenger er helt stuerent. Nei, det som er pussig her, er setningen som begynner med alle så: «Alle så hadde de fjær på hue.» Kunne du sagt «Alle så kom de for sent på skolen?» Neppe. Og kunne du sagt det, er du sannsynligvis ikke blant de aller yngste.

Aller først må vi si noen ord om ordet så mer generelt, for det er en pussig liten sak. Ordet er uglesett og utsatt for fri jakt hele året, men det lever likevel i beste velgående. «Etterpå så skal vi se på TV», sier vi, eller vi sier «Da skolen var slutt for dagen, så gikk alle hjem.» Men selv om vi sier dette, har vi lært at det ikke skal skrives. Enhver skolelærer med respekt for seg selv vil fiske frem rødpennen og krysse ut det lille ordet så. «For ordet betyr ikke noe», vil de kanskje si om noen skulle spørre. Det er overflødig. Det er språklig søppel.

Nylig foretok jeg en nettbasert spørreundersøkelse i både Norge, Danmark og Sverige for å se på så-konstruksjonen i de ulike språkene. Jeg var ikke forberedt på hvor sterke følelser folk har rundt dette lille ordet. Kommentarene spant fra oppgitthet til raseri. Jeg fikk så hatten passet bare for å ha brakt ordet på bane. Så var barnespråk, mente noen. Det lengste de kunne strekke seg til, var å si at noen mennesker på den andre siden av landet nok brukte så. Men ikke dem selv. Å nei!

På tross av all motstanden mot ordet så hører vi det hele tiden: på nyhetssendinger, på radioen, på butikken. Alle bruker så. De kiler det inn mellom det første leddet i setningen og verbalet, sannsynligvis helt uten å tenke over det.

Det er ikke tilfeldig hvor i ordet så plasseres. Så trives aller best når det første leddet i setningen er et adverbial, altså et setningsledd som på en eller annen måte beskriver verbalet eller innholdet i hele setningen. Adverbialer er en stor gruppe som omfatter alt fra nektelse (ikke) via setningsadverbialer (kanskje, heldigvis, nok) til adverbialer som er direkte knyttet til verbalet (han løp fort). Men så er en kresen liten sak, så det er ikke nok at en setning begynner med et adverbial for at så kan dukke opp.

Så er aller mest vanlig å finne når setningen begynner med et såkalt ubundent adverbial. Det er et adverbial vi kan utelate i setningen, som for eksempel i morgen i setningen «Therese Johaug skal gå 3-mila i morgen». Setter vi et slikt adverbial først i en setning, kan vi fint sette inn et så etterpå: «I morgen så skal Therese Johaug gå 3-mila.» Jo lenger adverbialet er, jo lettere ser det ut til å være å sette inn et så uten at noen reagerer på det: «Dersom været ikke blir verre og arrangørene gir grønt lys, så vil Therese Johaug gå 3-mila i morgen.» Samtidig er det absolutt ingenting som hindrer oss i å stappe et så inn etter korte adverbialer: «Nå så sier Therese at hun kommer til å gå 3-mila.» Alle norsklærere i landet ville nok satt en tykk rød strek under så her, men det forhindrer ingen i å si det. Det er bare å høre på en sportssending på radio.

Er adverbialene obligatoriske, altså bundne, er det derimot mye vanskeligere – for ikke å si umulig – å bruke så. Vi kan for eksempel ikke si: «Hjem så gikk han.» Ikke kan vi sette så etter en nektelse heller. Det er dermed tvilsomt om noen helt spontant ville finne på å si noe sånt som «Ikke så danser han og ikke så spiller han». Med andre ord er det ikke fritt frem for å bruke så etter alle typer adverbialer.

Samtidig er det ikke bare ubundne adverbialer som kan følges av så. For eksempel er det ikke noe problem å bruke så i disse setningene: «Selv så holder jeg med Rosenborg» eller «Til meg så sa han ingenting». Her er det ikke snakk om adverbialer. Selv i den første setningen er det vi kaller et fritt predikativ, altså et ledd som beskriver subjektet uten at det er ordentlig integrert i setningen. Til meg i den andre setningen er et indirekte objekt.

Man kunne kanskje tro at setningen «Alle så kom de for sent på skolen» skulle oppføre seg omtrent som setningen ovenfor med selv. Tidligere var det da heller ikke uvanlig å finne så etter uttrykk med alle. Vi trenger ikke gå så veldig langt tilbake for finne dette i litteraturen. Knut Hamsun skriver for eksempel i Victoria: «Alle de andre Smaapiger, hun traf, saa havde de en Far.» Når det gjelder svensk så (jepp!) ble det rapportert på 40-tallet at folk sa ting som «alla så hade de så mycket barn».

Det er altså ikke så lenge siden at det å bruke så etter uttrykk med alle var helt vanlig, både i norsk og svensk. Men nå ser dette ut til å være på retur, om man skal tro den spørreundersøkelsen som jeg nylig foretok i Norge, Danmark og Sverige. I undersøkelsen min ba jeg deltagerne gi en karakter mellom 1 og 5 til flere setninger (hvor 5 var best), blant dem «Alle så mente de det samme».

Ingen av deltagerne i spørreundersøkelsen slår kollbøtte av glede over denne setningen, men det er en forskjell på aldersgruppene. Jo yngre informantene er, jo verre synes de setningen er. Blant nordmenn over 70 får den et snitt på 2,53 poeng. Svensker over 70 er ganske enig med nordmennene og gir setningen et snitt på 2,63 poeng. Dansker i samme aldersgruppe gir den 2,4 poeng. Alt i alt viser disse tallene en reaksjon som tyder på at de eldre deltagerne rynker litt på nesen. Blant dem under 29 er reaksjonen derimot nærmere oppgitt hoderysting. Der fikk setningen et snitt på 1,57, 2,14 og 1,62 av henholdsvis nordmenn, svensker og dansker. Nordmenn og dansker under 29 avviser altså denne konstruksjonen helt, mens svenskene er noe mer tilbøyelige til å godta den. Uansett bekrefter undersøkelsen inntrykket av at alle så er en gammeldags konstruksjon som er i ferd med å fases ut av språket.

Undersøkelsen så ikke bare på alle så, men tok for seg en rekke ulike konstruksjoner med ordet så på annenplass i setningen. Også her er det typisk at svenskene er gjennomgående mer positive til bruken av så enn nordmenn. Den kanskje største forskjellen mellom norsk, dansk og svensk, er at danskene foretrekker der i stedet for så hvis de kan velge. Mens en nordmann og svenske helst bruker en konstruksjon som «I dette huset så er det mine regler som gjelder», sier en danske «I det her hus der er det mine regler der gælder». Allikevel er det slik at bruken av så på annenplass i setningen er vanlig i alle de tre nabolandene.

Alle så sier vi så, faktisk! Unntatt etter alle, da.

Vil du vite mer?

Du kan lese om så i Norsk referansegrammatikk, som du finner digitalt her:

Les gjerne også det som står om anbefaling om bruk av så hos Norsk språkråd i rapporten Godt språk i lærebøker. Rettleiing i lærebokarbeid (1999). Denne finner du her.