Vi kan nekte febrilsk og peke iherdig. Visste du at disse to handlingene er med på å påvirke utviklinga av demonstrativer (som den) og nektingsuttrykk (som ikke)?

Av Urd Vindenes, førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge

Både demonstrativer (tidligere kalt påpekende pronomen) som den og nektingsuttrykk som ikke er svært viktige i muntlig kommunikasjon, og de fins i alle verdens språk sjøl om de er uttrykt forskjellig. I doktorgradsprosjektet mitt studerte jeg norske demonstrativer som den her og sånn der. En del av studien gikk ut på å sammenlikne disse demonstrativene med nektingsuttrykk. Dette gjorde jeg fordi demonstrativer og nektingsuttrykk har veldig lik språkhistorisk utvikling, som er ulik fra utviklinga til andre såkalte funksjonsord.

Språkforskere pleier å skille mellom funksjonsord , dvs. grammatiske ord med nokså abstrakt betydning (som, at, i), og innholdsord, dvs. ord som har en mer sjølstendig betydning (hus, løpe). Funksjonsord som preposisjoner og hjelpeverb blir typisk til ved at et innholdsord som substantiver og verb får mer generell og mindre konkret betydning. Eksempler på dette er utviklinga av preposisjonen mot fra det norrøne substantivet (à) mót, som betyr ‘møte’, eller utviklinga av hjelpeverbet ha (i uttrykk som har spist) fra hovedverbet ha, altså ‘eie’ (ha en hest). Demonstrativer og nektingsuttrykk, som også kan regnes med til funksjonsord siden de tilhører lukka ordklasser, utvikler seg derimot ofte gjennom en annerledes prosess.

Både demonstrativer og nektingsuttrykk fornyer seg gjennom forsterkingssykluser. En slik fornyingsprosess innebærer at det gamle demonstrativet eller nektingsuttrykket brukes sammen med andre såkalte forsterkerord. Eksempler på forsterkerord er en smule i ikke en smule og der i den der. Forsterkerord forekommer ofte med både nektingsuttrykk og demonstrativer i de fleste språk, og i noen språk brukes de så ofte sammen med nektingsuttrykket/demonstrativet at de regnes som en del av det.

Et kjent eksempel på dette fra fransk er utviklinga av nektingsuttrykket ne pas (eller i muntlig, uformell fransk ofte bare pas). Opprinnelig var det kun ne som var nektingsuttrykket, men det kunne forsterkes av blant annet pas, som betydde ‘lite steg’ (altså ‘ikke så mye som et lite steg’), men også point, personne, og en del andre ord. Over tid blei pas omtolka (reanalysert) som en del av nektingsuttrykket, og det mista sin opprinnelige betydning. I muntlig fransk kan pas nå brukes aleine for å uttrykke nekting.

I norsk har vi et eksempel på en liknende fornying av demonstrativer. Det gamle demonstrativet den brukes i alle norske dialekter med forsterkerne herre og derre, som har mista sin opprinnelige stedsbetydning (f.eks. i den derre baksnakkinga). I visse trønderske dialekter kan herre og derre brukes uten det gamle demonstrativet den, for eksempel om man sier derre baksnakkinga. Disse orda har her altså overtatt funksjonen som demonstrativer, på samme måte som pas overtok for ne i fransk.

Hva er grunnen til at det fins slike paralleller mellom utviklinga av nektingsuttrykk og demonstrativer? For å finne ut av det må vi se nærmere på den funksjonen disse orda har i språket. Både nektingsuttrykk og demonstrativer er som nevnt helt sentrale kategorier i språk, og de læres av barn veldig tidlig. De blir dessuten ofte brukt sammen med bestemte gester. Demonstrativer forekommer ofte sammen med peking med fingeren eller et lett nikk med hodet, mens nekting forekommer ofte med hoderisting, hendene framover, osv.

Bruken av gester sier mye om hvor grunnleggende og sentrale disse språklige uttrykka er. For å rette en annen persons oppmerksomhet mot et spesielt objekt (kalt felles oppmerksomhet eller joint attention) hjelper det å peke mot eller stirre på objektet. I tillegg bruker vi flere språklige signaler enn selve demonstrativet for å peke: Vi kan legge til informasjon om hvor langt unna objektet er plassert, ved å bruke her og der eller mer detaljerte uttrykk som borte ved kommoden under trappa. Jo mer detaljert et slikt tillegg er, jo sjeldnere hører vi det brukt. (Hvor ofte har du retta noens oppmerksomhet mot noe som ligger borte ved kommoden under trappa?) Her og der er derimot svært ofte brukt sammen med den(ne), nettopp fordi disse orda er generelle og fordi de har en funksjon som passer godt sammen med pekefunksjonen til den(ne) – som et ekstra signal om hvor man peker. Over tid kan de generelle stedsmarkørene her og der bli oppfatta som en del av demonstrativet (den her, den der), og derfor mister de stedsbetydninga, for eksempel i uttrykket den der ideen din.

Dagens nektingsuttrykk har utvikla seg på liknende måte. Hvis vi ettertrykkelig vil nekte noe, kan vi bruke gester for å gjøre signalet så tydelig som mulig for samtalepartneren. I tillegg kan andre språklige signal understreke nektinga: Om jeg sier at det er ikke så mye som en smule i kjøleskapet, så understreker jeg fraværet av mat ved å bruke det minimerende uttrykket smule. Men om jeg sier at det ikke er noen ting å gjøre, så bruker jeg et generaliserende uttrykk (noen ting) for å understreke at det virkelig ikke er noe å gjøre.

I urnordisk og tidlig norrønt blei nektingsordet ne brukt foran verb (ne veit, altså ‘veit ikke’), omtrent som i tidligere stadier av fransk. Ne kunne bli forsterka av generaliserende uttrykk som ein-gi ‘noen som helst’ eller eitt-gi ‘noe som helst’. Slike minimerende eller generaliserende uttrykk er vanlige å bruke ved ettertrykkelig nekting (f.eks. ne eitt-gi ‘ikke noe som helst’), og kan derfor over tid oppfattes som en del av selve nektingsuttrykket (som det franske ne pas). Etter hvert mista ein-gi og eitt-gi sin opprinnelige betydning, slik det franske pas mista betydninga ‘lite steg’, og over tid forsvant ne helt fra nektingsuttrykket. Dagens nektingsuttrykk har opphav i disse generaliserende uttrykka: ingen kommer av ne ein-gi og ikke kommer av ne eitt-gi.

Demonstrativer og nektingsuttrykk utvikler seg på liknende måter fordi de har nesten lik status i språket: De blir fornya fordi de er sterke signaler i språket, og blir ofte brukt sammen med bestemte gester, både verbale og ikke-verbale. De verbale gestene kan være forsterkerord som (den) her/der, (ikke) en dråpe, osv., og hvis disse blir brukt tilstrekkelig ofte sammen med demonstrativet eller nektingsuttrykket, kan de over tid få status som en del av det. I muntlig, uformell fransk har forsterkerordet pas ‘lite skritt’ fått status som nektingsuttrykk, og i noen trønderske mål har herre og derre fått status som demonstrativ, som igjen kan bli forsterka av her/der. Disse fornyingsprosessene er kanskje språkets svar på resirkulering?

Vil du vite mer?

Dette innlegget baserer seg på doktoravhandlinga mi om utviklinga og fornyinga av demonstrativer i norsk, og om bruken av komplekse demonstrativer i norske dialekter: Complex demonstratives and cyclic change in Norwegian (UiO, 2018).

 

Visste du at hun og han også brukes som demonstrativer i norsk? Janne Bondi Johannessen har skrevet flere artikler om dette, blant annet «Psykologiske demonstrativer» i boka Språk i Oslo. Ny forskning omkring talespråk (2008).

 

Er du interessert i de mer ukjente funksjonene til norske demonstrativer, kan du lese om det i Svein Lies artikkel «Om demonstrativer» (Norsk Lingvistisk Tidsskrift, 2010).

 

Hvis du vil lese om de syntaktiske egenskapene til demonstrativer som den derre, kan du lese Astrid Myklebusts masteroppgave «Hva er de derre greiene der?» En syntaktisk analyse av komplekse demonstrativ i muntlig norsk (NTNU, 2012).