Å bli en skriver på et nytt språk

De fleste har erfaring med å lære seg å skrive på et nytt språk, og vet hvor komplisert det kan være. Mange nye ord og grammatiske strukturer skal læres. Samtidig handler det å bli en skriver på et nytt språk også om å finne sin stemme og bli del av en ny tekstkultur. En elev jeg snakket med om hvordan det var å lære å skrive på norsk som andrespråk, beskrev opplevelsen sin slik: «Jo, det er min stemme. Men det er noen andre som sa det». Dette innlegget handler om hvordan andrespråksskrivere utvikler en stemme og blir del av en ny tekstkultur på et nytt språk.

Av Ingri Dommersnes Jølbo, førsteamanuensis i norsk ved Høgskolen i Oslo og Akershus

Skriving blir ofte sett på som en individuell aktivitet, men den skjer alltid i en sammenheng. Vi sier at skriving er sosialt og kulturelt situert. Det vil si at teksten skapes i samspill med de sosiale omgivelsene (hvem skal lese teksten?) og de kulturelle omgivelsene (hva er det greit å skrive om, hva blir betraktet som en god tekst?). Når nye skrivere skal lære å skrive på norsk, må de altså ikke bare tilegne seg norske ord og norsk setningsoppbygging. De må også få en forståelse for norske tekstnormer og for den sosiale og kulturelle sammenhengen teksten de skriver blir lest i.

Jølbo.1
For å lære å skrive norsk må man jobbe med å tilegne seg norske ord og norsk setningsoppbygging, for eksempel gjennom arbeid med oppgaver. Men dette er ikke det eneste man trenger å lære for å bli en god skriver. Foto: Pernille Myrvold.

Et eksempel på dette er at det å uttrykke egne meninger og vise selvstendighet blir betraktet som en viktig kompetanse i den norske skolen, men er noe som kan være ukjent og virke fremmed for nye skrivere. På samme måte kan det å bruke fantasi i skrivingen være ukjent for skrivere med erfaringer fra en annen tekstkultur. Siden skriving er en viktig del av alle fag, må andrespråksskrivere også ha kunnskap om hva skriving i ulike fag innebærer. Det å bli en skriver på et nytt språk er altså en komplisert aktivitet.

Jølbo.2
For å bli en skriver på et nytt språk trengs det også at man får en forståelse for norske tekstnormer og for den sosiale og kulturelle sammenhengen tekster blir lest i. Foto: Silje Drevdal.

I dette innlegget fokuserer jeg på ungdommer med kort botid i Norge som skal bli skrivere i den norske skolen, nærmere bestemt i norskfaget. Innlegget er basert på doktorgradsprosjektet mitt, der jeg intervjuet ungdommer med somalisk språkbakgrunn som var elever i en klasse ved grunnskolen for minoritetsspråklig ungdom. Jeg ville undersøke hvordan de uttrykte sin stemme og sine identiteter i tekster skrevet i norskfaget, og hvordan de forholdt seg til tekstnormer i faget. Tekstnormer handler om hvilke forventninger som finnes til hvordan en tekst skal være. For ungdommene i dette prosjektet var noen tekstnormer i norskfaget tydelige (for eksempel at en tekst ofte har en innledning, en hoveddel og en avslutning), mens andre var mer utydelige (for eksempel hvordan en skal uttrykke egne meninger i tekster).

Gjennom et halvt år var jeg deltakende observatør i norsktimene til klassen ungdommene gikk i. Jeg samlet inn tekster de skrev, observerte i timene og intervjuet syv av elevene gjentatte ganger om de ulike tekstene de skrev. Elevene fortalte at de erfaringene de hadde med tekst og skriving før de kom til Norge, i stor grad handlet om å skrive av eller pugge tekster andre hadde skrevet. Møtet med den norske tekstkulturen, slik den kommer til uttrykk i norskfaget, var for alle positivt. Elevene likte det at de kunne forme skrivesituasjonen selv, og at skrivingen kunne inkludere deres egne erfaringer, interesser og meninger. De brukte mange ressurser i skrivingen sin, og i sin jakt på gode karakterer tok de mange veloverveide og ofte ulike valg. To av ungdommene fra prosjektet kan illustrere den kompleksiteten som det å bli en skriver på et nytt språk kan innebære.

Jølbo.3
Det å bli en skriver på et nytt språk er en kompleks prosess. Foto: Silje Drevdal.

Fatima er nitten år gammel og har bodd i Norge i tre år. Hun er engasjert i politiske, sosiale og religiøse spørsmål og er opptatt av å gjøre det bra på skolen. Skriveoppgavene hun får i norskfaget, åpner for at hun kan skrive om hendelser fra sitt eget liv og om saker som engasjerer henne. Denne muligheten griper Fatima. Tekstene hennes er preget av personlige beretninger fra tiden i Somalia og flukten til Norge. Skrivingen hennes kan nesten beskrives som terapeutisk, i den forstand at hun skriver for å bearbeide vonde hendelser i fortiden. Hun skaper selv rammene for skrivingen sin, men hun skriver også i dialog med omgivelsene.

Jølbo.4
Tekstene til Fatima er preget av politisk, sosialt og religiøst engasjement, i tillegg til at hun trekker inn personlige erfaringer fra tiden før hun kom til Norge.

Som leser av tekstene hennes legger jeg merke til at hun har et politisk engasjement, hun har sterke meninger, hun er selvstendig, og hun er opptatt av demokrati og ytringsfrihet. Dette er verdier som er vektlagt i læreplanen i den norske skolen. Til tross for at Fatima har flere grammatiske feil og sikkert kunne hatt et enda større ordforråd på norsk, fremstår hun i skrivingen som en elev med en tydelig stemme. Hun har funnet ut hvordan hun kan gjøre skrivingen i norskfaget til en arena for å uttrykke seg og til å formidle sin identitet.

Nassir er også nitten år og har bodd i Norge i fire år. Som Fatima er han engasjert og opptatt av gode karakterer, men for ham fortoner skrivingen i norskfaget seg helt annerledes. Han vil ikke skrive om fortidige hendelser, og han er heller ikke like åpen for å uttrykke meningene sine. Nassir har ikke noe ønske om å bli minnet på de traumatiske hendelsene han har vært gjennom, tvert imot søker han mot det norske ungdomslivet.

Jølbo.5
I motsetning til Fatima skriver Nassir mest om det han betrakter som et typisk norsk ungdomsliv, og unngår å skrive om tidligere, traumatiske erfaringer.

Mange av tekstene Nassir skriver, viser seg å ha store deler med plagiering (avskrift). Hvilke tekstutdrag han plagierer, er imidlertid ikke tilfeldig. Utdragene er hentet fra tekster som beskriver norsk ungdomskultur. Siden Nassir ikke har egne erfaringer fra dette miljøet selv, må han finne innhold til tekstene fra andre steder. I løpet av tiden jeg fulgte klassen, ble imidlertid skrivingen hans mer og mer løsrevet fra slike kilder, og tekstene hans inneholdt spor fra andre tekster heller enn store partier med ren avskrift.

Fatima skriver altså om personlige hendelser i fortiden, mens Nassir skriver om hendelser fra en kultur han vil være en del av, den norske ungdomskulturen. I møte med tekstoppgaver som oppfordrer dem til å skrive fiksjon, til å uttrykke egne meninger og til i stor grad å skape skrivesituasjonen selv, har de altså valgt ulike strategier basert på personlige forhold. Det som er felles, er at skriving for begge er en prosess mot å utvikle sin stemme på et nytt språk og å vise – eller forhandle om – sine identiteter. Begge to utforsker og lærer hvordan de kan skrive i en norsk og norskfaglig tekstkultur.

Vi ser at identitet dermed er en viktig del av skrivingen for både Fatima og Nassir. For å skrive gode tekster må de ha noe å skrive om og en måte å formidle det på som krever mer kompetanse enn grammatikkregler og ordlæring kan gi. Hvordan lærere kan legge til rette for at elever med norsk som andrespråk kan komme inn i den norske tekstkulturen, og hvordan de kan utvikle sin stemme på et nytt språk, blir dermed viktige pedagogisk spørsmål.

Jølbo.6
Alle andrespråksinnlærere, uansett språklig bakgrunn, alder, kjønn og andre individuelle forskjeller, har til felles at de skal komme inn i en ny tekstkultur og utvikle sin stemme på et nytt språk. Foto: Pernille Myrvold.

Vil du vite mer?

Dette innlegget er basert på doktoravhandlingen min:

Jølbo, I. D. (2016). Identitet, stemme og aktørskap i andrespråksskriving. En undersøkelse av skriving som meningsskaping blant elever med somalisk bakgrunn i norskfaget i grunnskoleopplæringen for minoritetsspråklig ungdom. Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo, Oslo.

I avhandlingen kan du lese mer om hvordan elever med kort botid i Norge utvikler stemme, konstruerer identiteter og viser aktørskap i tekstene sine. En av artiklene fra avhandlingen, «Å skrive seg et rom», er tilgjengelig på nett. Denne finner du her.

I boken Skriving på norsk som andrespråk, redigert av Anne Golden og Elisabeth Selj, kan du lese mer om det å skrive på norsk som andrespråk:

Golden og Selj (red.) (2015): Skriving på norsk som andrespråk. Vurdering, opplæring og elevenes stemmer. Oslo: Cappelen Damm.

Joke Dewilde har gjennomført et postdoc-prosjekt om flerspråklige ungdommer som skrivere i skolen og på fritiden. En av artiklene fra dette prosjektet, ««Det er bare i hjertet mitt». Portrett av en transspråklig ungdom som diktskriver», kan du lese her.

Marte Monsen har skrevet på bloggen Fagsnakk om skriving og skriveundervisning for voksne innvandrere. Innlegget har tittelen «Skriving og skriveundervisning for voksne innvandrere», og du finner det her.