Hvem kunne lese og skrive runer i middelalderens Norge? Det finnes ulike meninger om hvor utbredt runekyndigheten kan ha vært i samfunnet. Ofte blir det lagt vekt på at runer utgjorde skriften til vanlige folk, mens latinskriften ble brukt av de lærde. Men hva med middelalderens kvinner? Kunne de lese og skrive runer? Dette emnet er med på programmet til konferansen «Women’s Literary Culture and the Medieval Canon» som foregår ved Universitetet i Bergen 22.–24. juni 2017.

Av Kristel Zilmer, førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet

I to velkjente runeinnskrifter som ofte trekkes fram i bøker om norsk middelalder, møter vi to navngitte kvinner. Den ene innskriften finnes på en tilspikket kvist fra Bryggen i Bergen som kan stamme fra rundt 1200. Der står det på norrønt: «Gyda sier at du skal gå hjem.» Dette er den vanlige gjengivelsen, mens en direkte oversettelse ville lyde: «Gyda sier at du: gå hjem!» Fantasifulle tolkninger har malt et bilde av Gydas ektefelle som mottakeren av meldingen. Kanskje tilbrakte han for mye tid på et av byens vertshus og måtte derfor få en slik streng beskjed?

Den andre innskriften er en pinne fra Lom stavkirke fra 1200- eller 1300-tallet. Innskriften kalles Norges eldste kjente frierbrev. Det ble risset av en Håvard som ber ei Gudny (eller Gunnhild) tenke over ekteskapsplanene sine og heller gifte seg med ham.[1] Noen har spikket vekk noen av runene på det stedet der kvinnens navn står. Det kan ha vært Gudny som forsøkte å gjøre navnet sitt uleselig. Etterpå ble pinnen stukket ned i golvet på kvinnesiden av kirken – og der ble den funnet flere hundre år senere.

Disse innskriftene viser at kvinner var deltakere i runekorrespondanse. Gudny er adressaten i runebrevet fra Lom. Hun må ha kunnet lese innskriften og dessuten brukt tid på å fjerne noen partier i den. Med Gydas innskrift er den vanlige forklaringen at hun brukte en annen person som runerister og budbringer, men det kan vi ikke vite noe om. Uttrykket «Gyda sier…» utelukker ikke at Gyda selv ristet meldingen. Slike utsagn der en runerister omtaler seg selv i tredje person, finner vi i mange innskrifter, og det er ingen grunn til å hevde at Gyda ikke var runekyndig.

Forskere må tenke over hva de gjør med kildene sine. Begrensingene i selve kildene, men også tolkningene våre har gjort kvinner mindre synlige. Oversiktsverk gjentar om middelalderens skriftkultur at de skriftkyndige først og fremst var menn fra den lærde eliten. Vi bør likevel ta i betraktning hvilke vitnesbyrd det finnes om skrivende eller lesende kvinner i runeinnskriftene. Når vi tar for oss et runeristet eiermerke som bærer et mannsnavn, foreslår vi gjerne at denne personen stod bak innskriften. Det samme bør vi vurdere når vi ser på funn med kvinnenavn. Noen ganger er dette faktisk synlig ut fra teksten. En pinne med eierinnskrift fra Trondheim opplyser: «Tora eier meg og hun gjorde meg.» Flere innskrifter meddeler at kvinner eier runegjenstanden eller noe annet som pinnen var festet til. Vi har også innskrifter som kun består av ett eller flere kvinnenavn – da kan vi vel forvente at ei av dem har laget innskriften?

Når vi leter etter vitnesbyrd om kvinner og runekunnskap, ser vi både på enkeltopplysninger og materialet som helhet. Innskriftene fra Bryggen og Lom representerer de to vanligste omgivelsene for norske middelalderruner: byer og kirker. Fra middelalderens Bergen alene kjenner vi til over 650 runeinnskrifter. Trondheim, Oslo og Tønsberg samlet står for et par hundre funn. Runebrevet fra Lom minner om byfunnene, men stammer altså fra en kirke. Det er registrert rundt 400 runeinnskrifter i tilknytning til stav- eller steinkirker i Norge. Hovedparten er risset inn i kirkebyggene, innvendig eller utvendig. I noen stavkirker finnes det innskrifter med kvinnenavn. Disse og en del andre innskrifter kan forekomme på kvinnesiden av kirken. Kvinnenavn er samtidig nesten ikke belagt i steinkirker. Da ser vi bort fra tekster som inneholder bønner til den hellige Maria.

Figuren nedenfor viser noen funn i min pågående forskning om kvinner i runeinnskriftene fra middelalderen. Den gir en oversikt over antall runeinnskrifter med personnavn. Fordelingen mellom kvinne- og mannsnavn i seg selv belyser ikke situasjonen med runekyndighet, men det hjelper å kartlegge hvor synlige kvinner er i disse runeinnskriftene.

I neste skritt må vi studere hver innskrift nærmere. Vi finner nesten ikke direkte omtale av kvinner som runeristere, med unntak av ett mulig belegg på en risterformel (av typen «NN ristet disse runene») i Trondheim. Noen innskrifter forteller derimot at kvinner kunne lese runer, for de er nevnt som mottakerne av tekstene. Andre opplysninger i innskriftene, egenskaper ved gjenstandene eller funnstedene deres bidrar med nyttig informasjon.

Nyere forskning har vist at relasjonene mellom kjønnene og rollene deres i middelalderen var mer sammensatt enn tidligere antatt. Det er viktig å utforske runematerialet med blikk på kvinner, særlig når argumentet ellers er at runeskriften var brukt av flere lag i samfunnet. Kunnskapen om runer kunne forene lærde kretser og vanlige folk. Funnene fra Bryggen og Lom, sammen med flere andre innskrifter, forteller at runeskriften var et middel i hverdagslig korrespondanse der både kvinner og menn deltok.

[1] De vanlige ordene for «lese» og «skrive» på norrønt var lesa og skrifa eller rita, men dette gjelder ikke i runeinnskrifter. Runene var i hovedsak en ristet skrift, og verbene i mange av innskriftene avspeiler dette. Blant de vanligste verbene som betegner aktiviteten å skrive runer finner vi rísta og rista, begge med betydningen «riste», «risse».

Vil du vite mer?

Les om norske runer og runeinnskrifter i boka I begynnelsen var fuþark: norske runer og runeinnskrifter av Terje Spurkland.

I en artikkel på engelsk analyserer jeg innskriftene fra stav- og steinkirker, med eksempler på omtale av kvinner. Denne artikkelen finner du her.

Gitte Hansen drøfter aktivitetene til kvinner i middelalderens Bergen ut fra arkeologiske funn. Les om dette her.