Korleis vi fekk faste etternamn, og kvifor eg ikkje heiter Sivle

Vi har ikkje alltid hatt faste etternamn i Noreg – i tidlegare tider var det berre førenamnet som var fast. Også i dag er det ei stor gruppe som byter namn i løpet av livet, så mange som 80 % av kvinner og berre 6 % av menn i heterofile ekteskap. Kvifor kvinner byter, medan menn held på etternamna sine gjennom livet, har mellom anna historiske forklaringar. I denne språkpraten skal eg fortelje om korleis namnepraksisar har endra seg i Noreg.

Av Line Førre Grønstad, doktorgradsstipendiat i kulturvitskap ved Universitetet i Bergen

Les videre →

Det grammatiske hen – et kjønnsnøytralt pronomen

Hen er et pronomen vi kan bruke når vi ikke vet kjønnet til den vi refererer til. Hen er også et pronomen vi kan bruke når kjønnet til den vi refererer til, er uvesentlig, eller når vi refererer til en gruppe hvor begge kjønn er representert. Vi kan dessuten bruke hen om individer som hverken identifiserer seg som biologisk mann eller kvinne. I ukens språkprat skal jeg diskutere noen av utfordringene knyttet til innføring av hen som et tredje kjønnsnøytralt pronomen ved siden av han og hun.

Av Maria-Rosa Doublet, stipendiat i norsk ved Høgskulen på Vestlandet

Les videre →

Tilhøvet mellom offisielle normer og faktisk språkbruk i nynorsk

Det særmerkte med språksituasjonen i Noreg er ikkje at vi har fleire offisielle språk. Slik er det til dømes også i Sveits, der både tysk, fransk og italiensk er offisielle språk. Det særmerkte er at norsk skriftspråk har to offisielle målformer, nynorsk og bokmål, som båe har stor valfridom når det gjeld staving og bøying, og som dermed kan bli temmeleg like kvarandre. I dette innlegget skal vi først sjå kort på kvifor vi har fått denne særmerkte språksituasjonen, før vi skal sjå nærmare på korleis valfridomen i den offisielle norma for nynorsk blir brukt i faktiske tekstar.

Av Stig J. Helset, førsteamanuensis i norsk språk ved Høgskulen i Volda

Les videre →

Hva skjedde med «kembo»? Et lite innblikk i et lånords liv

Veldig mange ord lever farlig. Det leksikalske nivået, altså ordtilfanget, er den delen av språket som hyppigst gjennomgår endringer, og historien er full av eksempler på nyord som har kommet inn i et språk for så å falle døde til jorda etter nokså kort tid. Andre ord gjør derimot større suksess og blir værende lenge. I det hele tatt er det veldig vanskelig å forutsi om et nytt ord vil slå an eller forsvinne ut. Her skal vi nøste litt i historien til ordet kembo. Kan det være at dette ordet er inne i en ny gullalder?

Av Stian Hårstad, førsteamanuensis i nordisk språkvitenskap ved Institutt for språk og litteratur ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)

Les videre →

Bestemte artikler og demonstrativer i norsk og latin

De bestemte artiklene er en selvsagt del av morsmålet både for oss moderne nordmenn og for en stor andel av Europas øvrige befolkning. Slik har det imidlertid ikke alltid vært. Først de siste par tusen årene har bestemte artikler begynt å dukke opp i de ulike europeiske språkene. Hvordan oppsto den bestemte artikkelen, og hva er forholdet til demonstrativer? Dette skal jeg forsøke å gi et svar på i dette innlegget, på basis av mine undersøkelser av bestemte artikler og demonstrativer i latin.

Av Mari Johanne Bordal Hertzenberg, ph.d. i latin og studiekonsulent for idéhistorie, antikk kultur og klassiske språk

Les videre →

Graffiti: ord og bilder fra nært og fjernt

Graffiti er ord og tegninger som kan både engasjere og provosere. Denne personlige og sosiale uttrykksformen stammer fra ulike miljøer og møter oss mange steder, og slik har det vært lenge. I dette innlegget kan du lese om graffiti i språklig og historisk perspektiv, med noen eksempler på både moderne graffiti og norsk middelaldergraffiti.

Av Kristel Zilmer, førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet

Les videre →

Kven er opphavet til det uventa? Om ordreiser, fantestrekar, skøyarar og rakkarungar

 «Din fantunge!», kalla eg det vesle danske fadderbarnet mitt. Mor hennar forstod det som «fandens unge», og stussa over den kjærlege bruken av ordet. Ein fantunge er ingen djevelunge, men då eg skulle forklara uttrykket, møtte eg fortida. Slike uttrykk kan fortelja om verdi- og samfunnsendringar, om språkkontakt og om kvar opphavet til det uventa, fantestrekane, vert plassert. Eg skal her boltra meg i ord som fantunge, rakkar og skøyar, og visa korleis desse språklege uttrykka har opphav i det som ligg på sida av den vanlege samfunnsordninga.

Av Ingvil Brügger Budal, førsteamanuensis i norsk ved NLA Høgskolen

Les videre →

Endrer man språket gjennom livet?

Er du det samme språklige jeg som for 20 år siden? Hvis du er under 30 år gammel, er det definitive svaret nei. Men hvis du var nesten ferdig med tenåringstiden for 20 år siden, er derimot sannsynligheten stor for at du ikke har endret deg så mye på morsmålsfronten. Det mener i hvert en god del språkforskere. Men er det så enkelt?

Av Per Sigmund Sævik Bøe, stipendiat i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Bergen

Les videre →