Bidialektale språkbrukere i det norske dialektparadiset

Hvilken dialekt velger du når du skal holde tale i et festlig lag? Om du har vokst opp i Norge, er sannsynligheten stor for at du ikke har brukt så mye tid på å fundere på det – med mindre du er bidialektal.

Av Rikke van Ommeren, førsteamanuensis i norsk/norskdidaktikk ved Institutt for lærerutdanning ved NTNU

I Norge kan vi i prinsippet bruke samme dialekt enten vi snakker med foreldrene våre ved middagsbordet eller tar ordet i Stortinget. Dette har bidratt til at Norge har fått rykte på seg for å være et veldig liberalt språksamfunn. Noen språkforskere har gått så langt som å kalle Norge et dialektparadis fordi vi, i motsetning til mange andre språksamfunn, ikke har et offisielt standardtalemål som det forventes at vi bruker i mer formelle sammenhenger. Men selv om vi i Norge ikke er nødt til å bruke forskjellige dialekter i ulike situasjoner, finnes det likevel også her de som har tilegnet seg og bruker to eller flere norske dialekter. I faglitteraturen omtales slike språkbrukere som bidialektale.

I doktoravhandlinga mi undersøkte jeg språkvalgene og erfaringene til et utvalg norske bidialektale. Avhandlinga viser blant annet at bidialektale kan veksle mellom dialektene på ulike måter. Enkelte bruker de ulike dialektene sine i helt bestemte sammenhenger, slik at få vil kunne oppleve at de veksler mellom dialekter. Andre bidialektale veksler nær sagt når som helst – for eksempel mellom hver gang de tar ordet i en samtale, mellom enkeltsetninger eller, under gitte omstendigheter, innenfor ei og samme setning.

Ommeren1
Bidialektale språkbrukere har det til felles at de har tilegnet seg og bruker to eller flere norske dialekter. De kan for eksempel snakke forskjellig dialekt med faren og moren sin om disse snakker hver sin dialekt. Illustrasjon: Ida Torkildsen.

For å forstå hvordan bidialektisme kan arte seg i praksis, kan det være nyttig å se på noen eksempler på språkbruk hos noen av de som deltok i min studie. Én av dem, «Mari», har vokst opp i nærheten av Oslo, og hun har snakket østlending med de fleste vennene sine. Fra barnsben av har hun imidlertid brukt nordnorsk med far og vestnorsk med mor, siden de har dialekter derfra.

Nedenfor ser vi ei tidslinje for en om lag timeslang samtale mellom «Mari» og foreldrene hennes (fra et opptak gjort til doktorprosjektet mitt). Ei mer detaljert opptelling viser at «Mari» vekslet mellom nordnorsk (NN) og vestnorsk (VN) over 70 ganger i løpet av denne samtalen!

Ommeren2
Illustrasjonen viser «Maris» situasjonsinterne veksling mellom nordnorsk (NN) og vestnorsk (VN) i en om lag timelang samtale med foreldrene. De mørke partiene langs tidslinja indikerer «Maris» bruk av den nordnorske dialekten (øverst) og den vestnorske dialekten (nederst).

En del bidialektale i doktorgradsprosjektet mitt rapporterer om at de velger dialekt avhengig av hvilket talemål samtalepartneren bruker, slik «Mari» gjør i eksempelet over. For andres del er det derimot gruppetilhørigheten til samtalepartneren eller forhold ved samtalesituasjonen som i størst grad avgjør valget av dialekt. Da kan for eksempel graden av formalitet eller hvorvidt det er en privat eller offisiell situasjon, være av betydning for hvilket språkvalg de tar.

I tillegg kan det være snakk om det vi med en fagterm kan kalle performativ veksling. Det vil si at vekslinga mellom dialekter gjøres bevisst og for å oppnå bestemte effekter, for eksempel å illustrere, levendegjøre gjengivelser av dialog eller signalisere hvordan ei gitt ytring skal forstås av samtalepartneren. Et eksempel på slik performativ veksling framviste informanten «Knut» da han skulle fortelle meg om hvorfor han tilegnet seg to dialekter. Her bruker han dialektene sine fra Nord-Gudbrandsdalen og Toten til å nærmest dramatisere det opptrinnet han forteller om:

Ommeren3
Ovenfor ser vi et utdrag fra samtalen mellom «Knut» og meg i doktorgradsprosjektet mitt. «Knut» har her en performativ veksling mellom to dialekter ved at han veksler mellom dem bevisst og for å oppnå bestemte effekter, nemlig å dramatisere det han forteller. Normal utheving viser til bruk av en dialekt fra Nord-Gudbrandsdalen, fet skrift viser til bruk av en dialekt fra Toten.

Ei erfaring flere norske bidialektale forteller om, er at dialektveksling kan vekke reaksjoner hos de som er vitne til det. Enkelte opplever det derfor direkte ubehagelig å befinne seg i situasjoner hvor ulike aktører «krever» bruk av ulike dialekter. Informanten min, «Øyvind», fortalte for eksempel om da han skulle ønske ei forsamling av venner og slektninger velkommen til 30-årslaget sitt. Han ble i tvil om hvilken dialekt han skulle velge, og det valget han tok, ble kommentert gjennom tilrop fra salen.

Under et slikt krysspress av normer vil gjerne språkvalg som ellers oppleves som automatiserte, kunne framstå som regelrette dilemma. Dette er heller ikke en opplevelse som forutsetter at en står foran ei sammensatt forsamling i fysisk forstand. Noen av de bidialektale jeg har intervjuet, har fortalt om intrikate strategier for å unngå å i det hele tatt havne under slikt krysspress. Det gjør de for eksempel ved å passe på å legge telefonsamtaler til tidspunkt der familiemedlemmer er borte for å unngå at de overhører bruken av en annen dialekt med venner, eller ved å forholde seg så taus som mulig i situasjoner der ulike aktører krever ulike dialekter.

Ommeren4
Valget av dialekt vil vanligvis gå av seg selv, men noen ganger vil det framstå som et regelrett dilemma. Illustrasjon: Ida Torkildsen.

De mange fortellingene om slike opplevelser og strategier, og de følelsene dette utløser, bidrar til å understreke at språk ikke bare «ramler» ut av munnen vår, men faktisk velges. Det er riktignok sjelden vi gjør språkvalg på en så bevisst måte som det for eksempel «Øyvind» opplevde at han gjorde da han skulle holde tale. Heller ikke bidialektale ser ut til å oppleve det slik at de går rundt og velger dialekt i det daglige. Det er imidlertid ei sentral teoretisk tese innenfor språkforskninga at normer for språkbruk styrer hvordan vi bruker språk. Vi forholder oss til språklige normer litt på samme måte som vi forholder oss til andre normer. Som medlemmer av et gitt samfunn tilegner vi oss ei slags språklig samvittighet, og denne vil fungere styrende for hva vi gjør. Det er ikke slik at vi behøver å gjøre noe galt for å forstå hva som representerer et normbrudd, og slik er det heller ikke med språkhandlinger. Forestillinger om hva som er rett og galt, gir oss en form for magefølelse for hvordan vi skal opptre normmessig.

Bidialektales erfaringer med og tanker om det å operere med flere dialekter, kan fortolkes som et uttrykk for at bidialektales måte å bruke språk på, rokker ved normer for språkbruk i Norge. For det er ikke slik at bidialektisme er unormalt. Bidialektales språkpraksiser representerer et helt normalt utslag av den funksjonen som språk har for oss mennesker, dels som kommunikasjonsmiddel og dels som identitetsmarkør. I det norske ordskiftet om språk og dialekter settes imidlertid språkbruk i nær forbindelse med oppfatninger om identitet, og mange vil forstå sin egen og andres språkbruk som uttrykk for hvem de dypest sett er, og hvem de identifiserer seg med. Det forutsettes ofte at vi har bare én identitet, og at vi snakker ett språk eller én dialekt som på en eller annen måte hører sammen med denne ene identiteten. Dette er ei forestilling om forholdet mellom språk og identitet som i liten grad er treffende for hvordan forskning har vist at språk inngår i det å skape identiteter i samspill med andre. Likevel ser dette ut til å være ei nokså seigliva forestilling hos folk flest, og det er mye som tyder på at dette bidrar til at bidialektales språkbruk kan bli evaluert – både av dem selv og andre – som oppsiktsvekkende i en eller annen forstand.

Oppsummeringsvis kan en si at det bidialektale språkbrukere forteller og tenker om sin egen språklige praksis, indikerer hvor vesentlig språk kan være for individet i det å markere tilhørighet og fellesskap med andre. Samtidig kaster deres tanker og erfaringer lys over det norske språksamfunnet: Den liberale holdninga til talemålsvariasjon i dialektparadiset Norge ser ikke ut til å være grenseløs.

Ommeren5
Bidialektale måte å bruke språk på ser ut til å rokke ved normer for språkbruk i Norge. Dermed kan språkbruken deres bli oppfattet som oppsiktsvekkende, både av dem selv og andre. Illustrasjon: Ida Torkildsen.

Vil du vite mer?

Vil du vite mer om bidialektale språkbrukere, deres språklige praksiser og erfaringer med å operere som bidialektale i en norsk kontekst? I så fall kan du lese disse tekstene:

van Ommeren, R. (2016). Den flerstemmige språkbrukeren. En sosiolingvistisk studie av norske bidialektale. (Avhandling for graden ph.d.), Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Tilgjengelig digitalt her.

Indrehus, K. L. (2014). «Eg er berre bergensar når eg snakkar med systera mi». Ein kvalitativ studie av samanhengen mellom identitet og talemål hos bidialektale. (Upublisert masteroppgave), Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Trondheim. Tilgjengelig digitalt her.

I denne artikkelen (NRK, 04.11.18) kan du lese om og se video med en bidialektal språkbruker fra NRK-programmet Dialektriket.

Dialektparadiset Norge har ellers blitt tematisert tidligere i Språkprat i innlegget ««Alle nordmenn snakker et annet språk enn vi studerer!» av Else Berit Molde, som ble publisert 19. januar 2017.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: