Hen er et pronomen vi kan bruke når vi ikke vet kjønnet til den vi refererer til. Hen er også et pronomen vi kan bruke når kjønnet til den vi refererer til, er uvesentlig, eller når vi refererer til en gruppe hvor begge kjønn er representert. Vi kan dessuten bruke hen om individer som hverken identifiserer seg som biologisk mann eller kvinne. I ukens språkprat skal jeg diskutere noen av utfordringene knyttet til innføring av hen som et tredje kjønnsnøytralt pronomen ved siden av han og hun.

Av Maria-Rosa Doublet, stipendiat i norsk ved Høgskulen på Vestlandet

Pronomen er ord som ofte brukes for å erstatte substantiv, eller for å vise til noe eller noen.  Pronomenene han, hun og hen tilhører gruppen personlige pronomen. I subjektsform kan de personlige pronomenene i entall deles inn i tre grupper, 1. person, 2. person og 3. person. Hen kan brukes som et 3. persons pronomen, ved siden av han og hun.

Når vi på norsk refererer til mennesker med pronomenene han eller hun, skiller vi mellom han- og hunkjønn. Saken her gjelder pronomen som bestemmes etter sexus-bestemt kjønn, altså etter det biologiske kjønnet til personen som det refereres til. Når vi ikke kjenner kjønnet til den vi refererer til, eller når personens kjønn er uvesentlig, bruker vi vanligvis han, han eller hun eller han/hun, eventuelt kan vi la være å bruke et pronomen og skrive vedkommende i stedet.

I den skriftspråklige tradisjonen og for forenklingens skyld virker det som at han ofte brukes som et ‘kjønnsnøytralt’ alternativ. I de fleste tilfeller oppfattes kanskje referansen som grei. Likevel er det vanskelig å lese han som en ikke kvinnediskriminerende referanse når den strengt tatt kun henviser til personer med et biologisk mannlig kjønn. Før jeg går videre, vil jeg illustrere dette med et selvlaget eksempel:

«Læreren må være oppmerksom på utviklingen av leseferdighetene til elevene i fjerde klasse. Det vil være lurt at han benytter seg av kartleggingsprøver for å få innsyn i elevenes utvikling.»

Her refererer pronomenet han tilbake til substantivet læreren i første setning. For å variere språkbruken bruker jeg et pronomen fremfor å repetere det samme substantivet, læreren, to ganger. Når jeg velger å bruke et pronomen for å erstatte substantivet, har jeg i prinsippet to pronomen å velge mellom, han eller hun, fordi en lærer kan enten være mannlig eller kvinnelig. Jeg velger å bruke han i stedet for hun, og dette er et resultat av hvordan språket vanligvis brukes. Generelt er han brukt som et kjønnsnøytralt pronomen, noe hun ikke er, og slik sett inkluderer han som referanse både mannlige og kvinnelige lærere. Om jeg heller bruker pronomenet hun i eksempelet ovenfor, merker jeg at jeg da kun refererer til kvinnelige lærere. Jeg kunne også alternativt skrevet han eller hun, som er den eneste helt presise pronomenreferansen, eventuelt kunne jeg brukt vedkommende. Begge disse alternativene synes jeg gir teksten et tyngre preg.

Lovtekster har derimot behov for å være helt presise, og av den grunn kan de oppfattes som tunge å lese. Der brukes han eller hun som en helt presis pronomenreferanse. Dette kan vi se i eksemplet under, hentet fra Lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven):

3-11. Vitnemål (2): «Den som ikke har avsluttet utdanning, skal på anmodning gis karakterutskrift for de eksamener eller prøver som han eller hun har bestått. (min kursivering)

En måte å løse problemene ovenfor er å bruke hen som et tredje kjønnsnøytralt pronomen. Dette pronomenet er noe vi alternativt kan bruke i stedet for blant annet han, hun og han eller han eller hun. Følgende setning kan illustrere bruken: «Studenten må alltid lese til undervisningen slik at hen kan følge med.» Her er kjønn både irrelevant og ukjent. Vi kan ved hjelp av hen vise til substantivet studenten kjønnsnøytralt.

Svenskene diskuterte lenge å inkludere hen i ordboken, og allerede i 2012 ble hen tatt inn i ordboken i Sverige. Karin Milles skriver at hen ikke er et nytt ord i svensk, men at det i hvert fall har vært brukt i omkring 50 år. Dette baserer hun på skriftlige belegg tilbake til 1960-tallet.  Milles mener hen er lånt fra finsk, der hän brukes om personer av både han- og hunkjønn.

I engelsk finnes der foreløpig ikke noe eget ord som kan fungere som et tredje kjønnsnøytralt pronomen. Derfor er det vanlig å bruke forskjellige unnvikelsesstrategier og omformuleringer av setningskonstruksjoner, som for eksempel å omgjøre til flertall, fra he og she til they. Omformuleringer med they har vært i bruk lenge. Karin Prögler-Rössler gjorde en undersøkelse av pronomenbruk som referanser hos to engelske elevgrupper i alderen 14–15 år. I spørreskjema oppgav elevene hvilket pronomen de brukte til å referere til tradisjonelle kvinne- og manneyrker og tradisjonelt nøytrale yrker. Resultatet er presentert i kakediagrammet under:

Resultatet ovenfor er presentert uten at det er tatt hensyn til om ordene som pronomenene refererer tilbake til, er tradisjonelt forstått som feminine, maskuline eller nøytrale substantiv. Prögler-Rössler påpeker at det interessante her er at det som faktisk er regnet som grammatisk korrekt, er å bruke he i entallsform som en nøytral referanse, og he scorer kun 12 %. Elevene foretrekker å omformulere setningene og bruke flertallsformen they som pronomen i 59 % av tilfellene, på tross av at dette ses på som ukorrekt i tradisjonelle grammatikeres øyne.

Prögler-Rössler (1997) sammenlikner også dataene sine med en studie gjort i 1978/80[1], presentert under:

Figuren viser hvordan bruken av he som nøytral referanse har endret seg drastisk på 15 år: Språkbrukerne foretrekker i 1995 å bruke andre alternativer enn he i 91 % av tilfellene, mot 35 % i 1978/80.

I tillegg til å fungere som kjønnsnøytralt pronomen gir pronomenet hen også mulighet til å vise til en tredje kjønnskategori for dem som hverken identifiserer seg som mann eller kvinne. I Sverige og nå også i Norge har hen-debatten fått vind i seilene nettopp gjennom diskusjonene omkring etableringen av en tredje kjønnskategori.

Hva sier Språkrådet om saken? I Språknytt 1/2016, «Han, ho eller hen», står det at det per dags dato er for tidlig å inkludere hen i norske ordbøker, dvs. at ikke ordet i noen av betydningsvariantene er etablert nok hos språkbrukerne generelt. Men dersom vi bruker hen i private sammenhenger, vil pronomenet etter hvert kunne innlemmes i ordboken, siden ordboken nettopp skal speile faktisk språkbruk. Dersom hen brukes nok, kan Språkrådet vedta normert stavemåte og bøying.

Og det er nettopp her Språkrådet ser en utfordring med å implementere hen i ordboken. For det første er ordklassen pronomen det vi kaller for en lukket klasse, som betyr at det sjelden er endringer i ordinventaret i klassen, og at ordene i klassen er så få at de kan telles. I en slik ordklasse er det vanskelig å tilføye nye ord. For det andre er personlige pronomen bøyd i kasus, dvs. at bøyningsformen viser hvilken syntaktisk funksjon ordet har i setningen, for eksempel som subjekt eller objekt. Språkrådet problematiserer hvordan objektsformen av hen skal bli, og hvordan eiendomsformen til hen skal bli? Kulbrandstad og Kinn foreslår at objektsformen kan være hen og eiendomsformen hens.[2]

Er hen ordet som kan gjøre skrivehverdagen enklere? Ja, sier noen. Språkrådet sier både ja, tja og nja. Spør du meg, svarer jeg ja til at vi trenger hen i norsk. Jeg vil heller bruke hen som en nøytral referanse enn han eller hun, og verre, han. Og jeg har heller ingen problemer med å omtale et annet menneske som hen, om vedkommende ønsker det.

Gratulerer med dagen!

Vil du vite mer?

Les også Språkrådets anbefalinger om hvordan man skriver kjønnsbalansert, i veiledningen «Kjønnsbalansert språk», som du finner her.

Det er flere som har skrevet om hen i norsk, blant annet Urd Vindenes i artikkelen «HEN, QUO VADIS?» på språknerderiet.no og Kristin Fridtun i bl.a. boken Kjønn og ukjønn. 

Les ellers gjerne Sexism in Language – A study on pronoun usage in generic contexts av Karin Prögler-Rössler fra 1997.

[1] Studien i 1978/80 er gjort i USA. Det at dataene er hentet fra to ulike språksamfunn, problematiserer ikkje Prögler-Rössler.

[2] Kulbrandstad & Kinn 2016, Språkets Mønstre s. 219