Jenten og solen – kommer du fra Bergen, høres dette kanskje helt korrekt ut. Kommer du fra andre deler av landet, kan det skurre litt. Alle som snakker norsk, vet at det finnes mye variasjon i språket i både skrift og tale. Har du noen gang lagt merke til at dette også gjelder grammatisk kjønn, og at kjønnssystemet i Bergen skiller seg ut fra resten av landet?

Av Celine Weisenfeld, master i norrøn filologi

Hva menes med grammatisk kjønn, også kalt genus? Grammatisk kjønn er en av mange kategorier for substantiver. Andre kategorier er for eksempel numerus (entall, flertall) og kasus (nominativ, akkusativ og så videre).

I mange europeiske språk, inkludert norsk, har hvert substantiv et kjønn. Ulike språk kan ha forskjellige antall kjønn. Norsk har tre kjønn: hankjønn (maskulinum), hunkjønn (femininum) og intetkjønn (nøytrum). Det grammatiske kjønnet til et ord kan uttrykkes på forskjellige måter. Det første man tenker på, er kanskje de ubestemte artiklene en, ei og et som står foran substantiv, for eksempel en gutt, ei jente og et barn. Sterkt koblet til dette er også bøyingsendelsen i bestemt form entall av substantiv, som er forskjellig for substantiv med ulikt kjønn, som i gutt-en, jent-a og barn-et. Man kan også skille mellom grammatiske kjønn ved å se på pronomen, særlig i anaforisk bruk. Anaforisk betyr at noe refererer til noe som er nevnt tidligere. Et eksempel på dette ser vi i setningene her: Jeg leser en bok. Den handler om språk. Demonstrativet den er i dette tilfellet anaforisk.

Norsk har både et togenussystem og et tregenussystem. Her er det samtidig forskjeller mellom bokmål og nynorsk, og også mellom ulike dialekter.

På nynorsk er det bare et tregenussystem. Man skiller mellom hankjønn (ein bil, bilen), hunkjønn (ei bok, boka) og intetkjønn (eit bord, bordet). Når man refererer til noe anaforisk, bruker man på nynorsk et maskulint eller feminint pronomen. Eksempelsetningen over blir da slik på nynorsk: Eg les ei bok. Ho handlar om språk.

På bokmål er situasjonen litt mer komplisert, fordi det finnes et togenussystem ved siden av tregenussystemet. Det er altså mulig å skrive både ei bok – boka og en bok – boken på bokmål. Bruker man bare to kjønn, får alle ordene som er feminine i tregenussystemet, en maskulin bøyning. Det er videre vanlig å bruke pronomenene hun og han for å referere til mennesker. Når man refererer til ting, bruker man vanligvis den (det i nøytrum), som i eksempelet: Jeg leser en bok. Den handler om språk.

Dette er altså situasjonen for skriftspråket. Det blir mer variert når man snakker om talemålet og dialektene. I mange dialekter bruker man et tregenussystem, og noen steder kan man finne både et tregenus- og et togenussystem. Det finnes vanligvis variasjon, og det er sjeldent at bare ett genussystem brukes – med unntak av Bergen. Bergen skiller seg dermed ut blant dialektene når det gjelder genus.

Det som er spesielt med Bergen, er at togenussystemet stort sett er det eneste som brukes, selv om man fortsatt finner tregenussystemet i dialektene rundt byen. Bergensere sier altså en sol – solen, en bok – boken og så videre. Man sier til og med en jente – jenten og en kvinne – kvinnen. I Bergen skiller også bruken av anaforiske pronomen seg ut. Mens demonstrativet den brukes i visse posisjoner for å referere til ting (boken – den), er det også mange eksempler på at pronomenet han blir brukt for å referere til substantiver. Dette gjelder til og med når man refererer til substantiv som er feminine i andre dialekter (solen – han; koppen – han). Pronomenet hun brukes bare for å referere til mennesker av hunkjønn, som jente eller kvinne.

Det har imidlertid ikke alltid eksistert et togenussystem ved siden av tregenussystemet i norsk. I gammelnorsk (norrønt), som betegner perioden mellom omtrent 700 og 1350, fantes det tre kjønn: hankjønn, hunkjønn og intetkjønn. Én lett måte å skille mellom maskuline, feminine og nøytrale substantiver på i gammelnorsk er å se på endelsene i bestemt form. I kasuset nominativ hadde maskuline substantiver endelsen –inn, feminine –in og nøytrale –it. Det finnes ikke belegg for at noen språkbrukere i Norge brukte et togenussystem på denne tiden.

Hva skjedde så i tiden etter 1350? Når begynte hankjønn og hunkjønn å falle sammen i noen dialekter? I masteroppgaven min forsket jeg på dette genussammenfallet i Bergen, med fokus på hvordan og når det utviklet seg.

Generelt kan vi si at genussammenfallet skjedde mellom den gammelnorske perioden og det vi kaller moderne norsk. Dette er en periode som vanligvis kalles mellomnorsk, og den defineres ofte fra rundt 1350 til reformasjonstiden på midten av 1500-tallet. Dette språktrinnet måler altså omtrent 200 år.

Det som var spesielt med den mellomnorske perioden, er at perioden var preget av språklig endring. Språklig endring er vanligvis en gradvis prosess, men i dette tidsrommet skjedde endringene spesielt raskt. I tillegg utviklet endringene seg ulikt i forskjellige deler av landet. Eksempler på språklige endringer som karakteriserer den mellomnorske perioden, er mange nye lånord og forenkling av verb-, adjektiv- og substantivbøyning.

Det er ikke lett å feste genussammenfallet i Bergen til et bestemt tidspunkt. I tekster som ble skrevet i Bergen på 1400-tallet, finnes det få eksempler på bruk av hunkjønn i materialet. Ofte er det ikke mulig å si om et ord er feminint eller maskulint, fordi mange tidligere bøyningsendelser har falt bort. I disse kildene refereres det til maskuline substantiver med både den og han, og det refereres til feminine substantiver med både den og hun. Det er påfallende at feminine substantiver refereres til med hun selv om ordet ikke har en tydelig feminin bøyningsendelse. Det betyr at skribentene hadde kunnskap om hvilket kjønn substantivene hadde.

Først når man ser på tekster fra 1500-tallet, blir genussammenfallet tydelig på flere måter – og det skjer i flere steg. Først brukes det fortsatt han og hun for å referere til respektive maskuline og feminine substantiver. Etter hvert finner man «feil» i bruken av han og hun, det vil si at skribentene av og til refererer til tidligere feminine substantiver med han, og omvendt. På slutten av 1500-tallet finner man så nesten bare at det er den som blir brukt til å referere til både maskuline og feminine substantiver.

Det er altså mulig å si omtrent når hele prosessen skjedde i Bergen – men hva er grunnen til at det skjedde? Generelt kan det være vanskelig å finne en entydig forklaring for språkendringer. Når det kommer til genussammenfallet i Bergen, finnes det ulike teorier og forsøk på forklaringer.

Noen hevder for eksempel at denne endringen hadde fonologiske grunner. Fonologi er læren om lydsystemet i et språk, så dette gjelder da grunner som har med lydlige forhold å gjøre. Som sagt hadde maskuline substantiver endelsen –inn og feminine substantiver endelsen –in i bestemt form i gammelnorsk. Det var faktisk en forskjell i uttalen mellom dette, ved at en dobbel-n ble uttalt lengre enn en enkel-n. Etter hvert falt denne lydlige forskjellen bort, og begge endelsene ble uttalt likt. Når man uttaler endelsene til feminine og maskuline ord likt, kan det hende at de to faller sammen og anses som helt like – begge får altså endelsen –en.

En annen teori går ut ifra en morfologisk forklaring. Morfologi er formlæren, det vil si læren om hvordan ord bygges opp, dannes og bøyes. Denne teorien tar utgangspunkt i en forenkling av hele det morfologiske systemet. Endelsene som forekommer mest, hevder seg ofte over endelser som er mindre hyppige, eller som har mer variasjon. Dette kalles for levelling. Endelsen –en forekommer generelt ofte i norsk, og blir derfor kanskje foretrukket fremfor andre endelser. I forbindelse med denne teorien er det også påfallende at genussammenfallet skjer omtrent på samme tid som endringer i kasus, og senere kasusbortfallet, i norsk. Det skjer med andre ord mye språklig forenkling på denne tiden.

Men hvorfor skjedde ikke genussammenfallet overalt i landet? Mange ser på kontakten med tysk i Bergen som en mulig grunn til at det ble gjennomført her. I denne perioden bodde det mange tyske kjøpmenn i Bergen, og de snakket nedertysk. Det er nærliggende å se en forbindelse til dette – ikke minst siden genussammenfallet faller inn i tiden der kontakten med tysk var mest intensiv. Når flere språk eller dialekter er i kontakt med hverandre, kan dette ha ulike konsekvenser, og en vanlig konsekvens er grammatisk forenkling. Endelsen –en er ganske vanlig på tysk, og dette kan ha bidratt til at den ble foretrukket fremfor andre endelser ifølge den morfologiske teorien. Noen har også påstått at nordmenn brukte et forenklet språk for å kommunisere med tyskerne, og at det førte til visse endringer i norsk.

Hvem vet hva som var hovedgrunnen til at genussammenfallet skjedde, og at man i Bergen gikk over fra et tregenussystem til et togenussystem? Vi kan nok ikke forklare dette med sikkerhet, men bergensdialekten med sine særegenheter har i hvert fall hatt en spennende historisk utvikling fram til slik dialekten er i dag.

Vil du vite mer?

Denne språkpraten bygger på min masteroppgave om genussammenfallet i Bergen:

Weisenfeld, Celine (2923): Genussammenfallet i bergensdialekten. Genus i mellomnorske brev fra 1400-tallet. Bergen: Universitetet i Bergen.

Genussammenfallet i Bergen er et tema som omfatter mange teorier og ulike synspunkter. Hvis du har lyst til å lese mer, anbefaler jeg flere arbeider av Agnete Nesse, som har skrevet mye om temaet. Genussammenfallet er blant annet tematisert i hennes doktorgradsavhandling:

Nesse, Agnete (2002): Språkkontakt mellom norsk og tysk i hansatidens Bergen. Oslo: Novus.

Det er også tematisert i en artikkel av henne i tidsskriftet Maal og Minne: Nesse, Agnete (2005): Boken – han og kua – den: Om endringer i norske genussystem. I Maal og Minne II, s. 136–146.

Genus og genussammenfall er ikke bare et tema i Bergen. Hvis du vil lese mer om dette i henhold til andre dialekter eller språk, kan jeg anbefale følgende arbeid:

Lundquist, Björn; Westergaard, Marit; Klassen, Rachel (2022): Dynamikken i en språkendringsprosess: Bortfall av hunkjønnsformer i norsk. Norsk Lingvistisk Tidsskrift 40(1), s. 27–56.

Et stort tema innenfor forskningslitteraturen er kontakten mellom norsk og tysk i hansatiden, som jeg bare så vidt har berørt. Det finnes mye materiale om lånord, men også grammatisk påvirkning, inkludert genus. Her er tre eksempler:

Berg, Ivar (2016): A Note on the Relationship between Scandinavian and Low German. Journal of Historical Sociolinguistics 2(2), s. 189-210.

Heide, Eldar (2003): Felleskjønnet i bergensk: Resultat av mellomnedertysk kvantitetspåverknad? Maal og Minne I, s. 23–35.

Nesse, Agnete (2000): Språksosiale Forhold i Bergen i Hansatiden, i Jahr, Ernst H. (red.): Språkkontakt: Innverknaden frå Nedertysk på andre Nordeuropeiske Språk. Kopenhagen: Nordisk Ministerråd, s. 203–216.