I denne språkpraten diskuterer vi noen likheter og forskjeller mellom norrønt og moderne norsk innen ordforråd, morfologi og syntaks. Å lese en tekst på norrønt kan by på utfordringer for den som ikke har studert norrøn filologi. Men det blir forhåpentlig lettere etter at du har lest denne språkpraten. Kanskje får du til og med lyst til å lese mer?

Av Ugnius Vizgirda Mikučionis, førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet, campus Bergen

Se på de to tekstutdragene under. Hvor mye norrønt ville du ha forstått dersom det ikke stod noen oversettelse ved siden av? Og gjør oversettelsen at du innimellom får en aha-opplevelse («Så det er dét dette ordet betyr? Ja, jeg ser det nå!»)?

Haraldr konungr sendi menn sina eptir meyju einni, er Gyða er nefnd, dóttir Eiríks konungs af Hǫrðalandi — hon var at fóstri á Valdresi með ríkum bóanda — er hann vildi taka til frillu sér, þvíat hon var allfríð mær ok heldr stórlát; en er sendimenn kómu þar, þá báru þeir upp erendi sín fyrir meyna; hon svaraði á þessa lund, at eigi vill hon spilla meydómi sínum, til þess at taka til mannz þann konung, er eigi hefir meira ríki, en nǫkkur fylki, til forráða, «en þat þykki mér undarligt», segir hon, «er engi er sá konungr, er svá vill eignask Nóreg ok vera einvaldi yfir, sem hefir Gormr konungr at Danmǫrku eða Eiríkr at Upsǫlum». Sendimǫnnum þykkir hon svara furðustórliga […]

Kong Harald sendte sine menn etter en pike som het Gyda, datter til kong Eirik fra Hordaland, hun var i Valdres hos en mektig bonde til oppfostring. Harald ville ha henne til frille, for hun var vakker, men nokså stor på det. Da sendemennene kom dit hun var, kom de fram med sitt ærend for henne; hun svarte som så at hun ville ikke kaste bort sin møydom på å ta til mann en konge som ikke hadde større rike og styre over enn noen få fylker; «og jeg synes det er underlig» sier hun, «at det ikke fins noen konge som vil vinne hele Norge og bli enekonge over det, slik som kong Gorm i Danmark eller Eirik i Uppsala.» Sendemennene syntes hun svarte fælt overmodig […]

(Haraldz saga ins hárfagra, kap. 3)

(Harald hårfagres saga, kap. 3, oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip)

En del ord er lette å kjenne igjen: konungr ‘konge’, senda ‘sende’ (fortidsform: sendi ‘sendte’), menn sina ‘sine menn’, eptir ‘etter’, dóttir ‘datter’ og taka ‘ta’. Andre ord kan være gjenkjennelige uten at de er vanlige lenger. Noen er gjenkjennelige, men er lite aktuelle i dag eller kan oppleves som støtende (frilla ‘frille, en gift manns elskerinne’). Noen ord blir bare brukt i noen norske dialekter, for eksempel þykkja (nåtidsform: þykkir) ‘tenke, synes’, som svarer til tykk(j)e eller fríðr ‘vakker’, som svarer til frid.

Andre norrøne ord kan være vanskeligere å kjenne igjen, som substantivet lund i frasen á þessa lund , som betyr ‘slik, på denne måten’. Men tenker du godt etter, vil du kunne komme på sammensetninger som ingenlunde og noenlunde, der sisteleddet -lunde jo betyr ‘måte’. Også førsteleddet furðu– i sammensetningen furðustórliga kan virke ukjent. Det svarer til det nynorske ordet folen (intetkjønn: fole eller folent), som ifølge Nynorskordboka kan bety ‘nifs, forferdeleg; ofseleg, svær’.

Så finner vi norrøne ord som tilsynelatende er lette å kjenne igjen, men der ordet har ulik betydning på norrønt og på moderne norsk. Legg spesielt merke til adjektivet ríkr ‘mektig’ i frasen með ríkum bóanda ‘hos en mektig bonde’. Ríkr betydde altså på norrønt ‘mektig’ og ikke ‘rik’. ‘Rik’ het helst auðigr på norrønt. Det kan argumenteres for at adjektivet rik i den moderne betydninga av ordet er et lånord fra nedertysk. I århundrene med mye kontakt med hanseatene ble svært mange nedertyske ord tatt i bruk av nordmenn. Det gjelder ord som vi i dag opplever som fullgode norske ord, men som altså ble importert til språket vårt: ansikt, språk, egentlig, klok, å føle, å tenke …

Svært store forskjeller mellom norrønt og moderne norsk ligger i måten ordene blir bøyd på. Norrønt hadde mye mer bøyning enn moderne norsk har. I dag bøyer vi for eksempel verb i tid (tempus), modus (indikativ og imperativ) og diatese (aktiv og passiv). I norrønt ble verbene i tillegg bøyd i person og tall. Verbet hadde ulike endelser avhengig av hvem som utførte handlinga, og ved sterke verb kunne også vokalen i rota av verbet endre seg. La oss se på bøyinga av verbet koma ‘komme’:

	presens (nåtid)	preteritum (fortid)
Entall
1. person	køm (‘jeg kommer’)	kom (‘jeg kom’)
2. person	kømr (‘du kommer’)	komt (‘du kom’)
3. person	kømr (‘han eller hun kommer’)	kom (‘han eller hun kom’)
Flertall
1. person	komum (‘vi kommer’)	kómum (‘vi kom’)
2. person	komið (‘dere kommer’)	kómuð (‘dere kom’)
3. person	koma (‘de kommer’)	kómu (‘de kom’)

I leddsetninga er sendimenn kómu þar ‘da sendemennene kom dit’ er altså kómu verbet koma i 3. person flertall preteritum (fortid). Hadde det vært snakk om én sendemann som kom dit, ville setninga ha sett sånn ut: er sendimaðr kom þar. Hadde subjektet vært 1. person flertall, altså vi, slik at det var sendemennene som sa «da vi kom der, …», ville setninga ha vært er vér kómum þar. Forma på verbet henger altså sammen med hvem som utfører handlinga.

Substantiv blir bøyd i tall og bestemthet i moderne norsk. I norrønt ble de i tillegg bøyd i kasus. Der vi i dag har fire ulike bøyingsformer av et substantiv: en konge – kongen – konger – kongene, hadde norrønt hele seksten, som du kan se nedenfor:

	entall		flertall
	Ubestemt	bestemt	ubestemt	bestemt
nominativ	konungr	konungrinn	konungar	konungarnir
genitiv	konungs	konungsins	konunga	konunganna
dativ	konungi	konunginum	konungum	konungunum
akkusativ	konung	konunginn	konunga	konungana

I sagautdraget over ser vi formene konungr, konungs og konung.

Haraldr konungr er en frase i nominativ som fungerer som subjekt i setninga Haraldr konungr sendi menn sina ‘Kong Harald sendte sine menn’. Det var altså kongen som gjorde noe.

Frasen dóttir Eiríks konungs inneholder substantivet konungs i genitiv, som viser hvem sin datter Gyda var: datteren til kong Eirik. En liknende form har vi i moderne norsk, nemlig s-genitiv, for eksempel kongens. Men legg merke til at s-en i moderne norsk ikke er noen kasusendelse, da den blir lagt til substantivfrasen som helhet og ikke til hvert enkelt substantiv: kong Eriks datter.

Substantivforma konung i at taka til mannz þann konung ‘å ta til mann en konge’ er derimot akkusativ og fungerer som direkte objekt: Det er ikke kongen som tar eller ikke tar noe. Det er noen (i dette tilfellet Gyda) som ikke vil ta kongen til mann.

Som eksemplene konungr og konung viser, kom forskjellen mellom subjekt og objekt til uttrykk ved endelsen på substantivet. Står substantivet i nominativ? Da er det subjekt. Står det i akkusativ? Da er det objekt. Og hvordan vet vi om det er nominativ eller akkusativ? Jo, som oftest ser vi det på endelsen på substantivet. Svært mange substantiv ender på -r i nominativ, mens det ikke er noen endelse i akkusativ. Dette gjorde at det var mulig å stokke om på ordene uten at det skapte noen forvirring.

Subjektløse setninger var dessuten mulige i norrønt, noe som til dels henger sammen med det faktum at endelsen på verbet viste både person og tall. Se for eksempel på denne korte passasjen fra Snorres Edda som handler om hvordan æsene fanget og straffet Loke: «Nú sá æsirnir hvar hann fór. Fara enn upp til forsins ok skipta liðinu í tvá staði […]» (sitert etter Norrøne tekster i utval ved Odd Einar Haugen). Den er oversatt slik til moderne norsk av Anne Holtsmark: «Nå så æsene hvor han fór, og de gikk enda en gang opp til fossen. Der delte de seg i to flokker […]». Oversetteren skriver «de gikk» og «der delte de seg», altså subjektet «de» er uttrykt begge stedene. Men i de norrøne setningene står det bare «fara» og «skipta» – og altså ikke «þeir fara» og «þeir skipta» – fordi endelsen på verbene gjør at det ikke kan være tvil om at det er flertall 3. person.

Det er altså ganske mange endringer som har skjedd innen ordforrådet, morfologien og syntaksen i utviklinga fra norrønt til moderne norsk. Noen av disse endringene kommer av at alle språk stadig utvikler og endrer seg når nye generasjoner språkbrukere vokser opp. Andre endringer er et resultat av språkkontakt, og da spesielt kontakt med nedertysk. Men det er også en hel del likheter, som det er gøy å utforske!

Vil du vite mer?

Ann-Kristin Molde omtaler subjektstvang og subjektløse setninger i denne språkpraten.

Odd Einar Haugen og Nina Stensaker har laget et arbeidshefte i norrønt, som kan lastes ned gratis til studieformål ved norske og utenlandske universiteter. Dette heftet er her. Heftet kan ikke distribueres videre eller legges ut for salg.

Steffen Höder diskuterer språkkontakt mellom nedertysk og skandinaviske språk i denne språkpraten: När sa du senast någonting på lågtyska? 

Klara Sjo skriver om arveord og importord i denne språkpraten: Hvor kommer alle ordene fra?