Nyere innvandring har brakt mange nye språk til Norge, men Norge har alltid vært et språkrikt land. Folkevandringer gjennom tusenvis av år har ikke bare skapt et språkmangfold her, men også verden over.

Av Pål Kristian Eriksen, seniorrådgiver i Språkrådet

I løpet av de siste 50–60 årene har det kommet mange nye språk og kulturer til Norge. På gata i en vanlig norsk by kan man høre alt fra ukrainsk og persisk til somali og thai. Vi veit ikke eksakt hvor mange nye språk det er, for vi fører ikke statistikk over språk i Norge, men estimater som er gjort av SSB, tyder på et sted mellom 150 og 300.

For noen kan kanskje dette språkmangfoldet virke litt skummelt. Er det ikke sånn at det naturlige er ett språk per land? Slik som det var i Norge i gamle dager?

Men bare ta det rolig – så godt som alle land i verden har et yrende språkmangfold. Og det skyldes oftest ikke nyere innvandring. Snarere har de fleste land – også Norge – alltid vært rike på språk. I Nord-Amerika blei det snakka minst tre hundre urfolksspråk før europeerne kom. Og også små land i Europa har holdt seg med mange språk. Luxembourg har hele tre offisielle språk: luxembourgsk, fransk og tysk. Og Italia har tolv, alt fra lokale varianter av kjente språk som gresk og tysk, til mindre kjente språk som sardisk, ladinsk og friulisk.

Ideen om «ett land, ett folk, ett språk» gjenspeiler altså ikke den virkelige verden. I stor grad skyldes det at verdens land er nokså nye i historisk perspektiv, mens språkmangfoldet er urgammelt. Menneskeheten har vandra på kryss og tvers av jordkloden i titusener av år. Gjennom disse folkevandringene har språk spredt seg overalt, og videreutvikla seg på nye steder. Og til Norge har det vandra mange språk opp gjennom tidene.

Norges urfolksspråk er de samiske språkene. Samene snakker nemlig ikke bare «samisk», som i ett og samme språk for alle samer. I hele Sameland, fra Rørosvidda i sørvest til Kolahalvøya i nordøst, fins det ni forskjellige samiske språk. I Norge har det vært vanlig å regne med tre av dem: nordsamisk (i Troms og Finnmark), lulesamisk (i Tysfjord-området nord i Nordland) og sørsamisk (i Trøndelag og omegn). Våren 2023 anerkjente Sametinget også ytterligere tre språk, som i utgangspunktet var utdødde på norsk grunn, men som mange jobber for å revitalisere: umesamisk og pitesamisk (i de sørlige og midtre delene av Nordland) og skoltesamisk (i Sør-Varanger i Øst-Finnmark).

Forskjellene mellom disse samiske språkene er ikke til å kimse av. Nordsamisk og sørsamisk er cirka like forskjellige fra hverandre som norsk og tysk. Det kan kanskje virke rart at det skulle finnes så store ulikheter i et relativt lite geografisk område, men dette er faktisk ikke uvanlig i urfolksområder. På øya Ny-Guinea i Stillehavet snakkes det rundt 1000 urfolksspråk. Det blir i gjennomsnitt ett språk per 800 km² av øya, noe som er litt mindre enn en dobbel Oslo kommune.

Ved siden av de samiske urfolksspråka har Norge også tre offisielle nasjonale minoritetsspråk: kvensk, romani og romanes. Termen nasjonalt minoritetsspråk innebærer at disse språka (og minoritetene som snakker dem) har tradisjonell hjemstavn i Norge, men at de ikke er så gamle at de er å regne som urfolksspråk.

Kvensk snakkes i deler av kystområda av Finnmark og Nord-Troms, og er nært i slekt med finsk. Kvenene har vandra inn fra Nord-Finland og Nord-Sverige i løpet av de siste tusen år, og brorparten kom hit på 1600- og 1700-tallet. I det kvenske miljøet har det vært uenighet om kvensk er et eget språk eller en dialekt av finsk, men flertallet ser på det som et språk. I 2005 anerkjente også den norske staten kvensk som et eget minoritetsspråk.

Men finnes det ingen enkel språkvitenskapelig metode for å avgjøre hva som er språk og dialekt? I mange tilfeller er dette veldig uklart ut fra de språklige dataene alene, og da blir det utenomspråklige faktorer som avgjør, så som politiske, historiske og kulturelle faktorer. Dansk, svensk og norsk regnes som tre ulike språk, sjøl om vi forstår hverandre greit, for der har den politiske inndelinga i tre land lagt føringa.

Slike uklare forhold mellom språk og dialekt finner vi ofte der et folk har spredt seg over et stort geografisk område. Typiske eksempler er gamle imperier, som Romerriket og det arabiske imperiet. I begynnelsen snakker alle ett og samme språk, men ettersom tida går, utvikler det seg dialekter og språk over hele området. I Romerriket utvikla latinen seg på den måten, og etterkommerne deres snakker språk som fransk, spansk og italiensk, men sjølve språkinndelinga er i stor grad basert på de moderne statsdannelsene. Det arabiske riket er i dag også delt inn i mange land, fra Marokko til Irak. Her har imidlertid den kulturelle enheten veid tyngre, så arabisk regnes som ett og samme språk over hele området, sjøl om dialektforskjellene er veldig store.

Språkene romani og romanes er relativt nært beslekta med hverandre, og snakkes av henholdsvis taterne og romene. Forhistorien deres ligger i romenes vandringer over Europa, for romene har kommet til Norge i to bølger, første gang i seinmiddelalderen og andre gang på slutten av 1800-tallet. Etterkommerne etter den første bølga er de som i dag kaller seg tatere (eller romanifolket), og deres språk, romani, har hatt ei utvikling som har endra det mye fra språket til romene i Europa. Romanes, som er språket til etterkommerne av den seinere bølga, har mer felles med andre romers språk, og disse kaller seg også for romer.

Opprinnelig kom romene fra det nordlige India, hvor deres vandringer starta rundt 500-tallet, og kjente språk fra India og omegn som hindi, urdu, bengali og panjabi er derfor relativt nære slektninger av romani og romanes. Slektskapet kan vi for eksempel se i følgende ord:

Norsk:	Romani:	Romanes:	Hindi/urdu:
melk	tudd	thud	dūdh
svart	kalo	kalo	kālā
kjøtt	mas	mas	māns
en	jikk	jekh	ēk
kniv	tjuro	shuri	churī

I tillegg til de samiske urfolksspråkene og de nasjonale minoritetsspråkene har også norsk tegnspråk offisiell status i Norge. Men hvorfor kalles det norsk tegnspråk? Er det ikke det samme tegnspråket som brukes i resten av verden? Nei – det fins et norsk tegnspråk, et britisk, et amerikansk (som er helt forskjellig fra det britiske), og et hundretalls andre. Dette er fordi tegnspråk har utvikla seg på samme måte som talespråk, uplanlagt og av seg sjøl, i døvemiljøer verden over. Tegnspråk har også spredt og videreutvikla seg gjennom vandringer og reiser. Amerikansk tegnspråk har for eksempel et visst slektskap med fransk tegnspråk, fordi personer som hadde vært ved franske døveskoler, var med på å starte opp døveskoler i USA.

Norge har altså alltid vært rikt på språk, og har med nyere innvandring blitt enda rikere. Nå er det nok enkelte som fortsatt vil tenke at dette ikke har vært en positiv situasjon, verken før eller nå, for hvordan kan et land fungere hvis innbyggerne ikke snakker samme språk? Løsninga er at et land både kan ha et stort språkmangfold og samtidig ha fellesspråk. I land der befolkninga snakker hundrevis av språk, som India og Nigeria, er det helt vanlig at den enkelte innbygger mestrer flere språk på en gang, og at barn ofte vokser opp med mer enn ett språk i hjemmet. En gammel myte om barneoppdragelse påstår at dette er skadelig for barns språkutvikling, men språkforskere er klare på at det ikke stemmer. Det er ingenting som står i veien for et samfunn der vi alle kan snakke til hverandre på norsk, og samtidig ivareta et mangfold av språk, både gamle og nye.  

Vil du vite mer?

Jeg har gitt ut to bøker om språkmangfold og minoritetsspråk på Pax Forlag. Språkene som har kommet til Norge med moderne innvandring, kan du lese mer om i Nye språk i Norge – en språkodyssé (2019). Norges gamle minoritetsspråk kan du lese om i Språk på sotteseng: Hvorfor dør små språk og hvordan kan vi redde dem? (2023; reutgitt i pocketformat i 2024 med tittelen Språk i fare – historier fra hele verden). I denne boka kan du også lese om urfolks- og minoritetsspråk fra hele verden, og om kampen for å redde dem fra språkdød.

Språkrådet jobber ikke bare med norsk språk, men har også ansvar for de nasjonale minoritetsspråkene og for norsk tegnspråk. På våre nettsider (https://www.sprakradet.no) kan du lese mer om disse språkene og vårt arbeid for dem.

I Språkrådets tidsskrift Språknytt har det vært flere artikler om disse temaene, blant annet en artikkel av språkforsker Sergej Munkvold om romani i Språknytt 4/2018, og en artikkel av Rolf Theil om samme språk i Språknytt 4/2014. Disse utgivelsene kan søkes opp i Nasjonalbibliotekets nettbibliotek på https://www.nb.no.

Vil du lære deg noen enkle kvenske fraser? Den kvenske ungdomsorganisasjonen Kvääninuoret – Kvenungdommen ga i 2022 ut boka Fraasikirja – norsk-kvensk frasebok for ungdom på Ruija Forlag. Der kan du lære deg kvensk til bruk i både hverdag og fest og sengekos. Anbefales på det varmeste.

Ellers har Språkprat tidligere publisert språkprater om flere av temaene som har blitt omtalt her, for eksempel «Vi må snakke om samisk» (29. august 2019), skrevet av Hilde Sollid, og  «Å kommunisere med hender og kropp – en introduksjon til norsk tegnspråk» (24. mai 2019) av Eli Raanes og Georg L. Bjerkli