Som elev i den norske skolen blir en gjerne bevisstgjort konseptet stavelse gjennom klappelek. Men det er mer å lære om stavelser utover hvordan en kan dele opp ordet fargeblyant i far-ge-bly-ant. Når du snakker norsk, forholder du deg nemlig helt intuitivt til en masse regler om hvordan en kan kombinere lyder. I denne språkpraten vil du lære mer om reglene som regulerer stavelser, og hvilken rolle de spiller når du løser kryssord.

Av Malin Bakke Frøystadvåg, doktorgradsstipendiat ved Høgskulen i Østfold og ph.d.-kandidat ved Universitetet i Bergen

La oss starte med stavelsens struktur. Alle stavelser har det vi kan kalle en kjernelyd, og i norsk er kjernelyden vanligvis en vokallyd. I stavelsen bly, for eksempel, er kjernelyden y. Før og etter kjernelyden kan det være konsonanter, men det er ikke et krav. Preposisjonen i danner for eksempel helt fint sin egen stavelse, mens stavelsene in og farkt (som til sammen danner ordet infarkt) er eksempler på stavelser med konsonantlyder.

Når stavelser inneholder konsonanter, finnes det noen grenser for hvor mange konsonanter som kan plasseres før og etter kjernen. Det varierer fra språk til språk hvor mange som er tillatt; i norsk finnes det stavelser med både én, to og tre konsonanter foran kjernen. De enstavede ordene kor, knekk og skred er eksempler på dette.

Etter kjernen er det mer ekstreme tilstander. Det finnes stavelser med både én, to, tre, fire og, til og med, fem konsonanter etter kjernen i norsk. Eksempler på det er gran, bark, barskt, skjelmsk og skjelmskt. Legg merke til at ordet barskt i mange dialekter kun har tre lyder etter kjernevokalen, selv om det skrives med fire bokstaver: Bokstavkombinasjonen rs representerer én lyd, den såkalte sj-lyden. Når vi snakker om stavelser, er det altså viktig å skille mellom lyd og skrift. Det er også verdt å nevne at den siste t-en i skjelmskt kan oppfattes som overflødig og uakseptabel av enkelte morsmålsbrukere. Det er heller ikke veldig vanlig med stavelser som har fire og fem konsonanter etter kjernevokalen, men de finnes.

Om en sammenligner norske stavelser med stavelser i andre språk, forstår en fort at tre konsonanter både før og etter kjernen, er sjeldent og komplekst. I somali, for eksempel, finnes det ikke stavelser med mer enn én konsonant før kjernen og én konsonant etter kjernen. Noen andre språk med samme struktur, eller en enda enklere struktur, er arabisk, japansk og vietnamesisk.

Er en vant til strukturer uten komplekse rekker av konsonanter, kan det fort bli overveldende når en skal lære norsk og møter på ord som blomst og skremt. Det er derfor ikke uvanlig at en andrespråksinnlærer, altså en person som lærer seg norsk som et andrespråk, uttaler stavelsene annerledes. En kan for eksempel dele opp de tunge konsonantgruppene ved å sette inn vokaler, slik at ordet blomst blir uttalt bo-lo-mest. Et annet alternativ er å rett og slett ikke uttale enkelte av konsonantene, slik at ordet blomst for eksempel kan bli uttalt som bomt, uten konsonantene l og s. Slik blir stavelsene tilpasset det systemet andrespråksinnlæreren allerede kjenner til.

Når du snakker norsk, bruker du ikke bare intuisjonen din om hvor mange lyder som er tillatt i en stavelse. Du bruker også intuisjonen din om hvor i stavelsen de ulike lydene kan plasseres og hvordan de kan kombineres. Det enstavede ordet elv har for eksempel konsonantkombinasjonen lv etter stavelseskjernen. Det at akkurat disse lydene står i denne rekkefølgen i den posisjonen, er greit.

Men hva sier intuisjonen din om at lv står foran stavelseskjernen? Hvor akseptabelt er et tenkt ord som lvart? Kombinasjonen lv foran stavelseskjernen finnes ikke i norsk, og dermed skurrer dette ordet for oss. Det er grunnen til at morsmålsbrukere av norsk kan finne på å si Le-viv eller El-viv om den ukrainske byen Lviv. Det er fysisk mulig for oss å uttale lv før kjernelyden, men det strider mot det systemet som finnes i norsk. Derfor kan vi også finne på å sette inn vokaler som bryter opp konsonantgruppa, akkurat slik som andrespråksinnlæreren vi snakket om ovenfor. Når vi setter inn slike ekstra vokaler, setter vi i praksis inn en helt ny stavelse i ordet, og vipps, så har det enstavede ordet Lviv blitt til et tostavet ord: Le-viv. Vi har splittet opp den problematiske lv-kombinasjonen og løst problemet. 

Sammenligner man reglene for stavelser i alle verdens språk, ser man et mønster. Det er en tendens til at lydene blir mer klangfulle jo nærmere stavelseskjernen de står. Konseptet klangfull er kanskje lettest å forstå om man prøver å holde en tone mens man uttaler en lyd. Da vil man oppdage at det er greit å synge iiiiiiiiiiiii og nnnnnnnnnn, mens g stopper opp ganske fort. Lydene i og n har dermed høy grad av klangfullhet, mens g ikke er særlig klangfull.

Vokaler er de mest klangfulle lydene, og derfor pleier de å danne kjernen i stavelser. Lyden n, som er en nasal lyd, det vil si at den uttales ved å slippe ut luft gjennom nesa, er ikke like klangfull som vokalene. Den er likevel såpass klangfull at den har en tendens til å være i nærheten av stavelseskjernen. Lyden g er en såkalt plosiv lyd (tenk eksplosjon), som er den typen lyd som er minst klangfull. Derfor har g en tendens til å stå langt unna stavelseskjernen.

La oss ta det enstavede ordet gni som eksempel. Her er kjernen i, n står nærmest denne kjernen, mens den lite klangfulle g-en står lengst unna. Dette er helt i tråd med reglene beskrevet ovenfor. I norsk har vi likevel flere konsonantkombinasjoner som bryter med reglene beskrevet ovenfor, for eksempel st før stavelseskjernen i ord som stas. Lyden t er en mindre klangfull lyd enn lyden s. Akkurat her er det altså den minst klangfulle lyden av de to som står nærmest stavelseskjernen.

Når du sitter i godstolen og løser kryssord, kommer kunnskapen din om stavelser til nytte. La oss si at du har følgende informasjon om et ord: K _ A _ _ _. Det er altså et ord på seks bokstaver som starter på K og har A som tredje bokstav/lyd. Nå begynner hjernen din å lete etter mulige ord som kan passe inn i mønsteret, og aller først vil du finne ut hva andre bokstav i ordet er. Her sparer intuisjonen din om stavelsesoppbygging deg masse tid. For du vet, med en gang du prøver ut kombinasjonen kba, at det ikke finnes en eneste norsk stavelse som tillater denne konsonantkombinasjonen før stavelseskjernen. Og du vet like godt at du fint kan hoppe over kta og ksa. Du finner fort ut at du må lete etter ord som starter på for eksempel kra og kla.

Som morsmålsbruker av norsk vet man bare dette. Man vet at kragan kunne vært et norsk ord, mens kbapsl ikke kunne vært det. Og det uten å ha lært noe som helst om stavelser, sett bort ifra en time eller to med klappelek i tredje klasse.

Vil du vite mer?

I boka The Phonology of Norwegian gir Gjert Kristoffersen en omfattende gjennomgang av norske stavelsesstrukturer. Der kan du også lese mer om hvordan stavelser henger sammen med trykk og toner: Kristoffersen, G. (2000). The Phonology of Norwegian. Oxford: OUP Oxford.

Vil du lese mer om norske stavelser i et andrespråksperspektiv, er blogginnlegget «Stavelsestruktur» (31.01.19) av Cecilie S. Knudsen fra uttale.no en fin populærvitenskapelig gjennomgang av temaet.

For en mer omfattende gjennomgang av temaet kan kapittel 3 i boka Andrespråksfonologi være aktuelt: Husby, O. & Kløve, M. H. (1998). Andrespråksfonologi: Teori og metodikk (s. 61-88). Gyldendal Norsk Forlag.

Om du er interessert i norsk som andrespråk, og vil ha et mer didaktisk perspektiv på stavelser, anbefaler jeg kapittel 5 i boka Uttaleundervisning. Der finnes det blant annet en god illustrasjon av hvor klangfulle de ulike lydene i norsk er, og hvordan de danner et hierarki. Knudsen, C. S. & Husby, O. (2020). Uttaleundervisning (s. 81–98). Fagbokforlaget.

Og hvis du vil lese mer om hvordan stavelsesstrukturer kan gjenspeiles i skrift når norsk er andrespråk, har jeg skrevet om det i masteroppgava mi fra 2020, som du finner her.