Mange norske adjektiv oppviser tre grader, for eksempel dyr ‒ dyrere ‒ dyrest. Disse bøyingsformene kaller vi positiv, komparativ og superlativ. Dette er ganske elementær grammatikk. Men har du egentlig forstått hva som er forskjellen mellom disse formene?

Av Torodd Kinn, professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Bergen

I en liten norsk grammatikk fra 1932 kan vi lese følgende:

Gradbøining. Adjektivet har en grunnform eller positivform: stor, liten, svart, ungt, ‒ en komparativform som betegner en høiere grad: større, mindre, svartere, yngre, ‒ og en superlativform som betegner høieste grad: størst, minst, svartest, yngst.

(Toralv Gjone, Norsk grammatikk, Gyldendal 1932)

Positiv, komparativ og superlativ er altså tre ulike grader som vi bøyer adjektiv i. «Grad av hva?», er det naturlig å spørre. «Av den egenskapen som adjektivet viser til», kan svaret være ‒ grader av størrelse, «litenhet», svarthet og ungdom. Så komparativen yngre skulle peke på en høgere grad av ungdom enn positiven ung, og superlativen yngst skulle peke på den høgeste graden. Er det slik du har forstått gradbøying? Da er du ingenlunde aleine. Men like fullt har du misforstått.

La oss tenke oss ei lita fortelling om jenta Kari og ei gruppe som hun er med i. Den går som følger: «Kari er flink i grammatikk. Hun er flinkere enn Hilde. Ja, hun er flinkest av alle i gruppa.»

Ifølge beskrivelsen vår ovenfor av positiv, komparativ og superlativ skulle Kari ha ulike grader av flinkhet i hver av setningene. Men det er jo lutter tøv! Kari er nødvendigvis like flink som seg sjøl. Positiv, komparativ og superlativ viser nemlig ikke direkte til forskjellige grader av en egenskap. Vi bruker dem til ulike former for sammenlikning.

Når vi sier at Kari er flink i grammatikk og bruker graden positiv, hva sammenlikner vi henne med da? Gitt at hun går på norsk skole og et visst klassetrinn, er det rimelig å anta at vi sammenlikner henne med «normalen» for norske skolebarn på hennes alder. Denne normalen eller normen tar vi utgangspunkt i, og så sammenlikner Kari med den. Om vi finner at hun når opp til den eller høgere, passer det å bruke positiven flink. I figuren nedenfor er Kari vist som «K» og plasserer seg i overkant av normen.

Komparativen bruker vi derimot når vi sammenlikner to størrelser og finner at den ene har høgere grad av en egenskap enn den andre. Når vi sier «Kari er flinkere enn Hilde», har ikke Kari blitt flinkere enn da hun var flink, men hun har en høgere grad av flinkhet enn Hilde. Her passer det med komparativ. Legg merke til at normen som vi sammenlikna med da vi brukte positiv, er holdt utenfor her. Vi kan godt si: «Kari er flinkere i grammatikk enn Hilde, men ingen av dem er flinke.» Sjøl om Kari her ikke er flink (i forhold til normen), er hun flinkere (enn Hilde)! Her ser vi svært tydelig at komparativen flinkere ikke står for en høgere grad enn positiven flink. Figuren nedenfor viser hvordan Kari (K) er nærmere «høg grad» enn Hilde (H), men de kan godt være langt fra høg grad, begge to.

Om vi nå går tilbake til positivforma, blir den òg brukt når vi sammenlikner to størrelser ‒ som viser seg å ha samme grad av en egenskap. Om vi sammenlikner Kari og Jarle og kommer fram til at det ikke er noen forskjell i hvor flinke de er, kan vi si: «Kari er like flink som Jarle» eller: «Kari og Jarle er like flinke». De er like nær, eller like langt fra, «høg grad». Enkelte språk, for eksempel grønlandsk, har ei egen gradbøyingsform for denne typen av sammenlikning.

Så til superlativen! Når vi sier «Kari er flinkest av alle i gruppa», er hun ‒ for å hamre det fast ‒  ikke noe flinkere enn hun var da hun bare var flink. Superlativen bruker vi i ei tredje form for sammenlikning. Her sammenlikner vi alle medlemmer av gruppa når det gjelder flinkhet. Vi kommer til at Kari har egenskapen i høgere grad enn alle de andre, og da er superlativen flinkest på sin plass. Vi plukker ut én av flere fra en mengde. I figuren nedenfor er fem gruppemedlemmer, og av dem er det Kari som er nærmest «høg grad».

Ordet superlativ kommer fra latin, og det betyr omtrent ‘båret over’, altså at noe er plassert på den andre sida av noe eller er overdrevet. Den grammatiske betydninga, slik vi har den i «Kari er flinkest av alle i gruppa», kommer nok av at den som blir omtalt med superlativen, har egenskapen (flinkheten) i en grad som er bortenfor alle de andre.

Men ordet superlativ er brukt på en annen måte òg, som når vi sier at superlativene hagler. Boligkjøpsrådgiveren Trude Larsen, alias Boligdama, spør: «Hvilke superlativer finner vi mest av i boligannonser?». Da refererer hun ikke til gradsforma superlativ. Hun finner ord som supersentral, superstrøken, rålekker og unik i boligannonsene. Disse superlativene er sterkt rosende adjektiv, gjerne overdrevne. Men de opptrer oftest i bøyingsforma positiv, ikke i superlativ.

Av og til støter vi på noe som kalles absolutte superlativer. Det har vi for eksempel når noen forteller at hun har vært på restaurant og blitt servert «det beste måltid». Her er det ikke slik at hun sammenlikner måltidet med alle andre måltid og rangerer det aller høgest. Hun sier bare at måltidet var herlig i svært høg grad, langt forbi normen.

Absolutte komparativer finnes òg. Om restaurantgjesten sier at hun har fått «et bedre måltid», betyr det oftest at det var et temmelig godt ett; det er da ikke uttrykk for ei sammenlikning med et bestemt anna måltid, men er nok heller ei sammenlikning med normen.

På samme måte som positiven i «Kari er flink» ovenfor kan absolutte superlativer og absolutte komparativer sies å forholde seg til en norm og en skala for graden av en egenskap. De innebærer altså ikke direkte sammenlikning mellom ulike størrelser av den typen som en har i «Kari er like flink som Jarle», «Kari er flinkere enn Hilde» og «Kari er flinkest av alle i gruppa».

Absolutte komparativer bruker vi dessuten på en litt forvirrende måte, for eksempel når vi snakker om «en eldre mann». Mannen blir ikke direkte sammenlikna med andre menn som han er eldre enn. En skulle kanskje tru at «en eldre mann» er eldre enn «en gammel mann», men slik er det faktisk ikke. Det vi ser her, er ei form for dempende språkbruk. Når vi sier at mannen er gammel, går vi rett på sak. Når vi sier at han er eldre, trenger han ikke å være direkte gammel. Tenk tilbake til eksempelet «Kari er flinkere i grammatikk enn Hilde, men ingen av dem er flinke». At Kari er flinkere, betyr ikke nødvendigvis at hun er flink. Og at mannen er eldre, trenger ikke å bety at han er gammel.

Komparativen byr forresten på flere muligheter. Helene Blom ville ikke finne på å si «Pillene blir dyre og dyre» (med gjentatt positiv) eller «Pillene blir dyrest og dyrest» (med gjentatt superlativ). Men hun kan fint klage med gjentatt komparativ over at «Pillene blir dyrere og dyrere» når hun opplever stadig kakefordyring.

Er vi i kranglehumør, kan vi svare: «Dyrere og dyrere, fru Blom!» Helene Blom var en figur i skuespillet Karusell av Alex Brinchmann, uroppført på Nationaltheatret i 1940. Men nå er vi til de grader på viddene.

Vil du vite mer?

Om du vil utvide kunnskapen din om norsk grammatikk, er Norsk referansegrammatikk av Jan Terje Faarlund, Svein Lie og Kjell Ivar Vannebo alltid et sted å begynne. Boka er utgitt på Universitetsforlaget i 1997. Adjektiva er behandla i kapittelet «Adjektivfraser», og betydninga til gradbøyingsformene er omtalt på s. 360‒365.

Et tilsvarende avsnitt finner du på s. 201‒208 i bind 2 av Svenska Akademiens grammatik, som er skrevet av Ulf Teleman, Staffan Hellberg og Erik Andersson og utgitt av Svenska Akademien i 1999.

Er du interessert i adjektiv i andre språk enn våre skandinaviske, kan kapittelet «The adjective class» i bind 2 av Basic linguistic theory være et godt utgangspunkt. Det bokverket er skrevet at R.M.W. Dixon og kom ut på Oxford University Press i 2010‒2012.