Runer er historiske skrifttegn som vekker kulturhistorisk interesse og kreativt engasjement, nasjonalt og internasjonalt. Opprinnelig var runer et felles alfabet for germanske folkeslag, skapt ved begynnelsen av vår tidsregning. I Skandinavia var runer lengst i bruk, med tallrike funn fra vikingtiden og middelalderen. I løpet av nyere historie har den gamle skriften fått et mørkt skjær ved seg. Misbruk av runer og runelignende symboler rundt omkring i verden har omgjort tradisjonelle tegn til skadelige symboler. Hva skjer når historisk skrift blir feilaktig framstilt og misbrukt? Dette innlegget drøfter noen vesentlige og vanskelige sider ved runebruk i lys av historiske utviklinger og moderne settinger.

Av Kristel Zilmer, professor ved Kulturhistorisk museum, UiO

Høsten 2017 ble det norske alpinlandslagets spesialdesignede strikkegensere en nyhetssak i norske og internasjonale medier. Genserne som utøverne skulle bruke som representasjonsplagg, var prydet med runemotiv. Tydelige tegnrader dannet et mønster, med ᛏ og ᛉ.

Det første tegnet er t-rune, kjent fra ulike varianter av runealfabetet. Dette tegnet finnes både i eldre futhark (den første runerekken) og vikingtidens yngre futhark. Det andre tegnet markerte z/R-rune i eldre futhark; den stod opprinnelig for en lyd med stemt uttale som senere falt sammen med /r/. I innskrifter med yngre futhark fra vikingtiden og middelalderen ble samme eller lignende runeform, dvs. ᛉ, heller brukt for m.

ᛏ og ᛉ på genserne til alpinlandslaget fikk mange til å tenke på det runebaserte symbolspråket som Nazi-Tyskland brukte, og som er videreført gjennom logoer og emblemer til nynazistiske grupperinger i ulike land. Spesielt ᛏ, den såkalte Tyr-runen, ble kommentert. Runen er for eksempel sentral i Den nordiske motstandsbevegelsens visuelle symbolikk – det svarte pilelignende tegnet er omringet av hvite konturer, framstilt mot grønn bakgrunn. En artikkel i VG 12. oktober 2017 tok opp gensersaken og koblingen med nazistisk symbolikk. Samtidig kom artikkelen inn på spørsmålet om misbruk av historiske tegn fører til at de dermed har gått tapt for fellesskapet.

I august samme år poengterte Antirasistisk Senter ved Rune Berglund Steen i en uttalelse at Tyr-runen som et nazistisk og rasistisk symbol var en hatefull ytring, og at bruken hos Den nordiske motstandsbevegelsen måtte anmeldes. Steen hevdet at betydningen kommer an på sammenhengen, siden «runen per i dag brukes med ulike betydninger – noen ganger helt uskyldig, klart utenfor strafferettens område, men andre ganger som et åpenbart nasjonalsosialistisk symbol».

Et tegn er et spor, et merke på noe eller etter noe. Skrifttegn gir oss en synlig framstilling av språk. De grafiske merkene som hører til et skriftsystem, gjengir språklige uttrykk. Det kan vokse fram omdannelser som gir tegnene en annen betydning og verdi, uavhengig av språklige funksjoner. Gjennom avvikende framstilling og fortolkning kan historiske tegn bli til symbolske merker som står for noe helt annet enn det de tradisjonelt representerte.

I runenes historie har ulike forestillinger over tid bidratt til forvirring rundt tegnenes betydning og funksjon. Mystiske, magiske og okkulte tilnærminger har vært en sentral trend. Synet på runer som magiske symboler er utbredt, til tross for forskernes arbeid med å formidle fagkunnskaper om runer som alfabetisk skrift. Et moment som har bidratt til det magiske synet, er den omdiskuterte betydningen til ordet rune som mange har forbundet med noe hemmelig og mystisk. Et annet moment har å gjøre med runenes navn. I gammelengelske, kontinentale og senere nordiske håndskrifter finnes dikt eller lister med runenavn som viser at hver rune hadde egen benevnelse. Tidlige belegg går tilbake til 800-tallet. Diktene ramser opp alle runene og gir poetiske forklaringer til navnene. I innskrifter finner vi også vitnesbyrd om kunnskaper som runekyndige folk hadde om bruken av runenavn. Navnene gjorde det lettere å lære og huske runene.

I nyere tradisjon er runenavnene blitt til sentrale brikker i budskapet om runenes symbolverdier. Et enkelt googlesøk viser at runesymboler med utvidede tolkninger har mange fantasifulle bruksområder, ikke minst kommersielle. Samtidig er det slik at for noen hører runer sammen med verdensbilde og religionsutøvelse i rammene av trosfellesskap.

Det mørkeste kapitlet om runer er imidlertid knyttet til ideologisk misbruk i Nazi-Tyskland og hos nåtidens nynazistiske og rasistiske grupperinger. Allerede på 1600- og 1700-tallet fantes det antikvarisk interesserte tenkere i Skandinavia som oppfattet runer som eldgamle symboler og vitnesbyrd om egen nasjons storhet. Runemagiske og rase-okkultiske teorier som utbredte seg i 1920–30-årene i tyske og østerrikske kretser, ble til en inspirasjon for nazistene. Runer ble beskrevet som kraftfulle merker, ikke som skrifttegn. Guido Karl Anton List (1848–1919) hevdet å ha skjønt runenes symbolverdier gjennom åpenbaring og meditasjon etter en øyeoperasjon. Han utarbeidet et sett med atten runer, med flere former hentet fra yngre futhark. Nazi-Tyskland tok i bruk runesymbolene som identifikasjons- og propagandategn. Systematisk framvisning omgjorde runer til symboler på hat og vold. Slik ble skriften dypt skadet.

Runetegnene brukes også i dag til å signalisere tilhørighet til ekstremistiske grupper og tankesett. Flere runer er med på listen over internasjonalt kjente hatsymboler, laget av antihat-organisasjonen ADL (Anti-Defamation League). Organisasjonen forklarer (her oversatt):

 «Runealfabeter brukes i dag fortsatt i alminnelige og ikke-rasistiske kontekster. Imidlertid har også grupper for hvit overmakt overtatt runealfabetet, i stor grad fordi Nazi-Tyskland ofte brukte runer som en del av deres symbolikk.»

Tyr-runen er med på listen som ett av de hyppigst brukte hatsymbolene. Utbredelsenhar sammenheng med forestillingen om at runen gjennom sitt navn uttrykker kamp- og krigersymbolikk. Andre misbrukte runer på listen omfatter ᛋ (variant av s), ᛟ o og ᛉ R/z, samt et symbol som bygger på runen ᛇ ï.

Runenes plass blant hatsymboler har de siste årene fått en del oppmerksomhet i mediene. Noen ganger blir motstanden mot slik hatsymbolikk problematisert ut fra feil premisser eller med vilje misforstått. Da et utvalg i Sverige arbeidet med en statlig utredning om rasistiske symboler, ble spørsmålet om runer slått stort opp. Påstander om at nå skulle «runene forbys» figurerte i vanlige og sosiale medier. Nettavisen i Norge skrev for eksempel følgende:

«Hakekors er allerede forbudt i Sverige, og regjeringen vil vurdere om det bør innføres forbud også mot andre symboler. Ett av dem er Tyr-runen, som brukes av nynazister.»

I realiteten var utredningen nøye med å drøfte ulike symbolers bruk ut fra hensikt og setting; dette sammenfaller med poengene til Antirasistisk Senter og den internasjonale organisasjonen ADL. Flere har understreket at runene alltid må vurderes i lys av settingen og bruksmåter. Ingen arbeider for at runeskriften skal forbys eller fjernes fra den kulturhistoriske bevisstheten.

Likevel er runene skadet av historisk og nåtidig misbruk. En rekke runeformer er negativt ladede, og det er gode grunner til å være forsiktig med runebruk som kan misforstås. Ingen enkle løsninger kan gi oss tegnene tilbake, befridd fra deres mørke konnotasjoner. Samtidig kan vi ikke la være å drøfte runebruken, for runer er fortsatt populære hos mange.

Da er det viktig å tenke gjennom hva som framstilles når en bruker runer i bøker, filmer, spill eller apper. Hvordan vises de, og hva annet hører sammen med runene? En anbefaling for moderne bruk kan være å unngå framvisning av enkeltruner som emblematiske, symbolske merker. De bør heller vises som skrifttegn som gjengir språklig meningsinnhold. Dette kan gradvis motvirke skadene som har skjedd. Vi får la runene kommunisere som skrift, ikke som symboler. Vi kan skrive med runer, formidle ord og uttrykk på urnordisk, norrønt eller moderne språk. Slik kan også t-runen sammen med de andre misbrukte runene få være med – for eksempel som del av et velment utsagn.

Vil du vite mer?

Karoline Kjesrud har undersøkt bruken av runer som symboler, med tilknytning til pseudo-vitenskap og høyreekstreme ideologier. Se artiklene hennes i Norsklæreren og Språk i arkivet.

Et innlegg av Lisbeth Imer belyser nazistenes misbruk av runer.

En sammenfatning av statlig utredning av rasistiske symboler i Sverige finnes her.

Om runeforskernes arbeid med å lese og tolke autentiske runeinnskrifter, kan du lese i et tidligere Språkprat-innlegg.