I godt over hundre år har halvemål blitt brukt som fagterm for ei mer eller mindre systematisk utelating og innsetting av h-lyd foran vokaler, altså at for eksempel hest blir uttalt est, eller at Ola blir Hola. I denne språkpraten tar vi en kikk både på fenomenet som termen er brukt om, og på historia til sjølve termen.
Av Stian Hårstad, professor i nordisk språkvitenskap ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU
Den språklyden som vi på norsk oftest gjengir med en ⟨h⟩, er en interessant sak. Det mest vanlige er å kategorisere den som en konsonant, fordi den dannes ved at vi skaper friksjon gjennom å snevre inn stemmebånda. H-en er altså den typen konsonant som fonetikere (forskere som studerer fonetikk, altså språklyders fysiske og fysiologiske egenskaper) kategoriserer som en frikativ. Men det finnes også fonetikere som vil hevde at man like godt kan kalle h-en en ustemt vokal, altså en vokal uten vibrasjon av stemmeleppene. Det er jo strengt tatt bare en luftstrøm som går bortimot uhindra ut gjennom munnen.
Vi skal ikke vikle oss inn i noen prinsippdiskusjon her, men slår simpelthen fast at denne nokså unnselige frikativen gjennom lang tid har levd et omskiftelig liv. Den har blitt utelatt og påhengt fram og tilbake i mange språk og varieteter – med varierende grad av oppmerksomhet fra språkbrukerne sjøl.
I romanske språk, som italiensk og fransk, har h-lyden blitt nærmest utrydda, sjøl om den lever videre som skrifttegn. Derfor vil vi aldri høre en h uttalt først i ordet i disse språka, hanno blir «anno» og hallo hallo blir «allo, allo». I de germanske språka har frikativen også endra seg over tid, men den har ikke falt bort i like stor grad. Vi finner likevel eksempler som honest og hour i engelsk, der den skrevne h-en bare står til pynt.
På norsk kjenner vi også tilsvarende «stumme h-er» i ei lang rekke ord, som hval og hjelp. Bakgrunnen for denne h-en er en historisk «pusta frikativ» av ett eller annet slag, men i moderne tid har skrifttegnet ingen sammenheng med uttalen. Foran vokal er h imidlertid et sikkerstikk i norsk: Her skal pustelyden komme som normalt! Det er en vesentlig forskjell mellom hark og ark og mellom hikke og ikke. Likevel finner vi mange spor av at skillet har blitt viska ut i talemåla rundt omkring i landet, og det har ført til ikke bare uventa utelating av h-lyden, men også uventa innsetting av lyden. Det er dette som skjuler seg bak den litt gåtefulle termen halvemål.
Vi vet ikke hvor lenge betegnelsen halvemål har eksistert, men den er iallfall minst to hundre år, og rundt midten av 1800-tallet kom den inn i Ivar Aasens ordsamlinger. I ordboka si fra 1850 fører han opp denne definisjonen: «Halvemaal kaldes i S[undmør] den Egenhed ved et Bygdemaal, at Lyden H bliver udeladt, f. Ex. i Av for Hav, Est for Hest.»[i]
I sitatet ovenfor omtaler Aasen i første omgang bare utelatelsen av h-lyden, men i samtidige kilder blir det klart at lyden også tidvis blir føyd til i posisjoner der den historisk ikke hører hjemme, og ikke bare på Sunnmøre, men også mange andre deler av Vestlandet. Biskopen av Bergen, Jacob Neumann, skriver for eksempel i 1825: «Der er Egne paa Vestlandet af Norge, hvor den grove Feil følger fra Slægt til Slægt, at den i visse Ords Udtale lægge et h til, hvor intet h skulde høres, og kaste h’et bort, hvor det netop skulde høres […]»[ii] Biskopen er ikke særlig glad for denne lydutviklinga og pålegger lærerne å utrydde den. Det klarte de åpenbart ikke, for kilder fra seint 1800- og tidlig 1900-tall har mange eksempler på halvemålsfenomenet fra både Nordhordland, Sogn, Fjordane og Sunnmøre, og i flere sammenhenger blir det tydelig at disse uttalevariantene kan være nokså stigmatisert og latterliggjort.
Etter hvert ble halvemål etablert som fagterm blant norske språkforskere. Hovedansvaret for det må tilskrives Hans Ross og Oluf Rygh, som begge var sentrale språkforskere på slutten av 1800-tallet. Ross jobba mest med ordsamlinger, sterkt inspirert av Ivar Aasen, mens Rygh var en pioner innafor navnegransking. Begge tok i bruk halvemål som begrep i publikasjonene sine, og snart fant ordet veien inn i både ordlister, skolebøker og leksikon som en konvensjonell vitenskapelig term.
Det som imidlertid er litt merkelig, er at mange av språkforskerne ser ut til å distansere seg fra termen på ulike vis. I storparten av kildene står halvemål i anførselstegn, parentes eller sammen med modifiserende uttrykk som såkalt. Dette kan tolkes som at begrepet, som mest trolig har et folkelig opphav, aldri anses som helt stuereint, sjøl om det blir del av gjengs terminologi i flere fagdisipliner, særlig dialektologi og navnegransking. Halvemål er altså en fagterm som en språkviter bør kjenne til og kunne bruke, men samtidig blir det viktig å holde det på en armlengdes avstand.
Det er nærmest umulig å spore opp hvordan et ord som halvemål ble til, og det er heller ikke helt enkelt å fastslå hva det egentlig er ment å bety. En teori som har fulgt begrepet helt siden det ble en del av fagspråket, igjen mye på grunn av Oluf Rygh, involverer alver. Tanken er altså at dette lydlige fenomenet har fått navnet alvemål fordi folk har forestilt seg at alver har grepet inn og «tukla» med menneskenes tale. Eller så har «feildistribusjonen» av h-lyd blitt sammenlikna med alvemål, som fra ulike mytologiske historier er kjent for å bruke poetiske synonymer, altså sette fordreide merkelapper på ting omkring dem. En alvemålstalende setter naturligvis på en ekstra h, og da får vi halvemål. Ordet er dermed sjøl et eksempel på det språklige fenomenet! Helt eventyrlig! Denne mildt sagt kreative opphavsmyten gjenspeiles i mange kilder utover på 1900-tallet, uten at noen egentlig har prøvd å granske den nærmere.
En litt kjedeligere – men atskillig mer troverdig – teori går ut ifra at det første leddet i ordet halvemål henger sammen med å halvere. Altså har fenomenet fått navnet sitt av den nedkortinga som skjer når h-er blir utelatt. Et argument for at dette opphavet er mest sannsynlig, er at vi finner liknende former flere steder i det svensktalende området: Både halftal, halvórdä og halvördt har blitt brukt om slik borthogging av h-er. Sjøl om det er sjelden at et ord faktisk blir halvert, kan vi tenke oss at denne uttrykksmåten er valgt for å få fram at språkstoffet blir avstumpa eller forringa gjennom prosessen. Halvemålet karakteriseres altså gjennom at noe blir halvveis eller redusert, og dette stemmer også godt med de gjennomgående negative assosiasjonene som følger med fenomenet i ulike kilder. I mer folkelige tekster har eksempler på halvemål ofte blitt lagt i munnen på nokså enfoldige eller latterlige figurer, ikke minst fordi den feilaktige h-bruken kan føre til fiffige ordspill. En stubb fra Vigra viser dette: Den fromme kona kom fra kirka og sukka til nabokjerringa: «– For enj god prest øss kunnja ‘aft ‘a kje ‘anj vore so fæle mæ dissa frammande horå!»
Også andre halvemålstalende sunnmøringer blir vitsa med på denne måten: To karer skulle finne organisten på Hildre i telefonkatalogen, men det var ikke så lett siden begge brukte alvemålet. De lette og lette på Ildre, men fant sjølsagt ikke noe der. Da kommer den andre på et godt råd: «Du må leite på Å!»
Fenomenet med h-avhugging og -innsetting kan man fortsatt treffe på i noen talemålsområder, særlig på Vestlandet, sjøl om det har blitt stadig lenger mellom brukerne. Men termen halvemål ser derimot ut til å ha forsvunnet helt fra den mer allmenne norskfaglige sammenhengen. Den finnes naturlig nok i store ordbøker og leksikon fortsatt, men etter år 2000 har den ikke vært å finne som fagbegrep i lærebøker. Kanskje har mer enn 100 år i klammer og anførsel gjort sitt til at termen har blitt skrinlagt?
Vil du vite mer?
Fonetikeren Ernst W. Selmer er den som har behandlet halvemål grundigst i vitenskapelig sammenheng. Avhandlinga hans ligger digitalt tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nettsted. Dere finner den her.
Jeg har skrevet en mer detaljert gjennomgang av halvemål-begrepets historie i European Journal of Scandinavian Studies nr. 1/2020: «The Concept of Halvemål in Norwegian Linguistics – a Historiographical Account» (s. 83–111).
Halvemål-fenomenet har gitt opphav til mye skjemt, og eksempel på slike vittigheter kan man blant annet finne i Årbok for Nordfjord for 2013.
[i] Neumann, Jacob 1825: Haandbog for Lærere i Omgangsskoler. Bergen.
[ii] Aasen, Ivar 1850: Ordbog over det norske Folkesprog. Christiania.
sprakprat.no 