Når det dukker opp et runefunn, starter den grundige prosessen med å undersøke innskriften. Målet er å identifisere runetegnene, lese og tyde teksten og si noe om dens betydning for samtiden. Veien fram til et tolkningsforslag inneholder flere etapper, og disse er ikke strengt atskilt fra hverandre. Selv den første kartleggingen av de synlige tegnformene vil bygge på forventninger og fortolkninger. Forskeren tar en del avgjørelser, og dette vil ha sine følger for videre forståelse. Hvordan inngår vurderinger av det en ser i prosessen med å lese og tolke innskrifter? Dette innlegget forteller om runeforskeres arbeid med å se og ikke se runer.   

Av Kristel Zilmer, førsteamanuensis ved Kulturhistorisk museum, UiO

«Kan dette være runer?» Dette er et spørsmål som runeforskere får fra interesserte som har oppdaget noe skriftlignende ute i naturen eller hjemme hos seg. Det kan være noen riss i en fjellvegg eller på en tradisjonsrik stein på gården. Det kan være noe som en får øye på inne i et bygg eller oppdager på en nedarvet bruksting. Noe ved merkene får betrakteren til å tenke på runeskrift, og dette bør selvsagt sjekkes nærmere.

Noen ganger svarer forskeren: «Ja, dette er utvilsomt runer.» Hen opplyser videre om tegnene er fra det eldre eller yngre runealfabetet, om innskriften er på urnordisk, norrønt eller kanskje til og med moderne språkform, og hvilken tidsperiode funnet stammer fra. Andre ganger blir svaret: «Dette ser i beste fall ut som runelignende tegn, en etterligning av runeskrift.» Med jevne mellomrom skjer det også at forskeren sier «Nei, ser du, dette er tilfeldige riss og streker» eller «Disse merkene har nok naturen selv laget».   

Det å lese og tolke runeinnskrifter innebærer mange ting. Det gjelder ikke minst å forstå hva det er en ser, og å kunne skille runer fra ikke-runer. Her er det ikke nok å ha lært seg skriftsystemet utenat. Det er gjennom undersøkelse av merker og markeringer på varierende overflater at en gradvis bygger opp nødvendige erfaringer. Slik utvikles den runologiske synssansen og leseferdighetene.

Samtidig blir en nok aldri ferdig utdannet, og heller ikke de nyeste teknologiske verktøy gjør forskeren fullt utrustet til innskriftenes fantastiske mangfoldighet. Det vil alltid dukke opp problemer og begrensninger. Dette gjelder både i arbeid med helt ferske funn og i nye undersøkelser av kjente innskrifter. I siste fall overveier forskeren blant annet om en virkelig ser det som andre har sett før.

Tre runeinnskrifter fra ulike tidsperioder kan illustrere dette nærmere. Einangsteinen i Vestre Slidre i Valdres står oppreist i sine opprinnelige omgivelser, ved et gravfelt fra jernalderen. Den er en av de eldste bevarte urnordiske runesteinene, innskriften er sannsynligvis fra 300-tallet. Nå har steinen i lang tid vært skjermet inne i et vernebygg. Steinoverflaten er slitt, og runene er delvis forsvunnet. Sporene etter de innrissete tegnene som forskere har ment å kunne se, er oppmalt med farge. I dag er det ikke så enkelt å studere runene på stedet. Den som ikke selv kan undersøke og berøre overflaten, kan heller ikke danne seg en mening av hva en ser. Oppmalingen bak glass formidler de tolkningene som andre har tatt.

En møter andre sine blikk også i form av tidligere studier av innskriften. Den i dag gjengse lesingen og tolkningen av Einangsteinen ble foreslått av den danske runeforskeren Erik Moltke på slutten av 1930-tallet. Innskriften er lest slik: … …daga-(t)(i)z runo faihido, [Ek Go]dagastiz rūnō faihidō. Dette betyr: «Jeg Godgjest, skrev (eller: malte) runen (dvs. runeinnskriften)». Begynnelsen – som en ikke lenger ser – er supplert ut fra hva en mente måtte passe inn. Det er usikkert om akkurat navnet Godgjest har stått i teksten. Den amerikanske forskeren Joseph Harris har foreslått Radagastiz, navnet ville i så fall allitterere (dvs. begynne på samme bokstav) med rūnō. 

En annen forvitret innskrift tester øynene våre på en stein fra øya Beginish i Kerry, Irland. Steinhellen, som er over 185 cm lang, ble funnet ved arkeologiske utgravninger. Den var plassert over inngangspartiet til et rundt hus. Sannsynligvis ble runesteinen hentet fra et sted i nærheten og gjenbrukt som byggemateriale. Innskriften kan være fra 1000-tallet – den er risset med runer fra yngre futhark og formulert på norrønt. Slik vitner steinen om forbindelser mellom ulike folk og land i vikingtiden. Den samme bredsiden der runene står, bærer i tillegg et kors.

Det er mye som kan diskuteres ved denne innskriften. En kan tyde seg fram til formuleringer som muligens opplyser at noen har reist steinen, og at noen har ristet (runene). Navnene på personene er vanskeligere å fastslå. Forvitringen og utjevningen av overflaten gjør at flere streker bare så vidt kan skimtes. I en sekvens har forskere sett formen til m-runen, ᛉ – med en rettstående stav og to kvister på begge sidene. Etter egen undersøkelse var jeg usikker på om jeg så en m-rune eller heller en k-rune, ᚴ. Med lyskilden fra ulike vinkler kom det fram ulike trekk i overflaten. Jeg kunne godt se det som ville gi bistavene til m-runen. Likevel var jeg nølende om merket på venstre side var spor etter en innrisset strek eller noe annet som skapte et slikt inntrykk. Denne tvilen har jeg fortsatt i meg.

Det siste eksemplet er runegraffiti fra Finnesloftet på Voss. De siste to årene er det blitt oppdaget flere små innskrifter og tegninger i dette praktfulle middelalderbygget. Trevirket er datert til rundt 1295, og graffitien kan ha blitt til på 1300-tallet. En av innskriftene er på en tømmerstokk i østveggen til den sørlige buen i nederste etasje.

Den første utfordringen med innskriften var at den delvis var skjult under en senere innsatt støttende stolpe. Det var først når denne stolpen ble midlertidig fjernet at en kunne se alle runene. Men problemene var ikke løst. Et trekk ved slik graffiti er at veggene ikke bare bærer tydelige tegn og tegninger, men mange slags riss. Flere streker kan løpe tvers over runene, og en må avgjøre hva som hører sammen med hva. Her måtte jeg blant annet vurdere utformingen av det første tegnet. Det kunne fort se ut som en binderune (to runer som deler samme stav). Slik jeg ser det, er imidlertid den buede linjen til venstre noe annerledes enn strekene som utgjør runetegn. Den virker ikke å inngå i selve runen. Men vil andre se det samme som jeg?

De tre innskriftene illustrerer ulike spørsmål i arbeidet med å se de enkelte runetegn og å lese og tolke seg fram til en helhetsforståelse av innskriften. De viser hvilke overveielser runeforskere gjør. Noen ganger kan slike refleksjoner forsvinne når en tolkning møter interesserte ute i verden. Men la oss huske at bak en etablert tolkning kan det fortsatt finnes ulike tvil om hva det er som en egentlig har sett. 

Vil du vite mer?

Om norske runer og runeinnskrifter samt runeforskningen generelt kan du lese i: I begynnelsen var fuþark: norske runer og runeinnskrifter av Terje Spurkland (begrenset digital tilgang).

Tolkningen av navnet i Einangsteinen, framlagt av Joseph Harris, kan leses her.

Karin Fjellhammer Seim skriver om runologenes arbeid med å lese og tolke innskrifter i en artikkel som heter «‘Jeg giver kun, hvad der står, ikke hvad der burde stå.’ Om å lese og tolke runeinnskrifter.»  Den inngår i publikasjonen Runica—Germanica—Mediaevalia, redigert av Wilhelm Heizmann og Astrid von Nahl. Berlin, 2003.

Jeg skriver om graffiti med eksempler på flere funn fra Finnesloftet i det tidligere Språkprat-innlegget «Graffiti: ord og bilder fra nært og fjernt» (12.01.18).