Noen fornavn er vanligere enn andre. I Japan har enkelte gått ekstra langt i å finne unike navn til sine barn. Siden skriftsystemet er ulikt vårt, har navngiving en ekstra dimensjon i japansk, og navneloven er også nødvendigvis annerledes enn hos oss. Her kan du lese mer om den spesielle japanske navnetrenden med såkalte kirakira-navn og om navnelover både i Norge og Japan.

Av Benedicte Mosby Irgens, dosent i japansk ved Institutt for fremmedspråk, Universitetet i Bergen

I mars i år (2019) gikk en japansk 18-åring fra Yamanashi fylke rettens vei for å få endret fornavnet sitt. Saken ble behørig dekket i japanske medier. Etter loven har man rett til å søke om å skifte navn ved fylte 15 år, men om man skal få gehør, må man kunne føre bevis for at navnet er en betydelig belastning. Det klarte gutten, og fikk dermed lov til å skifte fornavn. Men hvorfor ønsket gutten å skifte navn?

18-åringen var offer for en spesiell navnetrend i Japan som har fått navnet kirakira neemu (キラキラネーム) eller glitrende navn. Trenden tok til i enkelte miljøer på 90-tallet, og gikk gjennom en kraftig økning fra rundt årtusenskiftet. Den går ut på å gi ens barn et navn som er uvanlig både lydmessig, betydningsmessig og ofte også når det gjelder forholdet mellom uttalen og skrifttegnene navnet skal skrives med. Gutten som fikk skifte fornavn hadde ved fødselen fått navnet Ooji-sama (王子様), som betyr «herr prins» på japansk. Det er et mildt sagt uvanlig fornavn, og gutten hadde fått mange ufordelaktige reaksjoner på navnet sitt opp gjennom årene. Han kom også stadig ut for praktiske vansker: På ulike skjemaer står det gjerne allerede «herr, fru» (på japansk –sama) osv ved navnefeltet, slik at han måtte fylle ut skjemaene som «Hr Herr prins» (Oojisama-sama). Men han fikk altså medhold i retten, og heter i dag Hajime (肇). Dette er et vanlig og tradisjonsrikt guttenavn i Japan, med betydningen «begynnelse».

Også i Norge er det slik at noen fornavn er mer populære og derfor vanligere enn andre – alle kjenner vi nok noen som heter Emma, Aksel, Emilie eller Henrik. Navnetrender endrer seg dessuten over tid, og navn som var vanlige før, som Berit eller Kjell, taper gradvis terreng for nye. Statistisk Sentralbyrå (SSB) holder god oversikt over norske navnetrender gjennom tidene, og kan også fortelle oss om de aller mest uvanlige navnene før og nå. I folketellingene for 1801 og 1900 finner man underlige navn som Uff, Gjær, Mikkoline og Offer (SSB). Mange er kjent med vandrehistoriene fra tidlig i forrige århundre om navn som skulle gjenspeile samfunnets modernisering og fremskritt, som Klosetta, Hermetikka og Rullegardine, men om slike navn faktisk ble brukt, er usikkert. Ser man gjennom SSBs lister over uvanlige navn i vår egen tid, ser man at de i stor grad inneholder navn av utenlandsk opprinnelse, som Milosz, Lion, Nika eller Malia. Disse navnene er kanskje uvanlige, men likevel umiskjennelig navnaktige. Ofte vil det være stavemåten som avslører den utenlandske opprinnelsen.

Navnet er en viktig del av identiteten vår. Dette gjelder ikke bare navnet som lydlig sekvens, men også dets stavemåte. Ett og samme norske navn kan gjerne skrives på flere måter; Christian eller Kristian, Sara eller Sarah. Helt fritt står man selvsagt ikke. Vi har et alfabetisk skriftsystem som legger sterke føringer på hvordan noe kan staves, og ofte dreier det seg om relativt små forskjeller i stavemåte for ett og samme navn.

I Japan, derimot, er situasjonen en annen. Det japanske skriftsystemet består nemlig blant annet av en stor mengde ideografiske tegn (tegn som står for begreper) eller kanji. Langt de fleste navn skrives med disse tegnene, og dermed oppstår en ny dimensjon i navnegiving som vi simpelthen ikke har i vårt språk. Jentenavnet 佳子, som betyr «godt barn» kan leses på mange måter: Yoshiko, Kako, Keiko, Kanoko. Tegnet 良, som betyr «god», er å finne i både jente- og guttenavn, og kan leses både som Yoshi, Ryô, –ra og –kazu. Ofte vet man ikke hvordan et skrevet navn skal uttales før man har spurt navnets innehaver.

I de senere år har en del foreldre valgt å gi sine barn navn som er uvanlige både i lydbilde, betydning og kanji-kombinasjon, og kreativiteten kjenner få grenser. Det er slike navn som kalles kirakira-navn, som nevnt innledningsvis. Nedenfor følger noen ganske outrerte, men attesterte eksempler. Eksemplene antyder en dragning mot populærkulturen, særlig den internasjonale:

• 黄熊 gul + bjørn, leses Puu (fra Winnie the Pooh, dvs Ole Brumm)
• 紅葉 rød + blad, leses Meipuru (fra engelsk Maple). Den vanlige lesningen av tegnkombinasjonen er kôyô, som betyr «høstfarger».
• 今鹿 nå + rådyr, leses Naushika (fra Ghibli-tegnefilmen Nausicaä). Det første tegnet har fått lesningen «nau» etter det engelsk «now», selv om det aldri ellers leses slik. Shika er det vanlige ordet for rådyr på japansk.
• 美世世 vakker + verden + verden, leses Biyonse (fra artisten Beyoncé). De to siste tegnene er identiske, og kan konvensjonelt leses både yo og se.
• 緑夢 grønn+drøm, lese Gurimu (fra Grimm?). Siden grønn heter «green» på engelsk, leses første tegn guri, mens andre tegn har mu som konvensjonell lesning.

Ett av de mest ekstreme eksemplene på et glitrende navn pryder forsiden på en av de mange bøkene som er kommet ut om dette fenomenet. Navnet ser slik ut: 苺苺苺 – tegnet for «jordbær» tre ganger etter hverandre, der lesningen er satt til det forunderlige Marinaru. Jordbær heter ichigo på japansk, og det er umulig å gjette seg til lesningen av dette navnet basert på skriftbildet.

Så kan man lure på hvorfor det overhodet er tillatt å gi sine barn slike underlige navn. I blant må jo barn beskyttes fra sine foreldre, i dette tilfellet fra deres rare påfunn. Problemstillingen er aktuell også hos oss – hvor skal grensen gå for hvilket navn man skal ha lov til å gi barnet sitt?

Den norske navneloven er relativt liberal, ikke minst siden den også skal kunne ivareta fornavn som ikke er tradisjonelle i Norge, men som folk med bakgrunn fra andre land og kulturer ønsker å gi sine barn. Lovens paragraf 8 om fornavn sier at man ikke skal kunne gi noen et fornavn som allerede er i bruk som etternavn eller mellomnavn, med mindre det er vanlig som fornavn i andre land. Utover dette er vurderingen overlatt til folkeregistrene våre.

Den japanske navneloven er av en litt annen karakter, og mulighetene når det gjelder uvanlige navn er også langt flere. Den går i all enkelhet ut på at en bare kan bruke skrifttegn som finnes i bestemte tegnoversikter, og det finnes ingen restriksjoner på hvordan foreldrene får bestemme at tegnene skal uttales. Det er derfor tillatt å kalle barnet sitt for f.eks. Pikachû, med tegnene 光宙, som betyr «skinne» og «himmel/univers», ettersom begge skrifttegnene finnes i tegnoversiktene. Dermed kan trenden med de rare navnene fortsette.

Men navnetrender er som andre trender – de endrer seg relativt raskt. Japanske folkeregistre har allerede begynt å melde om færre slike tilfeller i det siste. I mai fikk Japan ny keiser, og med ham begynner en ny epoke ved navn Reiwa (令和, vakker + harmoni). Sannsynligheten er stor for at disse tegnene vil bli populære i navnesammenheng, da gjerne med andre lesninger, f.eks. som Norikazu for gutter og Reiwa – eller kanskje de litt mer glitrende Rena eller Reina for jenter.

Vil du vite mer?

Ønsker du å lese mer om gutten med det glitrende navnet «Herr prins»? I Japan Times fra mars i år (2019) finner du en nyhetsartikkel om ham og rettssaken han vant.

I boken Hva er et navn? skriver navneforsker Ivar Utne (Universitetet i Bergen) om nye og gamle navneskikker i Norge. Boken er gitt ut på Pax Forlag, og du kan lese om den her.

Statistisk sentralbyrå (SSB) har mange oversikter over navnetrender i Norge før og nå. Her finner du en spennende artikkel om uvanlige navn i fortid og nåtid. Denne artikkelen er også omtalt tidligere i denne språkpraten.

Du kan også undersøke hvor vanlig eller uvanlig ditt eget navn er, ved å gå inn på denne siden hos SSB.

I USA ryktes det at det finnes en trend som ligner litt på den japanske du nettopp har lest om, med navn som Sssst (uttales Fourest) og La-a (Uttales Ladasha). Om det er hold i ryktene er ikke godt å si, men du kan lese et underholdende innlegg om slike navn her.