«Jeg ville mye oftere komme nærmere mjødhuset!» Disse ordene er risset med runer på et lite trestykke funnet på Bryggen i Bergen. Trepinnen har arkeologisk datering til omtrent midten av 1200-tallet. Er dette et utsagn som stammer fra en ekstra tørst middelalderbergenser? I denne språkpraten smaker vi litt på ordene øl og mjød. Vi ser hvordan omtale av øl og mjød kan belyse ulike måter å leke med språket på, i tillegg til å fortelle om ulike tiders kulturhistoriske praksiser.  

Av Kristel Zilmer, førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet

Hvordan smake på ord, både de moderne som vi bruker i dag, og de gamle som hører til fortiden? Noe av det første vi kan gjøre, er å slå ordene opp i ordbøker. I Bokmålsordboka finner vi følgende opplysninger om ordet mjød: 

Videre finner vi samme sted følgende opplysninger om ordet øl:

Bokmålsordboka forklarer hva ordenes innhold viser til. Vi ser dessuten at de moderne formene egentlig ikke er så forskjellige fra de norrøne (gammelnorske) formene mjǫðr og ǫl.

Som en videre språklig smaksprøve kan vi finne fram til sammensetninger og uttrykk der øl eller mjød er med på å få fram ulike betydninger. Ordbok over det norske folkemålet og det nynorske skriftmålet har mye å by på for alle språknytere. Der får vi servert uttrykk som «det var i ølet gjort» (dvs. gjort i ølrus), «han gled seg på tunnt øl» (dvs. glede seg uten årsak, på feilaktig grunn), eller «ein skjenkjer mjøden som mannen er». Noen uttrykk løfter fram hva slags påvirkningskraft drikkene kan ha på ulike språkbrukere. Ordtaket «sterkt øl gir store ord» er sikkert kjent for flere, mens andre heller innrømmer: «Der ølet går inn, går vitet ut.» Det siste er tross alt gammel visdom som den norrøne eddadiktningen vitner om. I kvadet «Håvamål» finner vi blant andre visdomsord og leveregler en slik poetisk påstand:

Så godt for folk

som folk sier,

det er ølet ikke;

jo mer en drikker

dess mindre kan en

styre sitt vesle vett.[i]

«Håvamål» sier også at det er viktig å drikke med måte. «Mjødbegeret skal du tømme, men hold måte med drikk», står det i et annet vers. Runeinnskriften fra Bryggen, med ønsket om å komme seg oftere til mjødhuset, står i så fall ikke akkurat i tråd med de poetiske visdomsordene. Liv og lære, ville noen kanskje sagt.

Samtidig kan mjøden også oppfattes som kunnskapens drikk. Poetiske omskrivninger i skaldedikt beskriver klokskap og dikterevner ved hjelp av sammensetninger med ordet mjød. Forestillingene som disse språklige bildene bygger på, er hentet fra mytologien. Suttung var en jotun som eide skaldemjøden laget av to dverger. Den som drakk mjøden, fikk skaldskapens og visdommens gave. Guden Odin fikk tak i mjøden og brakte drikken med seg til de andre æsene. Noe ble også gitt til de menneskene som kunne dikte – de som forstod seg på skaldekunsten.  

Ser vi igjen på runeinnskriften fra Bryggen, er dette ikke akkurat en poetisk tekst. Likevel er det av interesse at ordene mynda – miklu – mjǫðranni alle begynner på m. En slik lydlikhet mellom ordenes begynnelse kalles allitterasjon (bokstavrim), og det er karakteristisk for både eddadikt og skaldedikt. Kan hende tok runeristeren seg først en (mjød)pinne, for deretter å skaffe seg en trepinne og leke litt med språket.

I tillegg til mjød er øl omtalt i flere runeinnskrifter. I de eldste, urnordiske innskriftene finner vi et merkelig ord, stavet som alu. Dette ordet kan stå alene, men noen ganger inngår det også i lengre rekker med runer. På et utformet bein- eller hornstykke fra Skåne, som stammer fra 400- eller 500-tallet, står det på den ene siden ek erilaR sa wilagaR hateka («Jeg, erilen, kalles Wilagar»). På den andre siden finner vi flere runetegn gjentatt, og i tillegg ordet alu.  Noen mener at det runerissede alu står for ordet *alwu-, som det norrøne ǫl går tilbake til. Omtale av alu kan vise til ritualer med øldrikking og drikkelag som mektige menn inviterte til. Andre foreslår at alu er et slags trylleord. En tolkning av ordet er at det formidler innhold som «jeg beskytter» eller «jeg gir styrke».

Andre runeinnskrifter omtaler praksisen med gravøl. På den kjente urnordiske Tunesteinen finner vi en minneinnskrift som blant annet forteller at tre døtre forberedte gravølet. Tradisjonen med å drikke gravøl er kjent fra vikingtiden og middelalderen, noe som også er dokumentert i runeinnskrifter. Skadbergsteinen fra Rogaland (fra 1100-tallet) sier: Ǫlhúsmenn reistu stein þenna eptir Skarða, en þeir drukku erfi hans, som betyr: «Menn i drikkegilde reiste denne steinen til minne om Skarde, da de drakk gravøl til hans minne.» Ordet erfi  betyr «gravøl», mens ǫlhúsmenn viser til menn som deltok i gravølet. Om vi stoler på teksten, bidro drikkebrødrene også til reisingen av runesteinen.

En spennende innskrift møter oss på et lite beinstykke fra byen Sigtuna i Sverige. Arkeologisk er funnet datert til andre halvdel av 1000-tallet. Da innskriften først ble undersøkt, var en usikker på lesningen og tolkningen. Så kom forskere på idéen om å snu beinstykket opp ned. Slik ble det tydelig at de innrissede tegnene skal først leses den ene veien, så den andre. Dette utgjør en spesiell måte å risse og tyde innskrifter på. Hensikten kan ha vært å leke litt med runer eller by på små utfordringer i tydingen av innskrifter.

Tegnene på runebeinet er lest som aul kut. De to korte ordene svarer til norrønt ǫl gott, som kan oversettes som «øl godt»! Sannsynligvis ble dette runebeinet til i en sammenheng der det ble konsumert noe øl. Og ølet kan ha smakt godt og inspirert til runerissing. Samtidig er slik omtale av øl i middelalderkilder ikke bare knyttet til selve drikken. Vi vet at betegnelsen kunne brukes mer generelt om festlige anledninger der øl inngikk. «Godt øl» kan således bety at festen var god. Kanskje var det nettopp dette som runeristeren i Sigtuna ønsket å formidle?

Og kanskje var det den gode feststemningen som risteren fra Bergen et par hundre år senere lengtet etter i sin innskrift om mjødhuset? Vi vet ikke alltid hva de etterlatte puslespillbitene kan ha betydd i sin tid. Likevel gir de oss viktige smakebiter på både språklige og historiske forhold som ellers ville ha vært helt ukjente.

Vil du vite mer?

Runologen og navneforskeren Michael Lerche Nielsen skriver om ulike øl-navn samt øl i runematerialet i en tekst som heter «Ølgod». Denne teksten finner du her.

Om runebeinet fra Sigtuna, se denne artikkelen til runologen Magnus Källström i tidsskriftet Situne Dei.

Om urnordisk språk og runeinnskriften på Tunesteinen har stipendiaten Krister Vasshus skrevet i den tidligere språkpraten «Urnordisk – Skandinavias jernalderspråk» (08.06.17).

Er du interessert i runer? Følg forskningen min på denne nettsiden.

---

[i] Se Ludvig Holm-Olsen, Edda-dikt (1993, s. 32).