Om spanske og norske verb. Kan man si flere ting på et språk med mange bøyningsformer?

En av de største utfordringene nordmenn har når vi skal lære spansk, er alle bøyningsformene som finnes av verb. For eksempel finnes det tjueto mulige spanske oversettelser av den norske formen kjøpte. I dette innlegget skal vi se på hva det er de spanske verbformene uttrykker, som de norske ikke uttrykker.

Av Margrete Dyvik Cardona, førsteamanuensis i spansk språk ved Norges Handelshøyskole

Hovedforskjellen mellom spanske og norske verb ligger i hvilke grammatiske kategorier verbene bøyes i. En grammatisk kategori er en gruppe bøyningsmuligheter en ordklasse har. For eksempel bøyes norske substantiver i den grammatiske kategorien tall (numerus), som har bøyningsmulighetene entall (singularis) og flertall (pluralis). Slike bøyningsmuligheter er gjensidig utelukkende. Altså kan et substantiv ikke bøyes i entall og flertall samtidig.

De bøyningsmulighetene som finnes innenfor en grammatisk kategori, kalles grammatiske trekk. Altså er entall og flertall trekk i kategorien tall. Spanske verb bøyes ikke bare i flere grammatiske kategorier enn de norske verbene, men i tillegg har de grammatiske kategoriene flere trekk enn de tilsvarende norske.

Cardona.1
Spanske verb kan bøyes på betydelig mange flere måter enn norske verb. Preteritumsformen kjøpte i norsk tilsvarer for eksempel hele 22 ulike verbformer på spansk.

Norsk og spansk har det til felles at verbene i begge språkene bøyes i kategoriene tempus og modus. Tempus er en kategori som signaliserer hendelsens plassering i tid i forhold til taletidspunktet. Typiske distinksjoner i språk er fortid (preteritum), nåtid (presens) og fremtid (futurum). Her er eksempler på et norsk verb bøyet i tempus:

  • snakker (presens)
  • snakket (preteritum)

I norsk har vi også former som har snakket, hadde snakket og vil ha snakket, men disse defineres som en sammensetning av et hjelpeverb bøyd i tempus (har/hadde/vil) og et hovedverb i preteritum partisipp (her: snakket), som ikke er en verbtid. Det er ikke en verbtid siden det ikke plasserer hendelsen i tid, men må kombineres med ett eller flere hjelpeverb for å plassere hendelsen i tid.

Modus er en kategori som signaliserer talerens holdning til det han eller hun sier. Typiske distinksjoner i språk er ønske/hypotese (konjunktiv), påbud (imperativ) eller beskrivelse av en virkelig hendelse (indikativ). Her er eksempler på et norsk verb bøyet i modus:

  • snakker/snakket (indikativ)
  • snakk (imperativ)
Cardona.2
Mens norsk bare bøyer verb i kategoriene tempus (synger eller sang) og modus (synger/sang eller syng), har også kategoriene person, tall og aspekt betydning for hvilken verbform som brukes i spansk. Foto: Silje Drevdal.

Spansk bøyer ikke bare verbene sine i tempus og modus, men i hele fem kategorier: person, tall, tempus, modus og aspekt. Den siste, aspekt, er en kategori som signaliserer hendelsenes tidsmessige utforming (f.eks. om handlingen er avsluttet eller pågående). Hver av de fem kategoriene har flere mulige trekk, altså bøyningsmuligheter. La oss ta fortidsformen cantabas (du sang) som eksempel:

Cardona.3

Kategorien person har tre trekk (i eksempelet: 2. person), kategorien tall har to trekk (i eksempelet: singularis, altså entall), kategorien tempus har i hvert fall ti trekk (i eksempelet: preteritum), kategorien modus har tre trekk (i eksempelet: indikativ), og kategorien aspekt har to trekk (i eksempelet: imperfektivt).

I praksis får du altså nærmere 3 x 2 x 10 x 3 x 2 verbformer på spansk. (Egentlig blir den noe mindre når vi tar med i betraktning at aspekt bare er relevant for noen av fortidsformene, og at tempus ikke lar seg kombinere med trekket imperativ.) Trekk på tvers av kategorier (f. eks. entall og 2. person) kan, med noen unntak, kombineres fritt, og hver unike kombinasjon av trekk har altså sin egen verbform, som vi så for cantabas ovenfor.

Cardona.4
Hva har forskjellene i omfanget verbbøying mellom norsk og spansk å si for hva som kan uttrykkes og ikke når vi kommuniserer? Kilde: https://pixabay.com/

Hva betyr så denne forskjellen i bøyningsmuligheter for de to språkene? Hva er det egentlig disse spanske verbformene uttrykker som norske verb ikke uttrykker?

Bøyingskategoriene tall og person i spansk får frem hva som er subjektet for verbalet i setningen. I en spansk setning må verbalet samsvare i tall og person med subjektet i setningen.[i]

Yo       tengo                           hambre.

Jeg      har [1. pers. sg.]             sult.

= Jeg er sulten.

Me        gustan                             los                              latinos.

Meg     behager [3.pers. pl.]     artikkel [best. m. pl.]    latinoer.

= Jeg liker latinoer.

Estos   libros         fueron                   comprados   por             el                                    profesor.

Disse   bøkene       ble [3. pers. pl.]      kjøpt              av           artikkel [best. m. sg.]    lærer.

= Disse bøkene ble kjøpt av læreren.

Med andre ord defineres et spansk subjekt blant annet ved at det samsvarer med verbalet. Norske setninger har også subjekt, men ikke noe samsvar mellom subjekt og verbal. Og her kommer vi til en av de store forskjellene mellom norsk og spansk setningsstruktur. På norsk defineres subjektet heller etter hvor det plasseres i forhold til det bøyde verbet: rett før eller rett etter:

  • Jeg har kjøpt brød. (subjektet før har)
  • Nå har jeg kjøpt brød. (subjektet etter har)

Spanske setninger har en mye friere ordrekkefølge enn norske, fordi spansk oftere definerer grammatiske funksjoner ut fra bøyingskategorier, ikke ut fra ordenes plassering i setningen. Hvis du kan flere språk, kan du undersøke om dette stemmer: Jo flere bøyninger (kategorier og trekk) språket har, jo friere er sannsynligvis setningenes ordrekkefølge.

Cardona.5
Spansk får frem med bøying hva som er subjektet for verbalet, mens norsk heller får dette frem med ordenes plassering i setningen. Foto: Silje Drevdal.

Trekket konjunktiv i bøyingskategorien modus i spansk får frem om vi har å gjøre med ønsker og hypoteser. Dette er betydninger vi på norsk hovedsakelig får frem på andre måter. På norsk forstår vi ut fra ordvalg og kontekst om noe er et ønske, om det er irreelt, eller en hypotese. Samtidig kan spansk konjunktiv brukes til å få frem noen ganske elegante betydningsforskjeller som det blir klønete å få frem på norsk.

Ta for eksempel forskjellen mellom disse to spanske setningene:

  • Busco una casa que fue comprada por la familia Trump. (indikativ)
  • Busco una casa que haya sido comprada por la familia Trump. (konjunktiv)

Begge setningene kunne oversettes på norsk med: Jeg leter etter et hus som ble kjøpt av familien Trump. Den norske setningen er altså tvetydig. Enten betyr den Jeg leter etter et helt bestemt hus jeg så en gang, som ble kjøpt av familien Trump (indikativ på spansk) eller så betyr den Jeg leter etter et hvilket som helst hus som ble kjøpt av familien Trump (konjunktiv på spansk).

Cardona.6
På spansk kan man blant annet få frem med verbbøying om man leter etter et bestemt hus (indikativ) eller et hvilket som helst hus (konjunktiv). Foto: Silje Drevdal.

Bøyingskategorien aspekt i spansk får frem hendelsenes tidsmessige kontur, altså om hendelsen er avsluttet eller pågående. Dette ser vi i verbformene comí og comía, som skiller seg ved at comí legger vekt på at noe er avsluttet, og comía fremstiller noe som pågående eller en vane.

Men det at vi ikke har disse verbformene på norsk, betyr ikke at vi er forhindret fra å uttrykke slike ting i språket. På norsk kan vi få frem disse betydningene hvis vi vil, men ikke med verbbøyning. Her er to eksempler som viser dette:

  • spiste opp (avsluttet)
  • satt og spiste (pågående)

På spansk kan ikke taleren velge; hun må alltid ta stilling til om hun skal si at det er avsluttet eller en vane når hun bruker fortidsformer. Det er fordi at betydningsforskjeller som er uttrykt med bøyningsendelser, må være med hver gang du bruker den aktuelle ordklassen.

Når vi nordmenn lærer spansk, må vi altså venne oss til å uttrykke om en hendelse er avsluttet eller pågående, om det er et ønske, hypotese eller en beskrivelse av reelle hendelser, og hva slags tall og person subjektet har, hver eneste gang vi skal formulere en setning.

Cardona.7
I motsetning til på spansk kan vi ikke i norsk få frem om en verbhandling er avsluttet (spiste opp) eller pågående (satt og spiste) med bøying. Foto: Silje Drevdal.

Vil du vite mer?

I doktoravhandlingen min Time for Change. A theory-driven, corpus-based study of tense and aspect in La Paz Spanish fra 2010 skriver jeg om tempus og aspekt hos spanske fortidsformer.

I bloggen Spansknerd, som du finner her, skriver jeg både om verbformer og andre grammatiske likheter og ulikheter mellom spansk og norsk.

Boken Spansk Syntaks for Nordmenn, som du kan lese om her, handler om spansk setningsstruktur, og tar også for seg ulike egenskaper ved spanske verb.

[i] Forkortelsene: pers. = person, sg. = singularis, altså entall, pl. = pluralis, altså flertall, best. = bestemt form, m. = maskulinum, altså hankjønn.

 

En kommentar om “Om spanske og norske verb. Kan man si flere ting på et språk med mange bøyningsformer?

Legg til din

  1. Hei! Har ikke noen kommentar til innholdet her, men ville bare si at du er veldig god på å formidle grammatikk. Hvis jeg skriver til riktig person nå, så var du vikar en dag på grammatikkurset jeg tok på UiB (må ha vært i 2009 eller 2010), og du forklarte på en måte som gjorde at jeg forsto alt mye bedre. Fin inspirasjon til en kommende spansklærer 🙂 Takk!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: