Språksamfunnet Tromsø er i endring. Samtidig gir innlegg og kommentarfelt i lokalavisene inntrykk av at mange er negative til de dialektendringene som skjer, mens de snakker varmt om tradisjonell tromsødialekt. Hvilke holdninger har folk i Tromsø til dialektbruk og dialektendringer? Jeg har sett nærmere på det lokale dialektklimaet i et innflytterperspektiv.

Av Monica Sætermo, stipendiat i sosiolingvistikk ved Universitetet i Tromsø

Med sine snart 75 000 innbyggere utgjør Tromsø det største urbane området i Nord-Norge. Byen har hatt en enorm befolkningsvekst i løpet av de siste 40 åra, i første rekke som følge av tilflytting fra andre deler av landet, men også fra andre land. Langvarig språk- og dialektkontakt har åpenbart satt sitt preg på nordnorske talemål. I Tromsø har det for eksempel blitt mer vanlig å si ikke og vann framfor de tradisjonelle variantene ikkje og vainn.

For å få mer kunnskap om hvorfor språksamfunnet Tromsø endrer seg slik det gjør, vil jeg med doktorgradsprosjektet mitt se nærmere på språkholdninger i byen. I dette innlegget skal jeg presentere en spørreundersøkelse som jeg gjennomførte i Tromsø for et par år sia. Deltakerne i undersøkelsen er 282 voksne innflyttere fra ulike deler av landet og med norsk som morsmål. I undersøkelsen ser jeg på språklige strategier og tilpasninger i møte med språknormer i byen, og på hvordan innflytterne har opplevd sosiale og språklige endringer i kjølvannet av flyttesituasjonen. Videre i teksten blir disse innflytterne kalt for respondenter.

Alt i alt viser undersøkelsen at respondentene er positive til dialektbruk. Over 80 % oppgir at de liker både tromsødialekten og dialekten på hjemstedet sitt. Når respondentene videre blir spurt om de synes innflyttere bør beholde sine særpreg (inkludert mat, klær, språk) når de bosetter seg i byen, svarer godt over halvparten ja (65 %). Dette er åpenbart et stort spørsmål som det kan være vanskelig å svare et enkelt «ja» eller «nei» på. Noen kommenterer at det kommer an på hva det gjelder (mat, klær eller språk), men de fleste mener at innflytterne i utgangspunktet bør gjøre hva de vil. Andre respondenter vektlegger integrering og mener at moderasjon er viktig for å passe inn og – språklig sett – for å gjøre seg forstått.

Uttrykk for at det kan være akseptabelt å moderere dialekten, kommer spesielt godt fram i individuelle svar når respondentene blir spurt om endringer i egen dialekt. Omtrent 70 % oppgir at dialekten deres har endra seg i løpet av livet. I et påfølgende spørsmål med åpent svarfelt blei de spurt om hva som har endra seg i dialekten. En stor del oppgir endringer i vokabular (ordforråd), som regel mot et mer standardnært (bokmålsnært) alternativ for å bli lettere forstått. På spørsmål om hva innflyttere bør gjøre med dialekten sin når de flytter til Tromsø, svarer imidlertid så godt som alle at de bør forsøke å holde på dialekten sin.

Dialektendringer blir framstilt som noe som bør skje ‘naturlig’ og ubevisst. Som én respondent uttrykker det: «Når man begynner å prøve å endre dialekten sin med vilje, så høres det sjelden bra ut.» Ifølge en annen bør du ikke forsøke å snakke nordlending om du ikke er det «for da ler de av deg». Knot, som kan forklares som unaturlig eller tilgjort språk, blir også nevnt av noen som eksempel på hva man ikke bør gjøre med dialekten sin. Slik flere av respondentene ser det, er det viktig å holde på dialekten fordi den gjenspeiler hvem du er, og hvor du kommer fra. Endrer du dialekt i for stor grad og «med vilje», blir det sett på som et forsøk på å endre identitet og som et svik mot det stedet man kommer fra. Samtidig ser ‘mildt’ knot ut til å være tilgivelig så lenge du har til hensikt «å gjøre deg forstått».

Mange av respondentene uttrykker altså at de er negative til dialektendring og knot samtidig som de er tilbøyelige til å være positive i tilfeller der det fremmer kommunikasjon. Likevel mener svært få at det er nødvendig å endre på dialekten for å bli forstått i Tromsø. Så mange som 80 % svarer at folk fra deres hjemsted ikke trenger å endre på dialekten når de bosetter seg her. Kommentarer som går igjen, er at det kan være nødvendig å bytte ut enkelte ord og uttrykk, men at det ikke betyr at man må gi helt slipp på dialekten.

Når respondentene blir spurt om de trur tromsøværinger generelt liker dialekten ved hjemstedet deres, svarer halvparten ja. Som figuren viser, er prosentandelen nei høyest blant respondentene fra Østlandet. Prosentandelen ja er høyest blant respondentene fra Vestlandet, som dermed ser ut til å ha ganske høy språklig sjøltillit, spesielt sammenlikna med respondentene fra Østlandet.

Individuelle svar under «annet» viser også at det har noe å si hvor du kommer fra, og hvilken dialekt du snakker. Noen av respondentene kommenterer at de trur mange tromsøværinger har negative holdninger til dialekter fra sentrale deler av Østlandet. Andre respondenter påpeker negative holdninger til dialekter med trekk fra samisk og kvensk/finsk og til dialekter fra Finnmark, mens det å snakke «bondsk», som i denne sammenhengen viser til talemål fra det mer rurale Nord-Norge, framstår som sjarmerende.

Ganske mange av respondentene reagerte på begrepet tromsøværing, som blei brukt uten noen påfølgende forklaring eller definisjon, og enkelte kommenterte at det ikke er mulig å snakke om «tromsøværinger generelt». På spørsmålet «Føler du deg som en tromsøværing?» svarte omtrent 30 % ja, 20 % svarte at de var usikre, mens halvparten svarte nei eller kom med kommentarer. Noen skreiv at de føler tilhørighet til Tromsø, men at det ikke nødvendigvis henger sammen med å føle seg som tromsøværing. Ifølge én respondent skaper blant anna dialekten ei for sterk tilknytning til hjemstedet til at det i det hele tatt er mulig: «føler tilhørighet til Tromsø, men vet ikke om jeg noen gang blir tromsøværing. Til det har jeg litt for sterk tilhørighet til mitt eget hjemsted, bl.a via dialekten min». En annen skreiv: «Bare tromsøværinger kan bli tromsøværinger, har jeg blitt fortalt.» Og en tredje respondent svarte: «Senjaværing. Ev «innflytta tromsøværing»».

Flere av respondentene gir uttrykk for at det kan oppleves som bortimot umulig å bli fullstendig inkludert i det nye samfunnet, iallfall så lenge man snakker en annen dialekt, men noen gir også uttrykk for at de ønsker å bli oppfatta som «den samme» til tross for flytting i løpet av livet og påfølgende endringer i sosiale og språklige omgivelser. De foretrekker å være kontinuerlige og konsekvente. Forsøk på å beholde hjemstedsdialekten kan følgelig forstås som forsøk på å skape kontinuitet og sammenheng i skiftende omgivelser.

Som vi har sett, ser innflytterne i undersøkelsen jevnt over ut til å være svært dialekttolerante, og de fleste antar at folk i Tromsø generelt er positive til innflytterdialekter. En del mener imidlertid at det har noe å si hvor du kommer fra, og hvilken dialekt du snakker. Det ser videre ut til å være en viss ambivalens blant respondentene; idealet er på ei side å holde på dialekten, mens det på den andre sida ser ut til å være et ideal å tilpasse seg språklig og gjøre seg lett forstått. Ifølge flere av respondentene reflekterer hjemstedsdialekten hvem du er, og hvor du kommer fra, og i en mangfoldig by som Tromsø oppleves det antakelig som ekstra viktig å vise tilknytning til hjemstedet, for eksempel via dialekten. Som én av respondentene uttrykker det: «Vær stolt, flagg hvor du kommer ifra.» Paradoksalt nok oppgir svært mange av respondentene at de har endra dialekten sin i løpet av livet, og at de snakker blandingsdialekt. Med utgangspunkt i en ny undersøkelse vil jeg framover se nærmere på holdninger til dialektbruk blant ungdom i Tromsø og på hva holdninger har å si for dialektbruk og dialektendringer i byen.

Vil du vite mer?

Dette blogginnlegget er basert på deler av mitt pågående doktorgradsarbeid om språkholdninger i Tromsø. Doktorgradsavhandlinga skal være ferdig våren 2019.

Du får mer innblikk i knot-begrepet ved å lese denne kronikken av Else Berit Molde i VG 29.12.2014.

Du kan lese litt om hvilke endringer som skjer i Tromsø-dialekten for eksempel i et intervju med Hilde Sollid i iTromsø 30. mai 2015. Dette intervjuet finner du her.

Hvem kan kalle seg tromsøværing? Det kan du for eksempel lese mer om i denne artikkelen fra iTromsø.

Du kan lese mer om dialekt og identitet i Tromsø i dette debattinnlegget av Marte Hotvedt i Nordlys 02.07.2017.

Sosiolingvistiske undersøkelser viser en ambivalens i nordmenns holdninger til dialektbruk. Ifølge Mæhlum og Røyneland (2009) ser det på ei side ut til å være et ideal og nærmest en moralsk forpliktelse å holde på dialekten, mens det på den andre sida ser ut til å være et ideal å tilpasse seg språklig og gjøre seg forstått.

Du kan lese mer om nordmenns holdninger til dialektbruk for eksempel i denne artikkelen:

Mæhlum, Brit og Unn Røyneland. 2009. Dialektparadiset Norge – en sannhet med modifikasjoner. I Hovmark, H., I. S. Sletten & A. Gudiksen (red.): I mund og bog : 25 artikler om sprog tilegnet Inge Lise Pedersen på 70-årsdagen d. 5. juni 2009. København: Københavns Universitet, 219–230.