At talespråket i Oslo er delt mellom øst- og vestkanten, er velkjent i hele landet. I dette innlegget skriver jeg om bakgrunnen for at det er sånn, og hva denne todelinga har bestått av før, og hva den består av nå.

Av Karine Stjernholm, førsteamanuensis i språkvitenskap ved Høgskolen i Østfold

I 1815 gikk Norge ut av unionen med Danmark, og Christiania var en ny hovedstad. Byen var sosialt delt i to, en todeling som hadde sitt utspring i industrialiseringa av byen. Fabrikkene i byen livnærte seg på energien fra Akerselva. Arbeiderne som jobba der, var bosatt i nærheten av fabrikkene på begge sider av elva.

De norske arbeiderne snakka norske dialekter, og mange av dem snakka den norske dialekten som fantes i dette området før dansken kom til Norge. Den går i dag under en rekke navn, som oslomål og Oslo bymål, men vil bli kalt østkantmål her.

Lenger vest for elva bodde høyere samfunnslag. De snakka en dialekt som er kjent som den dannede dagligtale. Dette var en blanding av norsk og dansk, altså en blandingsdialekt. Denne dialekten blir kalt vestkantmål her.

Øst- og vestkantmålet har smelta mer og mer sammen fram til i dag, både ved at den dannede dagligtalen har blitt gradvis mer fornorska, mens østkantmålet gradvis har blitt likere vestkantmålet.

Delinga mellom øst og vest var en deling mellom to verdener. Fremdeles har befolkningen i vest gjennomsnittlig høyere utdanningsnivå, høyere inntekt, dyrere boliger og bedre helse enn befolkningen i øst.

Byens fysiske utforming er en viktig grunn til dette. Bygningsmassen, eller hva slags bomuligheter som fins ulike steder i byen, er viktig for at byen er sosialt delt. Bildene nedenfor kan illustrere dette:

Hverken før eller nå har det vært mulig å få tak i rimelige leiligheter i vest. Folk med en gjennomsnittsinntekt har dermed ikke kunnet bosette seg der. Samtidig har det vært få store, attraktive boliger i øst som har kunnet tiltrekke seg folk med høyere inntekter.

Allerede på starten av 1900-tallet påpekte språkforskeren Amund B. Larsen at øst- og vestkantmålet i Oslo så ut til å smelte sammen til én dialekt. Dette var basert på en undersøkelse av språket til innsatte i et fengsel i Oslo. Fra Larsens undersøkelse og fram til 1970-tallet vet vi lite om hva som skjedde med språket i byen. Men på 1970-tallet gjorde Universitetet i Oslo en undersøkelse der de gikk fra dør til dør på Frogner/Majorstua (vest) og Kampen/Vålerenga (øst) og intervjua folk med mikrofon. Dette prosjektet het Talemålsundersøkelsen i Oslo, forkorta TAUS. TAUS gjorde punktstudier i Oslo, ved at visse områder ble undersøkt. Disse ser vi på ringene på kartet nedenfor. Undersøkelsen viste at Oslo fortsatt hadde (minst) to dialekter.

Merk at dette kartet også viser bydelene i Oslo etter om Statistisk sentralbyrå regner dem for å tilhøre øst eller vest. Blå markerer vestlige bydeler og rød østlige. Markeringa viser at øst og vest ikke bare er en geografisk betegnelse i denne sammenhengen, siden Nordstrand, som geografisk ligger i øst, er markert som en vestlig bydel. Øst- og vesttermene har altså en sosioøkonomisk betydning ved siden av en geografisk betydning.

På 2000-tallet ble det gjort en ny stor undersøkelse av språket i Oslo. Den likner på TAUS-undersøkelsen, men har tatt med personer fra hele Oslo-området. Denne undersøkelsen heter Norsk Talespråkskorpus – Oslo-delen, og er samla inn av noe som heter Tekstlaboratoriet på Universitetet i Oslo, forkorta NoTa.

I doktoravhandlinga mi sammenlikna jeg samlingene med opptak fra TAUS-undersøkelsen og NoTa-prosjektet for å undersøke om det hadde skjedd endringer med språket fra 1970-tallet til 2000-tallet. Opptakene fra 2000-tallet viser at øst- og vestkantmålet ser ut til å ha smelta mye sammen siden 1970-tallet. Likevel er det ennå forskjeller mellom språket til personer som er bosatt i øst og vest.

Mens øst- og vestkantmålet tidligere kunne klassifiseres som to ulike dialektsystemer, ser det nå ut til at skillet i byen heller går mellom visse språklige elementer. Tabellen under viser noen språklige elementer som historisk har tilhørt henholdsvis vest- og østkantmålet. Den viser også hvilke av disse elementene som fortsatt er i bruk i oslomål i dag.

Vestkantmål	I bruk fortsatt	Østkantmål	I bruk fortsatt
–en i hunkjønn, bestemt form, entall (solen)	X	-a i hunkjønn, bestemt form, entall (sola)	X
-et i preteritum av svake verb (kastet)	X	-a i preteritum av svake verb (kasta)	X
-et i perfektum av sterke verb (kommet)	X	-i i perfektum av sterke verb (kommi)	X
e-mål (være, kaste)	X	jamvektsmål (væra, kaste)
foranstilt possesiv (min mann)	X	etterstilt possesiv (mannen min)	X
ikke propriell artikkel (mor, Ola)	X	propriell artikkel (hu mor, han Ola)
to kjønn, hankjønn og felleskjønn med ubestemt artikkel (en, et)	X	tre kjønn, hankjønn, hunkjønn og intetkjønn med ubestemt artikkel (en, ei, et)

Tabellen viser et utvalg språklige elementer i vestkantmål og østkantmål, med avkryssing av om elementene fortsatt er i bruk. Tilsvarende språklige elementer (for eksempel om det brukes -en eller -a i hunkjønnsord som sol) er plassert på samme rad.

Tabellen viser noen tradisjonelle språklige forskjeller mellom øst- og vestkantmål. De elementene som tabellen viser fra vest, er fortsatt i bruk i hele byen, mens flere tidligere språklige elementer fra østkantmål, er lite i bruk i dag i opptakene jeg har undersøkt.

Av disse språklige elementene er det altså en forskjell på det som er bevart, og det som så å si er gått ut av bruk. De bevarte elementene kan vi si er variasjoner innafor et system, mens de som er gått ut, representerer en annen type språklig system. For eksempel er forskjellen mellom -a eller -en av bestemt form entall hunkjønn bare to ulike måter å uttrykke den grammatiske kategorien som heter bestemt form entall hunkjønn.

De elementene fra østkantmål i tabellen som ikke lenger er mye i bruk, kan sies å representere grammatiske systemer som ikke lenger er i bruk i Oslo. Eksempler på dette er gjennomført tre kjønn av substantiv, propriell artikkel og det som kalles for jamvektsmål. Dialekter som har jamvektsmål, har to ulike endelser på verb i infinitiv. Noen infinitivsformer ender på -a, som væra og gjøra, mens andre ender på -e, som kaste. Opptakene viser at systemet med infinitiv på -e er gjennomført omtrent i hele Oslo i dag.

De språklige elementene som er gått ut av østkantmålet, kan sies å være elementer som har bidratt til at østkantmålet har hatt et annet grammatisk system enn vestkantmålet. Konklusjonen blir altså at de grammatiske elementene som har gjort at vi kan regne østkantmålet som en annen dialekt enn vestkantmålet, er borte. Øst- og vestkantbeboere kan fortsatt snakke forskjellig, men forskjellene i dag handler altså om variasjon innafor de samme grammatiske systemene, og ikke om variasjon mellom to ulike grammatiske systemer.

Vil du vite mer?

Dette innlegget er basert på doktoravhandlingen min fra 2013 ved ILN, Universitetet i Oslo: “Stedet velger ikke lenger deg – du velger et sted. Tre artikler om språk i Oslo”. Denne finner du her.

Dersom du ønsker å lese mer om dialekten(e) i Oslo, kan disse tekstene være aktuelle:

Jahnsen, Vanja (2002). “Øst og vest for Akerselva. På vei mot ett oslomål?” I: Språklig samling 3-4, s. 27–31.

Lie, Svein (2010) ”Om demonstrativer” I: Maal og minne 2, s. 59–78.

Lødrup, Helge (2011). “Hvor mange genus er det i Oslo-dialekten?” I: Maal og minne 2, s. 120–136.

Opsahl, Toril og Unn Røyneland (2009). “Osloungdom – født på solsiden eller i skyggen av standardtalemålet?” I: Norsk Lingvistisk Tidsskrift 1, s. 95–119.